Den lille fienden
Varroa destructor er bitte litt større enn et knappenålshode, og som sine slektninger skogflått og hårsekkmidd fører den en parasittisk livsstil. Midden har honningbien som eneste vert og de stakkars biene bidrar med dietten i form av å bli frastjålet sine fettlagre. V. destructor stikker hull i biens hud, sprøyter fordøyelsesenzymer inn gjennom dette og slurper til seg det oppløste og næringsrike fettvevet. Angrepet svekker bien og i tillegg fungerer midden som en vektor som sprer ulike sykdomsfremkallende virus med beskrivende navn som “akutt biparalysevirus” og “deformert vingevirus”.
Et bifolk (en dronning og alle hennes arbeidere, droner og yngel) vil som oftest ikke overleve en invasjon av varroamidden om ikke birøkteren setter i gang noen form for bekjempelse. I Norge bruker man hovedsakelig medikamentell behandling i form av organiske syrer, men det finnes også populasjoner av honningbier som viser resistens mot varroamidden ved å hemme dens reproduksjon og overlevelse. Gjennom et forskningsprosjekt undersøker og kartlegger Norges Birøkterlag hva det er som gjør at noen bifolk klarer seg uten behandling og her har jeg fått bidra med laboratorieoppgaver.
Oppvask og regnskap
En viktig del av prosjektet er å finne ut om birøktere som hevder at de hverken behandler mot eller har problemer med midd faktisk har bifolk som viser resistens. Norges Birøkterlag har derfor fryserne fulle av små esker med bier samt yngelprøver som er samlet inn fra forskjellige birøktere. Det første som må gjøres er å telle antall midd i hver prøve for å kunne sette opp en statistikk over angrepsnivået i de forskjellige kubene. Som praktikant har jeg fått jobben med å gå gjennom disse prøvene. For at midden skal løsne fra de frosne biene må de ristes godt i en blanding av vann og Zalo, deretter helles de over to siler med ulik maskestørrelse slik at den første fanger opp biene og den andre fanger opp midden. Biene skylles og så er det bare å telle og registrere antall midd og vekten på hver eske sammen med informasjon om bifolket den er hentet fra.
Jeg har gått gjennom en god del esker med bier og i de fleste er det midd, i noen er det ingen, mens noen få kan ha flere titalls. Neste laboppgave (hvis korona-pandemien tillater det) blir å gå gjennom yngelprøver. V. destructor reproduserer nemlig ved at en befruktet hunnmidd legger egg inne i forseglede yngelceller. Eggene utvikler seg til hann- og hunnmidder som så parer seg med hverandre (ja, de er søsken) og når honningbieyngelen har gjennomgått puppestadiet og kryper ut av cellene følger de nå befruktede dattermiddene med, klare til å starte syklusen på nytt.
Håp for fremtiden?
Honningbier generelt er veldig flinke til å rense ut celler med yngel som viser sykdomstegn og på denne måten hindre spredning av sykdom i kuben. Populasjoner som er varroaresistente viser også denne adferden når celler er infisert med midd. I tillegg har man funnet et trekk som kalles “recapping”, hvor arbeiderne kun åpner cellen for siden å forsegle den igjen uten å fjerne yngelen. Dette ser ut til å være en tilpasning som også reduserer varroamiddens reproduksjon. Min oppgave blir å se om dette har funnet sted i de yngelprøvene som er samlet inn og finne ut hvor godt Varroa destructor har klart å reprodusere seg. På sikt håper man at kunnskapen dette prosjektet genererer vil kunne brukes i avlsprogram slik at flere norske bifolk og birøktere i fremtiden klarer seg uten medikamentell varroabehandling.
