Trekkfuglenes lange reise
Det er lett å tenke at å drenere ett våtmarksområde ikke har så mye å si i det store bildet. Slik er det ikke for trekkfugler. Trekkfugler er avhengige av å ha rasteplasser fordelt utover reiserutene sine. Fuglene skal fly langt og turen klarer de ikke uten steder de kan ta pauser. Trekkfuglleken, en del av ett av undervisningsoppleggene som tilbys hos Besøkssenter våtmark Oslo, illustrerer våtmarkenes rolle i trekkfuglenes liv fint.
Leken går ut på at deltakerne er trekkfugler som skal komme seg fra vestkysten av Afrika til Østensjøvannet ved å gå innom våtmarker i tre land på veien. Alle rasteplassene illustreres med lapper plassert med god avstand fra hverandre. Mellom hver rasteplass har man 5 skritt og dersom man bruker mer enn 5 skritt er man “død”, eller ute av leken. Det viser seg å ikke være så vanskelig å klare hele trekket når alle våtmarkene er intakte. Dersom det bygges en vindmøllepark mellom to rasteplasser blir derimot trekket betydelig vanskeligere, men aller vanskeligst er det når en våtmark er borte. Da er det plutselig dobbelt så langt å gå, og beina er ikke lange nok. Selv fikk jeg gleden av å være vindmølle, og det tror jeg at jeg var ganske god på.
Fugl har også en sentral plass i flere andre undervisningsopplegg som tilbys hos besøkssentrene ved Østensjøvannet og Lilløyplassen. Det er kanskje ikke så rart når man tenker på hvor viktig våtmark er for fugler, og kanskje spesielt trekkfugler. Våtmarker er jo som vi nå vet essensielle for trekkfugler, både som hekke- og rasteplasser. I tillegg finner man et stort mangfold av mosearter, karplanter, og leddyr i våtmark, og disse danner det store matfatet ulike fugler tiltrekkes av. Mange av plantene og insektene er spesielt tilpasset våtmark, og noen planter er på rødlista. Dersom våtmarker dreneres, ved at den grøftes og vannet fjernes fra overflaten, vil det føre til et enormt tap av både truede arter og tap av den unike artssammensetningen man finner her.
Kråke, kjøttmeis og blåveis, nei, blåmeis!
En av de aller flotteste tingene med å ha praksis hos Besøkssenter våtmark Oslo er å få være vitne til det enorme mangfoldet av dyr og planter man har rundt seg. Det er en helt unik opplevelse å forlate det moderne betonglandskapet i byen og få omringe seg med så mye liv. Selv om man er borte fra byens mas er det aldri helt stille. For liv er aldri helt stille.
Livet om vinteren er litt mindre støyende enn det yrende dyrelivet som våren bringer med seg, men dersom man lytter godt, og ikke forstyrrer, så er kanskje ikke de skjulte skattene så bortgjemt allikevel. Fordi det er fuglematestasjoner ved begge besøkssentrene er det mulig å observere mye fugl selv om vinteren. De beste fugleobservasjonene har jeg gjort de aktivitetsdagene jeg har vært med som besøksvert på senteret.
Hovedoppgaven min på aktivitetsdagene har gått ut på å stå for servering i kafeen, og på kjøkkenet har man den beste utsikten over fuglematerne. Det gjør at man mellom vaffelsteking og kaffekoking kan observere de flaksende fuglene utenfor. Før arbeidspraksisen var jeg ikke så dreven på fugl, så når jeg så en forholdsvis rød fugl utenfor, var det fint å jobbe sammen med dyktige mennesker som kunne få oppklart at det jeg i min iver trodde var en dompap, egentlig var en rødstrupe. Jeg har også vært heldig og fått se både en fasan (som ikke hadde blitt observert på mange måneder) og fugler jeg aldri hadde sett før, som stillits, kjernebiter og en hybrid mellom brunnakke og stokkand.
Alt i alt er våtmarka definitivt et slags supersystem. Både fordi den er leveområdet til så mange arter, men også fordi den er en essensiell puslespillbrikke i et større bilde. Våtmarka har selvfølgelig flere viktige roller, men det som har vært lettest å observere for meg er nok dens rolle i fuglenes liv.
