Det er fredag. Endelig helg! Endelig kan jeg være hjemme og ha på meg skjorter med korte armer som jeg ellers ikke bruker. Det klør fortsatt, og de kremene jeg har fått hos legen når bare så langt. Uansett, må jeg tilbake på jobb på mandag, tilbake til høye skuldrer og gulvrettet blikk i gangene på kontoret. Og jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg lurer på om jeg får sove i natt. Det klør så mye at huden min begynner å blø noen ganger. Og det finnes ingen kur.
ADs byrder
Slike dager som dette er ikke sjeldne hos mennesker diagnostisert med alvorlig atopisk dermatitt (AD)/atopisk eksem. AD er en kronisk, inflammatorisk hudsykdom som gir forferdelig kløe, i tillegg til tørr, rød og irritert hud, for å nevne noen få symptomer. I noen tilfeller er kløen så ille at personen ikke klarer å sove. I tillegg kan personen føle seg sosialt avvist, føle på skam, og prøve derfor å dekke huden ved å velge å ta på seg en genser i stedet for en t-skjorte. I enkelte tilfeller kan personen falle i depresjon. Dette kan gjøre at man ser på helgen som dager uten folk, i stedet for å se på det som en tacofredag med venner. Dermed er AD en sykdom som ikke bare gir fysiske sår, men også går ut over den psykiske helsen og det sosiale livet. Dette gir dårlig livskvalitet og er et alvorlig problem.
Min rolle
Som nevnt i det forrige blogginnlegget, så jobber jeg altså med det biofarmasøytiske selskapet AbbVie i praksistiden min. En av oppgavene mine hos AbbVie, er å finne informasjon om hvor mye denne sykdommen forekommer i Norge. I verden regner vi med at 10 til 25% barn lider av sykdommen, samt ca. 5% voksne. Siden sykdommen rammer flere barn enn voksne, er det også viktig å merke at hvis barnet ditt ikke får sove på grunn av kløen, så får du heller ikke sove.
De siste ukene har jeg altså lært mye om AD. Jeg har lest nøye gjennom noen artikler og skumlest over andre. Det finnes mye informasjon ute og min jobb er å finne, sortere og samle det på en oversiktlig måte. Jeg skal ikke si at det er lett å forstå alt jeg leser, heller ikke at jeg vet alltid hva jeg holder på med. Ser jeg på riktige artikler? Har jeg hoppet over noe viktig? Kommer det jeg gjør til å hjelpe noen?
Jeg velger å tro at svaret til det siste spørsmålet er JA. Kanskje ikke på en direkte måte, men kanskje smuler av det jeg gjør ender opp med å gjøre dagene på kontoret litt enklere. Fredager kan kanskje gi en annerledes glede til disse mennesker.
Kanskje en utvei mot tacofredag ...
Sakte men sikkert prøver jeg, i min rolle (med mine smuler), å bane en utvei for mennesker med AD, fordi AD stopper ikke opp for noen. Det stopper ikke for at du skal få sove i fred, for å rekke jobben kl. 07:00 neste dag. Så kanskje til slutt, kan helgene for disse menneskene handle om noe mer enn å tilfredsstille sosial angst ved å sitte hjemme. Kanskje fredager kan bli til vanlige tacofredager.
