Disputas: Jan Terje Andersen

Prøveforelesning

Bedømmelseskomité

Professor E. Sally Ward, Department of Immunology, UT Southwestern Medical Center at Dallas, Texas, USA
Professor Vincent G.H. Eijsink, Institutt for kjemi, bioteknologi og matvitenskap, Universitetet for miljø- og biovitenskap, Ås
Professor Jon Nissen-Meyer, Institutt for molekylær biovitenskap, Universtetet i Oslo

Leder av disputas:  Professor Norbert Roos

Veileder:  Professor Inger Sandlie

Sammendrag

Proteiner som sirkulerer i blodbanen har begrenset levetid og brytes ned etter timer eller dager. Små proteiner og andre små molekyler filtreres fra og skilles ut i urin. Der finnes imidlertid unntak. Både IgG og serum albumin, som er de vanligste proteinene i serum, har begge en ekstraordinært lang levetid, og den såkalte halveringstiden er ca 3 uker. Levetiden ble nylig vist å være regulert av en reseptor kalt den neonatale Fc reseptoren (FcRn), som redder begge molekylene fra nedbrytning inne i celler som grenser mot blodbanen.

Doktorgradsarbeidet er relatert til den fundamentale molekylære forståelsen av FcRn sin binding til både IgG og serum albumin, og viser at IgG og albumin kan binde samtidig til reseptoren. Andersens funn tyder på at de to molekylene binder til hver sin side av reseptoren og at binding av den ene ikke påvirker binding av den andre. Andersens funn forklarer også hvorfor binding av albumin, i likhet med binding av IgG, er pH avhengig, binding ved sur, men ikke ved nøytral pH, noe som er vesentlig for ”redningsmekanismen”. I tillegg beskrives en ny produksjonsmetode for FcRn hvor store mengder rekombinant FcRn fremstilles i og renses fra bakteriekultur. Til slutt viser Andersen at gnagere, som nå brukes i preklinisk utprøving av halveringstiden til nye medikamenter fusjonert til albumin, faktisk ikke ”redder” humant albumin ved hjelp av sin FcRn. Arbeidet har betydning både for forståelsen av bindingen mellom reseptoren og albumin og planlegging og tolkning av prekliniske utprøvinger.

Optimalisering av serum levetiden til medikamenter har stor interesse, fordi doseringsfrekvensen kan reduseres, noe som både gjør behandlingen mer skånsom for pasienten og reduserer behandlingskostnadene.

Arbeidet har vært finansiert av styringsgruppen for forskning innen molekylærbiologi, bioteknologi og bioinformatikk (EMBIO) ved Universitetet i Oslo, og har blitt utført på Institutt for molekylær biovitenskap ved det Matematisk-naturvitenskapelige fakultet og Centre for Immune Regulation ved Universitetet i Oslo.

Kontaktperson

For mer informasjon, kontakt Gry Slettner Windsland.