Først og fremst i dette blogginnlegget burde jeg nok nevne at min hverdag i likhet med alle andres er påvirket av den pågående viruspandemien (Dersom noen i fremtiden skulle finne på å lese dette, søk opp COVID-19). NINA satte naturlig nok arbeidspraksisen min på vent i et par uker, og det sammen med at jeg fikk COVID gjorde at jeg dessverre kun har arbeidet tre dager siden sist blogginnlegg. Heldigvis har jeg fått vært med i felt to av disse dagene, og å komme meg ut etter isolasjon satte jeg stor pris på!
For å få sagt det: Både jeg og familien er friske nå, vi fikk en mild versjon og er takknemlige for det. Jeg satt totalt 21 dager i isolasjon, slik Folkehelseinstituttet har satt reglene. På godt og vondt var jeg hjemme i barndomshjemmet når jeg var syk. Godt fordi familien var samlet, vondt fordi jeg hadde skogen knapt 100 meter vekk og måtte holde meg innenfor tomtegrensa i tre uker.
Når jeg etter isolasjonen fikk tilbud om å være med en trivelig kar som heter Erik ut i felt slang jeg meg på uten å engang sjekke om jeg hadde forelesninger på planen. Prosjektet er ikke det samme som jeg var med Sofia ut i felt med (Scandlynx), men MultiBlueGreen, et annet prosjekt som tar for seg menneskelig påvirkning på dyrelivet i Oslo/Viken. Viltkameraer er fortsatt hovedmetoden som blir brukt for å samle inn data, men det settes opp på en litt annen måte.
I Scandlynx-prosjektet står kameraene på faste posisjoner, og man drar kun ut til dem for å samle inn batterier og minnekort. De er også satt opp for å fange opp mest mulig gauper, og man har derfor et godt samarbeid med lokale i områdene der kameraene er, som fører til at man får mange gode tips og setter kameraene opp deretter. I MultiBlueGreen-prosjektet flyttes kameraene med jevne mellomrom i linjer, på et utvalg av tilfeldige steder med forskjellig grad av menneskelig påvirkning. Dette medfører at jeg i løpet av de siste dagene har vært litt overalt, både et steinkast fra et av Oslos T-banestopp og langt inne i skogen ved Flateby. Jeg må imidlertid si at jeg foretrekker skogen litt lenger fra folk, da man får se så utrolig mye kult!
Den første dagen vi var ute var vi like ved å tråkke på en hoggorm, en av Norges tre slangearter. Mange kjenner nok til denne best, da det er den eneste av slangene vi har som er giftig. Da jeg var i Australia fikk jeg (ikke så veldig overraskende) sett en del slanger, mange av dem mer giftig enn hoggormen, men den norske hoggormen er fortsatt ganske høyt oppe på min liste over fine slanger med sitt klare og stilige mønster. Etter å ha latt oss fascinere kjapt av slangen vandret vi videre inn i skogen. Den neste feltdagen så vi spor av et større og kanskje kulere rovdyr!
Dette er nok restene etter en gaupe som har vært ute og spist! Skjelettet så ut til å ha vært et rådyr, og mistanken om at den hadde blitt spist ble styrket av tannmerker i beina. Å se på gaupas matfat er en god grunn til å gå litt vekk fra stien! Det er også greit å huske at gaupa er mye mer redd for deg enn du er for den, så om du ser en kan du regne deg selv som heldig!
Alt i alt, og avsluttende for bloggen, vil jeg si at mitt opphold hos Nina har vært supert hittil. Jeg skal fortsatt arbeide flere timer hos dem, det hele ble litt utsatt av koronaviruset. Feltarbeidet var helt herlig, og jeg håper jeg en dag kan arbeide i felt selv. Det jeg har gjort hittil av etterarbeid og lab har også vært gøy på sin egen måte, så det har ikke satt noe skrekk i meg. Det å jobbe med det har tvert imot gjort at jeg setter mer pris på den delen av forskeryrket. Til slutt vil jeg anbefale alle å ta seg en tur ut i skogen, gjerne litt vekk fra stien om man er trygge på det. Turen blir til når man går den, men da må man først komme seg ut.
Takk for meg,
Trym
