I en kronikk i Aftenposten 22. juli skriver Susanne Prøsch at Pasientens legemiddelliste er det nasjonale enkelttiltaket som har størst betydning for pasientsikkerheten, og derfor må innføres så raskt som mulig.
Vi er glade for oppmerksomheten rundt pasientens legemidler og for at det settes inn ressurser for å bedre informasjonsoverføring i helsetjenesten. Slik informasjonsoverføring er et meget sårbart område med tanke på pasientsikkerheten. Vi ser oss likevel nødt til å understreke at fokuset på digitale løsninger ikke må overskygge viktigheten av at helsepersonell aktivt involverer pasienter i samtaler om legemiddelbruk. Hvis man ikke tar legemiddelbrukeren selv med på laget, blir pasientens elektroniske legemiddelliste som å tegne et kart uten å sjekke at det passer med terrenget.
En stor andel pasienter har feil i legemiddellistene
For å ta gode beslutninger om en pasients videre behandling er det essensielt at disse fattes på riktig grunnlag. Det er derfor vesentlig å vite hvilke legemidler pasienten faktisk har brukt. En studie utført på sykehusavdelinger i Helse Sør-Øst fant at hele 80 prosent av pasientene hadde feil i legemiddellisten på sykehuset sammenlignet med hvilke legemidler de hadde brukt før sykehusinnleggelsen. En studie fra England viste at 11 prosent av slike feil i legemiddellisten var initiert av pasienten selv.
Hvorfor oppstår feilene?
Det finnes flere årsaker til at det er forskjell mellom hvilke legemidler en pasient skal bruke og hvilke legemidler pasienten faktisk bruker. En årsak er det vi kaller etterlevelse av behandlingen, eller hvorvidt man tar legemidlene sine i tråd med det legen har bestemt. Ifølge en rapport fra Verdens helseorganisasjon (WHO) regner man med at kun 30-50 prosent av personer med kroniske sykdommer tar legemidlene sine slik legen har bestemt.
Lav etterlevelse kan skyldes mangel på informasjon og misforståelser, men det kan også være at pasienten av ulike grunner ikke ønsker å bruke legemidlene sine slik legen har sagt at man skal. Vi har flere eksempler på dette fra både klinikk og forskning. En pasient var lagt inn på sykehus på grunn av behandlingssvikt. Pasienten hadde jevnlig hentet ut legemidler på apoteket. I samtalen med pasienten viste det seg at disse legemidlene aldri hadde blitt tatt.
En annen pasient hadde øyensynlig ikke fått god nok beskjed om at behandlingen for høyt blodtrykk var livslang. Siden pakningen fra apoteket inneholdt 98 tabletter trodde hun at når den var tom, var behandlingen over. Hun hentet altså ikke ut en ny pakning på apoteket, men sluttet å ta legemiddelet grunnet denne misforståelsen.
Videre hender det at noen «låner» legemidler fra andre, og for eksempel bruker legemidlene til ektefellen, eller en slektning. Dette er selvfølgelig ikke noe vi, som helsepersonell, synes er heldig, men dette hindrer ikke at slik bruk forekommer. Denne typen legemiddelbruk vil aldri kunne knyttes til pasienten kun ved bruk av digitale løsninger.
En annen forklaring på forskjellen mellom listen over hvilke legemidler pasienten skal bruke og den faktiske bruken av legemidler er at listen i utgangspunktet kun inneholder legemidler på resept. Pasienter bruker gjerne både legemidler uten resept og helsekostpreparater i tillegg. Slike midler kan manuelt legges inn i pasientens legemiddelliste dersom pasienten informerer legen. Dette mener vi er en svakhet med denne løsningen. Det bør være helsepersonellets ansvar å etterspørre informasjon om bruk av reseptfrie midler, og ikke pasientens ansvar å informere.
Vi trenger gode prosesser rundt digitale løsninger
Alle disse utfordringene er i stor grad uavhengig av hvilken digital løsning for informasjonsoverføring i helsetjenesten som velges. Gode digitale løsninger som understøtter helsepersonellets arbeid er svært viktig. Likevel vil ingen løsning kunne fjerne alle utfordringer, og nye løsninger fører også ofte med seg nye utfordringer.
La oss derfor ikke glemme at for å sikre at vi som helsepersonell har oversikt over hvilke legemidler pasienten faktisk bruker må vi sette av tilstrekkelig ressurser til å snakke med pasientene selv og involvere dem i legemiddelbehandlingen.
En kortversjon av denne kronikken er publisert i Aftenpostens "Kort sagt" 17. august 2020