En milliard mennesker er overvektige i dag. Det gjør fedme til en av verdens største epidemier. Uheldigvis kan fedme føre til insulinresistens. Da virker ikke insulinet som det skal. Insulin er nødvendig for å forbrenne sukker. Når forbrenningen stopper opp, får man sukker i blodet. Det kalles type 2-diabetes eller såkalt gammelmannsdiabetes.
– Problemet er at altfor mange unge får denne sykdommen i dag. Selv om det ikke er mulig å medisinere mot mangel på fysisk aktivitet, kan man medisinere mot overvekt. Da hindres kroppen i å lage fett, forteller postdoktor Eili Tranheim Kase på Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Med finansiell forskningsstøtte fra kommersialiseringsprogrammet Forny i Norges forskningsråd har Kase funnet frem til et stoff, som fungerer helt annerledes enn dagens medikamenter mot fedme.
Oppdagelsen har vakt interesse i internasjonale legemiddelselskaper. Inven2, som er innovasjonsselskapet til Universitetet i Oslo og Helse Sør-Øst, presenterte resultatene på en legemiddelkonferanse i Chicago sist sommer og i Washington i sommer.
– Interessen for virkestoffet er såpass stor at vi regner med å få i stand en lisensavtale med et legemiddelselskap uten å måtte gå omveien om investorer og oppstartselskap, forteller forretningsutvikler Jørund Sollid i Inven2.
Han spår et svært stort marked.
– Salgspotensialet er én milliard dollar i året, mener Sollid, som presiserer at det tar minst sju år før medisinen er klar. Først må den, som alle nye medisiner på markedet, testes grundig ut.
Dagens medisin: Bivirkninger
Dagens medisin mot fedme er lite effektiv og har dessuten mange bivirkninger. Den hemmer opptaket av fett i tarmen. Vanlige plager er luft i tarmene og hyppig oljeaktig diaré.
– Ettersom fedme ikke er en sykdom i seg selv, er toleransen for bivirkninger lav, sier Tranheim Kase.
Andre legemidler er blitt trukket tilbake fordi bivirkningene var for store. En av dem påvirket en reseptor i hjernen for å endre følelsen av metthet. De vanligste plagene var hodepine, svette, høyere blodtrykk og raskere puls.
Forbrenner fett på rett sted
Ikke alle cellene i kroppen er beregnet for å lagre fett. Det nye virkestoffet forbrenner fett på de riktige stedene.
– Mange har fett rundt innvoller og i muskler. Det er farlig. Selv slanke mennesker kan ha fete organer. Fett på feil sted kan føre til diabetes.
Og det er nettopp her Apollon kommer til poenget. Den viktigste kampen mot usunn fedme er å hindre fett rundt nettopp innvoller og muskler.
Forskerne har testet det nye virkestoffet på rotter. Selv om rotter vokser hele livet, legger de mindre på seg når de blir behandlet med det nye virkestoffet.
– Vi har ennå ingen god molekylær forklaring, men forsøkene viser at stoffet vårt fører til mindre fett i både leveren og muskulaturen.
Virkestoffet påvirker den regulatoren i cellen som har med forbrenningen av fett å gjøre. Alle cellene i kroppen har denne regulatoren.
Endrer ett atom
Stoffet er kjent, men ingen har trodd at det kunne brukes til noe. Det var faktisk dokumentert inaktivt. Uheldigvis er stoffet patentert og meget dyrt å produsere. I dag koster stoffet 20 millioner kroner kiloet.
Eili Tranheim Kase er derfor i gang med å finne et nytt stoff med tilsvarende egenskaper, og som dessuten er billig å produsere.
– For at legemiddelindustrien skal kunne kommersialisere stoffet, må vi ha et patent. Da holdet det å endre ett atom i molekylet.
For å komme i mål bruker hun en tredimensjonal datamodell av reseptoren i cellen, der de teoretisk tester hvilke stoffer som passer inn før de lager dem i laboratoriet. Med seg på laget har hun med en legemiddelkjemiker, førsteamanuensis Pål Rongved ved Farmasøytisk institutt.
– Vi tror en av sidegrenene i molekylet er det sentrale i dagens stoff, sier Tranheim Kase.
Julebord
Tranheim Kase påpeker at den nye medisinen ikke kan brukes som en dagen derpå-medisin etter uheldig julebordfråtsing.
– Det er ikke realistisk. Medisinen kan bare hjelpe deg på vei. Intet mer. Sammen med medisinen må man også gjøre noe med kosthold og fysisk aktivitet, sier Tranheim Kase.
Artikkelen ble publisert i Apollon nr 3, 2011