Tid og sted for prøveforelesning
Se prøveforelesning.
Bedømmelseskomité
-
Professor Francesca Zuccarello, Dipartimento di Fisica e Astronomia, Sezione Astrofisica, Università di Catania, Italy
-
Professor John Gerard Doyle, Armagh Observatory, Northern Ireland, UK
-
Professor David Fonseca Mota, Institutt for teoretisk astrofysikk, Universitetet i Oslo
Leder av disputas
Professor Viggo Hansteen.
Veileder
Sammendrag av avhandlingen
I observasjoner med høy oppløsning fra det svenske 1-m solteleskopet ser vi for første gang at såkalte Ellerman bombs (lyse fenomener som er observert i solens nedre atmosfære) ligner på små, lyse flammer som beveger seg over solens synlige overflate. I motsetning til tidligere studier, finner vi at bombene strekker seg oppover fra soloverflaten, i stedet for å bli dannet i høyereliggende strøk, noe som begrenser mekanismen som kan føre til dette fenomenet.
Våre observasjoner bekrefter – med en høyere oppløsning enn før – det allment aksepterte scenariet, der omorganisering av det magnetiske feltet (som frigjør energien i små eksplosjoner og varmer opp atmosfæren lokalt) er årsaken til Ellerman-bombene. I tillegg kan den flamme-lignende dynamikken forklares som en effekt av kontinuerlig omorganisering av det sterke magnetfeltet når motsatt magnetisk polaritet møtes, noe som tyder på en mye raskere utvikling enn tidligere antatt. Sammenligning med observasjoner fra NASAs Solar Dynamics Observatory motsier tidligere studier som hevder at Ellerman bomber har en effekt på solens øvre atmosfære.
Observasjoner fra det svenske solteleskopet har også ført til oppdagelsen av et annet fenomen, som vi kaller flocculent flows. Disse strømmene består av en rekke av små, langstrakte og mørke gassklumper som følger gassløkkene i de nederste 1500 km av solens atmosfære og som synes å strømme fra ett til et annet punkt på overflaten. I gjennomsnitt har klumpene en størrelse på 300x600 km og en hastighet på over 130.000 km/t (en slik klump kunne ha reist fra Oslo til New York på mindre enn tre minutter). Morfologien og dynamikken ligner mye på såkalt koronaregn (coronal rain), som består av større og raskere gassklumper som faller fra flere tusen kilometers høyde og følger de store koronale gassløkkene ned til solens overflate. Lik morfologi kan være et tegn på en lik mekanisme som danner klumpene, og dette antyder at en stor del av de lavereliggende strukturer kan være termisk ustabil.
Avhandlingen omfatter også den første studien av koronaregnet som er observert ’on-disc’ (dvs. med soloverflaten som bakgrunn), mens tidligere studier har bare analysert ’off-limb’ koronaregn (dvs. med rommet som bakgrunn). Vår studie viser at det er mulig å detektere og måle koronaregnet på bakgrunn av soloverflaten, selv om egenskapene avviker noe, men ikke betydelig mye, fra de som har vært målt før: klumpene er i gjennomsnitt større (300x800), tregere (ca. 230.000 km/t) og kaldere (ca. 7500 °C). Forskjellene kan forklares fra forskjellen i bakgrunnen (den lysere solskiven mot det mørkere rommet), som gjør det enklere å detektere større, kaldere (dvs. mørkere) og tregere koronaregn når man observerer det ’on-disc’.
For mer informasjon
For mer informasjon, kontakt professor David F Mota.