Sist endret 5. mars 2020 09:29 av martin9@uio.no
I barndommen tilbrakte jeg somrene på hytta ved sjøen på øya Bømlo på vestlandet. Søsteren min og jeg badet, fisket krabbe, samlet pene skjell og snorklet for å kikke på alt det rare som befant seg under havoverflaten. Likevel bar jeg nok preg av å være en byjente, født og oppvokst i Oslo. Vannet var alltid for kaldt, og jeg var redd tangen som kilte når jeg stakk føttene for dypt ned i vannet. Den undersjøiske skogen var slimete og fremmed, og jeg visste den var yndet oppholdssted for krabben, som selvfølgelig ikke hadde bedre ting å gjøre enn å vente på intetanende badere den kunne klype i tærne. Et traumatisk møte med en brennmanet i en alder av 14 sementerte min preferanse for tørre habitater, og da jeg begynte å studere biologi mange år senere sto ikke det marine høyt i kurs.