Stjerner oppstår fra gigantiske støv- og gasskyer i det interstellare rom. Disse kan ha diametre på over hundre lysår. Gassen i skyene er ekstremt tynn med tettheter rundt 10-23 g/cm3 . Hvilke prosesser klarer å komprimere denne gassen til tettheter på minst 1 g/cm3 som finnes i stjerner? Tyngdekreftene mellom partiklene ville i beste fall ha brukt hundrevis av millioner eller milliarder av år på å lage stjerner av disse skyene. Heldigvis for oss, oppstår det enkelte lokale fortetninger inne i den store skyen. Disse såkalte globulene er tette nok til at tyngdekreftene begynner å få tak.
Den innerste delen av fortetningene kollapser i løpet av noen millioner år til tette objekter som kalles protostjerner. Disse frigjør potensiell gravitasjonsenergi ved at de langsomt trekker seg sammen. De er ikke lenger i fritt fall siden gassen er så tett at strålingen og gassen vekselvirker. Dermed øker temperaturen og trykket. Rundt denne protostjernen fortsetter gass og støv å sirkle innover i en akkresjonsskive og faller ned på protostjernen. Massen til protostjernen fortsetter derfor å øke.
Etter ytterligere tusenvis, eller millioner år (avhengig av massen), har sentrum i protostjernen blitt så varm at de første kjernereaksjonene begynner å produsere energi. Ganske raskt stanser sammentrekningen, overflatetemperaturen blir relativt høy og akkresjonsskiven og restene av gasskyen utenfor denne igjen blir blåst bort. Med romteleskopet Hubble har man klart å ta øyeblikksbilder av slike begivenheter som vist i Fig. 7.
Det fødes som regel mange stjerner fra én stor gassky, slik som Oriontåken. Etterhvert blåser de vekk skyene rundt seg, og den intense strålingen nærmest koker bort støv og gass også rundt sine naboer. Dette ses meget tydelig i bilder som Romteleskopet har tatt av M16, se figuren 8.
Figur 8: Når protostjerner blir vanlige hovedseriestjerner, blåser og koker de bort støvet og gassen som ligger rundt seg og sine naboer. De kan dermed skape gigantiske erosjonspilarer i verdensrommet, slik som i dette Hubble-bildet av M16. I hver enkelt litenn spiss, som er større enn solsystemet, er det en protostjerner. Stjernene som blåser bort gassen befinner seg oppe til høyre, delvis utenfor bildet.