Da jeg først begynte som praksiselev hos VKM, var jeg usikker på hva jeg forventet, og hvordan arbeidslivet som biolog skulle være. Jeg var bekymret for at min fagkompetanse ville være veldig annerledes enn hva som krevdes, og at jeg ville bli hengene etter. Jeg hadde ingen forkunnskaper om risikovurdering av fremmede organismer som skulle inn til Norge. Siden det var så fremmed (haha) for meg, forestilte jeg meg selv i uniform med liknende arbeidsoppgaver som grensekontrollørene på en flyplass har, noe som faktisk stemte ganske bra! Men, selv om jeg var nervøs, viste det seg at livet på den travle, fiktive flyplassen jeg har jobbet på som biologisk grensekontrollør har vært utrolig interessant. Jeg har møtt fantastiske mennesker som har introdusert meg til en spennende verden, og jeg har fått bidratt til å gjøre Norge tryggere for uønskede ferskvannskreps!
En annerledes hverdag stoppet de fleste flyavganger
Det er uunngåelig å nevne situasjonen i verden i skrivende stund, men jeg skal gjøre det kort. På grunn av COVID-19 stoppet ferskvannskreps-prosjektet litt opp, noe som er veldig forståelig. Praksisopphold i et kontorlandskap ble fort flyttet på hjemmekontor, eller som jeg liker å kalle det: glemmekontor! Ofte er det spennende å se favorittserien om igjen, og lett å glemme at du faktisk har viktig arbeid å gjøre. Uansett, selv om jeg savner følelsen av å jobbe i fellesskap med andre fagpersoner, har vi funnet hverandre igjen på digitale møter, noe som jeg er veldig glad for. Prosjektets tannhjul har begynt å gå igjen, og oppgavene mine begynner å ta form.
Hva gjør jeg nå da?
Dette er et spørsmål jeg har stilt meg selv til tider. Nå jobber jeg med risikoanalyser av ferskvannskreps som er aktuelle for innførsel til Norge til bruk i akvariehobbyen. Jeg sitter for det meste med nesen i ferskvannskreps-boka mi eller boltrer meg i hundrevis av artikler, men det som er spennende med dette er at fagstoffet interesserer meg. Jeg bruker informasjonen jeg samler til å gjøre en risikoanalyse av den ferskvannskrepsarten jeg ser på ved hjelp av et dataprogram. Resultatene jeg får vil så brukes til å vurdere om denne arten er trussel nok til at den skal få et stort, rødt stempel i passet som sier "AVVIST" i store bokstaver, eller om den er godkjent til å slippes inn i landet vårt. Prosessen tar lang tid og innebærer mye nøyaktighet, men når en lærer så mye av all informasjonen en finner, banker det lille akademiske hjertet mitt raskere av glede.
Reisen videre – noen siste ord
Prosjektet er enda ikke fullført, og det er heller ikke mitt praksisopphold. Vi jobber fortsatt iherdig med å fullføre oppgaven vår, og det er først nå ting begynner å bli spennende. Selv om dette er det siste dere hører fra meg, vil jeg fortsatt sitte med boken og artiklene mine en stund fremover i tid. Jeg vil også benytte sjansen til å takke alle de flotte menneskene jeg har blitt kjent med under oppholdet mitt, og muligheten dere har gitt meg til å prøve meg som biologisk grensekontrollør. Denne lille smakebiten av et potensielt arbeidsliv har gitt meg mye inspirasjon til veien videre i livet som snart nyutdannet biolog. Sist, men ikke minst; til alle dere som tenker på å gjøre det samme som meg: benytt sjansen mens du har den!
