Disputas: Pernille Bronken Eidesen

Prøveforelesning

Bedømmelseskomité

Dr. Rémy J. Petit, INRA, UMR Biodiversity Genes & Communities, Cestas, Frankrike
Associate Professor Hans K. Stenøien, Dept. Biology, NTNU, Trondheim
Associate Professor Bente Edvardsen, Dept. of Biology, University of Oslo

Leder av disputas:  Fridtjof Mehlum

Veileder:  Christian Brochmann, Pierre Taberlet, Lutz Bachmann

Sammendrag

Planter på flyttefot - fjellbjørkeskog på Svalbard om 100 år?

Mange arktisk-alpine planter er vidt utbredt i dag, men for 20 000 år siden var store deler av Arktis dekket av is. Hvor overlevde plantene under istidene, og hvordan kom de seg tilbake? Dette har vært temaet for doktorgraden til Pernille Bronken Eidesen fra Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Ved bruk av DNA-metoder kan man finne slektstreet til en plante. Ved å studere dette slektstreet kan man spore hvor denne plantens forfedre vokste under istida, og hvilken rute de fulgte da isen trakk seg tilbake.

Pernille Bronken Eidesen har studert genetiske mønstre i flere ulike planter og funnet at noen områder har vært spesielt viktige "flyktningleirer" under istidene. Den største "flyktningleiren" finnes i området rundt Beringstredet, i Nord-Amerika og Øst-Sibir. Kantlyng, som vokser på Finnmarksvidda i dag, er en av plantene som overlevde siste istid i dette området, og har antakeligvis spredd seg hele veien fra Alaska, gjennom Canada, over nordlige Grønland, så til Svalbard og derfra til Skandinavia i løpet av 15 000 år.

Ved å studere effekten av tidligere klimaendringer kan vi også få hint om effekten av den pågående globale oppvarmingen. Svalbard er en isolert øygruppe som var dekket av is under siste istid. Det betyr at de mest varmekjære plantene som lever der i dag må ha kommet til Svalbard etter siste istid. Svalbard ble derfor brukt som modellsystem for å studere plantespredning i Arktis i et av samarbeidsprosjektene presentert i Eidesens avhandling. Det viste seg at kolonisering av Svalbard har skjedd gjentatte ganger fra flere ulike kildeområder. Resultatene deres indikerte at det har vært mye vanskeligere for plantene å etablere seg og overleve på Svalbard enn å spre frøene sine dit. Det betyr at til tross for den lange spredningsavstanden vil koloniseringen av Svalbard sannsynligvis øke i takt med den globale oppvarmingen. Fjellbjørk er en av artene som ikke finnes på Svalbard i dag, men som basert på Eidesens genetiske studier viser en enorm spredningsevne. I dag er klimaet for tøft, men om 100 år kan fjellbjørkeskog på Svalbard være en realitet.

Kontaktperson

For mer informasjon, kontakt Elisabeth Aronsen.