Koronapandemien har gjort jobb-hverdagen innviklet for mange; man skal unngå offentlig transport og ha hjemmekontor så langt mulig. Siden min praksisvert holder til en togtur unna og min neste oppgave var å jobbe på laben der, var det usikkert hvordan de siste månedene av praksisen kom til å se ut. Heldigvis finnes det en løsning på alt! Eller i hvert fall mye. Når universitetet er behjelpelig med utstyr og en fra birøkterlaget kommer innom med labprøver står ingenting i veien for å ha hjemmelab!
Fryseren full av pupper
Fryseren min er nå full av grå poser med bikake (det som på engelsk heter honeycomb) som skal undersøkes i forbindelse med varroaprosjektet jeg fortalte om i forrige blogginnlegg . Bikaken består av heksagonale celler som arbeiderbiene bygger av voks og det er her honning og pollen lagres. Noen av cellene anvendes imidlertid som yngelkamre og det er disse jeg skal undersøke. Dronningen har lagt ett egg i hver celle; ubefruktede egg utvikler seg normalt til droner, mens befruktede egg utvikler seg til arbeidere. Bikakene jeg har i fryseren inneholder arbeideryngel og ble fjernet fra kuben på et tidspunkt der utviklingen hadde nådd puppestadiet, dvs stadiet før bien er fullt utviklet.
Målet med undersøkelsen er å finne ut i hvor stor grad varroamidden har reprodusert seg i bikubene prøvene er hentet fra. Cellene åpnes én etter én, bipuppen løftes forsiktig ut og begge inspiseres under en stereolupe. Antall og type midd i hver celle telles og registreres. De voksne middene, mormiddene, kan man se med det blotte øyet siden den brune kroppsfargen skiller seg tydelig fra den bleke biyngelkroppen. De unge hann- og hunnmiddene er det verre med, de har omtrent samme farge som biyngelen og er bitte, bitte små. Jeg må børste hver celle og puppe forsiktig med en liten pensel for å være sikker på at jeg ikke går glipp av noe. I tillegg til å telle midd inspiserer jeg også lokket på hver celle, man kan nemlig se om de voksne arbeiderbiene har åpnet og lukket dette i løpet av yngelutviklingen, en adferd som kalles “recapping” og som ser ut til å svekke varroamiddens reproduksjon.
Fra forskning til formidling
Norges Birøkterlag har mange andre oppgaver enn forskning – en av dem er kunnskapsformidling. Dette kan skje i form av kurs i birøkt, rådgivning ved sykdom eller informasjon på nettsider. Mitt bidrag som praktikant har vært å redigere birøkterlagets nettside om økologisk birøkt og å skrive en liten artikkel om dette i fagbladet Birøkteren. Økologisk matproduksjon er jo i vinden, men hvordan produseres egentlig økologisk honning?
Det er mange ting birøkteren må ta hensyn til, blant annet regler for håndtering og medikamentell behandling av biene. Et av de viktigste punktene i økologiregelverket gjelder det råstoffet som til slutt blir omdannet til honning, nemlig blomsternektar. Storparten av de plantene biene henter nektar fra, det såkalte trekkgrunnlaget, skal ikke være utsatt for sprøyting, kunstgjødsel eller forurensing. I Norge er røsslyng en populær trekkplante i honningproduksjon, og siden det brukes minimalt med plantevernsmidler i utmark her til lands ligger forholdene godt til rette for å drive med økologisk birøkt.
Vår går mot sommer
Dette er siste blogginnlegg fra meg, men praksisen fortsetter. Neste uke blir det feltarbeid hvor vi skal lime små radiosendere på ryggen til nyklekkede bier! Målet er å studere aktivitetsmønstre og sammenligne data fra ulike underarter av honningbier for å se på eventuelle tilpasninger til nordisk klima og miljø.
Jeg har hatt en lærerik vår sammen med honningbien og de ansatte på birøkterlaget; nå nærmer sommeren seg og jeg gleder meg til å ligge i en blomstereng og iaktta hardtarbeidende pollinatorer med nyervervet kunnskap. Takk for meg!
