Polarforskning er krevende og dyrt. Et omfattende logistisk apparat er nødvendig for å samle inn data på bakken under tøffe klimatiske forhold, og over store og øde områder. Innsamling av tilstrekkelig datagrunnlag forutsetter derfor at flere land går sammen om å stille kompetanse og ressurser til rådighet. Dette har vært utgangspunktet for alle de fire internasjonale polarårene. Polarårene har dessuten vært verdensbegivenheter som har fått betydelig oppmerksomhet.
Det er 50 år siden sist verden samlet seg om et slikt løft. Det internasjonale geofysiske år (IGY) i 1957/58 førte blant annet til en formalisering av det internasjonale forskningssamarbeidet i Antarktis (SCAR) og Antarktis-traktaten. Det første Polaråret var allerede i 1882-83. I mellomtiden var det også et internasjonal polarår under depresjonen i 1932/33. Alle disse årene har bidratt til viktige datasett som er blitt analysert og brukt i flere tiår etter at de er blitt samlet inn og har gitt polarforskningen betydelige løft.
Det første polaråret i 1882/83 involverte 12 nasjoner, mens 40 var med i det andre i 1932/33. I det internasjonale geofysiske året i 1957/58 deltok 67 nasjoner med 60 000 forskere og teknikere. Norge var med i alle tre og opprettet nye stasjoner både i Arktis og Antarktis.
Under Polaråret 2007-2008 planlegges en intens tverrfaglig måleinnsats for bl.a. å framskaffe datasett for bedre klimamodeller og værvarsling, inkludert havstrømmer og klimakoblinger mellom lave og høye breddegrader. Verdens romfartsorganisasjoner vil delta med nye målinger med polarbane-satellitter, koblet mot bakkedata. IGY viste at felles kunnskapsgrunnlag også legger grunnlaget for bedre internasjonalt samarbeid. Kanskje er det viktigste målet å etterlate en permanent arv i form av forbedret samarbeid om forvaltningen av Arktis.