Kosmisk visjon for Europa, og for Institutt for teoretisk astrofysikk

Vitenskapsprogrammet

Siden Norge ble medlem av den europeiske romorganisasjonen ESA i 1987, har organisasjonens Vitenskapsprogram vært selve grunnlaget for norsk romforskning, og Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo har vært fremragende i å utnytte mulighetene Vitenskapsprogrammet gir. Det er obligatorisk for alle medlemmer av ESA å delta i Vitenskapsprogrammet, som har ansvaret for utforskningen av verdensrommet utenfor jordas lavere atmosfære.

Vitenskapsprogrammet, med et årsbudsjett på ca. 3,6 milliarder kroner (Norge bidrar med ca. 100 mill.), har stått bak et stort antall fundamentale forskningssatellitter, hvorav Norge deltar sterkt i bl.a. SOHO, Cluster, Hinode (den siste i samarbeid med Japan) og Planck. Etter oppskytningen av Planck og Herschel i mai 2009, er de neste satellittene som nå klargjøres for oppskytning LISA PF og GAIA, begge med oppskytning i 2012, og JWST (i samarbeid med NASA) og BepiColombo, begge med oppskytning i 2014.

Romprosjekter i Cosmic Vision-veikartet

Hva som kommer etter disse har ennå ikke blitt bestemt, men en lang utvelgelsesprosess, kalt Cosmic Vision 2015-2025, ble startet våren 2004 da ESA ba om forslag til forskningstemaer. Europeiske forskere sendte inn 151 ideskisser, disse ble så bearbeidet videre av flere komiteer, og et vitenskapelig veikart ble produsert høsten 2005, på bakgrunn av disse ideene.

Med bakgrunn i veikartet, ble det så våren 2007 sendt ut invitasjon til forslag om de første satellittene som skal sendes opp i Cosmic Vision-programmet, forhåpentlig i tidsrommet 2017-2018. Det ble innsendt 50 forslag, og høsten 2007 ble det valgt ut 6 såkalte M-missons og 3 såkalte L-missions for videre studier. L-missions er meget store og dyre satellitter som ikke kan bli klare før etter 2020, utvelgelse av disse vil komme senere. M-missions er mellomstore satelitter med pris mellom 4,5 og 5 milliarder kroner pr. satellitt. Man planlegger å sende opp to M-missions i 2017-2018, og det er utvelgelsen av disse ESA har kommet langt med nå.

De seks som konkurrerte om å bli de to første M-missions var Cross-Scale (for å studere jordens magnetosfære), Euclid (for å studere den mørke energien som får universets utvidelse til å gå fortere og fortere), Marco Polo (for å bringe tilbake til jorden materiale fra overflaten på en asteroide), PLATO (for å finne planeter omkring andre stjerner og studere stjernene de kretser rundt), Solar Orbiter (for å studere solen på nært hold) og SPICA (for å studere kald materie i universet). Disse seks har nå gått gjennom to år med videre studier, og fredag 15. januar 2010 kom Vitenskapsprogrammets høynivå-rådgivningskomite, SSAC, med sin endelige anbefaling.

Euclid, PLATO og Solar Orbiter går inn i en toårig utviklingsfase, hvoretter to av dem omkring januar 2012 plukkes ut til å bli de to første M-missions. SPICA skal i tillegg studeres videre i samarbeid med den japanske romorganisasjonen JAXA. Hvis den skal skytes opp, vil det være med Japan som hovedbidragsyter og ESA kun som en mindre bidragsyter. Cross-Scale og Marco Polo er nå ute av konkurransen.

Anbefalingen til SSAC skal opp i styret i Vitenskapsprogrammet (SPC) den 17. og 18. februar. All erfaring viser at SPC følger SSACs råd når det gjelder prioriteringer, så vi kan regne med at det endelige vedtaket blir i tråd med SSACs anbefaling.

Euclid og Solar Orbiter

Av de tre satellittene som nå skal gå gjennom en full to-årig utviklingsfase, har to, Euclid og Solar Orbiter, meget sterk deltagelse fra Institutt for teoretisk astrofysikk.

Euclid skal bruke to forskjellige teknikker til å studere i detalj hvordan universets utvidelse har utviklet seg over de siste 10 milliarder år, nøyaktig avbildning av milliarder av galakser med et instrument som kalles EIC og nøyaktig måling av farten 70 millioner galakser har bort fra oss med et instrument som kalles ENIS. Institutt for teoretisk astrofysikk er en av hoveddeltagerne i det internasjonale konsortiet som skal bygge og bruke ENIS-instrumentet.

Solar Orbiter skal observere solen fra en avstand på bare 1/4 av jordens avstand. Dermed vil Solar Orbiter kunne følge med solens egen rotasjon, og observere et punkt på solen rett ovenfra over tid. Den vil også kunne se solen fra utenfor det planet jorden beveger seg i, noe som normalt ikke er mulig. Dermed vil den kunne studere solens nord- og sørpol enormt mye bedre enn man har kunnet før. Av de ti instrumentene ombord, vil Institutt for teoretisk astrofysikk være en hoveddeltager i to, instrumentene PHI og SPICE.