X2021 - Side 2

Det er ikke bestandig lett å vite hva man skal gjøre etter studiene. Når tiden kommer kan det føles ut som om man står på toppen av holmenkollbakken med et par slitte jetski på beina. Det å hoppe ut i arbeidslivet er skremmende, uforutsigbart og krever et enormt mot. Som en bachelor student i biologi står også jeg snart fremfor denne hoppkanten uten noen anelse om hva som venter meg på bunnen av bakken. Heldigvis, fant jeg noe som kunne dempe fallet.

Endelig påske! Uansett om man har fri eller ei og om man er på fjellet eller i byen, har man alltid tid til å sette seg ned med en god påskekrim. Krim finnes i alle former, og felles for dem alle er den spennende veien mot en ukjent slutt, der mysteriet oppklares. Akkurat slik er det også på laben!

Har du noen gang lurt på hva som gjemmer seg under overflaten? Hvordan det ser ut der mennesker ikke kan leve? Bli med ned i dypet og få et lite innblikk i hva som gjemmer seg der.

Rognebærmøll-larver kan ødelegge epler når det ikke er nok rognebær å legge egg på. Men hvor blir de av etterpå? Dør de inni eplene eller finnes det håp for larvene som er fanget i eplelabyrinten?

Våtmarkene rommer et stort mangfold av dyre- og planteliv, og har viktige egenskaper som er med på å holde klimaet stabilt. Denne viktige naturtypen står nå i stor fare.

Den gjørmete skogsveien blir smalere og smalere, vegetasjonen tettere og tettere. Tilslutt klarer ikke dagslyset lenger å trenge igjennom tretoppene. Med den sølvgrå firmabilen står jeg midt på den gjørmete veien, omfavnet av trær på alle kanter. Hvordan havnet jeg her? Det skal jeg fortelle deg.

Når jeg skulle skrive dette blogginnlegget tenkte jeg først at jeg ville skrive om gaupa. Det er et dyr som fasinerer meg mye, men mitt første søk leste «dyret er ingen lystmordar som utryddar heile saueflokker, slik ulv kan gjere» (framtida.no 2018). Dette vekket min interesse. Debatten om ulvens skjebne har lenge vert et tema. Bøndene på en side og naturforvaltere på den andre. De skal bestemme jaktkvoten på ulven. Hva skiller den fra de andre rovdyrene?

Forskerne tror at bier har eksistert helt siden dinosaurenes tid, om ikke lenger. På den tiden var de rovinsekter som jaktet på andre insekter, og ikke som de lodne vegetarianerne vi kjenner til i dag. Etter hvert utviklet plantene lure måter å lokke biene til seg på, og det utviklet seg til et nært samarbeid [1]. Hvis biene har eksistert siden dinosaurenes tid, hvorfor er det så viktig å begynne å kartlegge dem nå? Kan birøkt og honningbiene digitaliseres?

Det er ikke lett å formidle et så stort tema som klima, når de fleste ikke hører etter.

Sjøfuglmøkk er viktigere enn du tror. De gulhvite klissete klattene som deiser ned på de mest upassende steder, gjør naturen frodig og næringsrik.

Blant bie-samfunn rundt om i verden sprer en liten 2 mm skapning seg. Den sniker seg inn blant biene og finner seg til rette i deres lille sekskantete ”rom”. Ens ”soverom”, slik som for oss mennesker, foretrekker gjerne bielarvene å ha for seg selv. Her ligger den luskende i bunnen av cellene og venter på det rette øyeblikket til å sette sine barn til verden. Denne ubudne gjesten er midden Varroa Destructor.

Aker Brygge på en søndag i juni. Det er 20 varmegrader og solen skinner. Det er to grupper som har tatt over strandpromenaden – mennesker og måker. Men hvilke arter? Homo sapiens, selvfølgelig. Men det er ikke så enkelt med måker – når de flyr over deg og prøver å stjele iskremen du akkurat har kjøpt, merker du at det er faktisk flere arter. 

Har du noen gang ønsket å kunne spå fremtiden? Som den spirende biologen jeg er, har jeg med håp og nysgjerrighet undret over hva fremtiden vil bringe, og ikke minst hva som blir min rolle i verden. Vi lever i en stadig forandrende virkelighet, hvor nyhetsbildet inneholder både fakta, sladder, og såkalte «fake news». Når det viser seg vanskelig å gjenfortelle fortiden, er det kanskje umulig å spå fremtiden. Men hva hvis jeg gjennom kunnskap og historie kan gi deg noen mulige alternativer. Vil du bli med meg på reise?

Du var kanskje på norgesferie sommeren som var, og kanskje passerte du en stavkirke eller to på veien. Selv kjørte jeg innom og besøkte Heddal stavkirke i Notodden kommune. Kirken, som har stått i underkant av 1000 år, står fortsatt like fint, men tanken har egentlig aldri slått meg hvorfor noen trebygninger makter å stå i flere hundre år, mens andre bryter ned kun etter få tiår. Hva er årsaken til dette? Skyldes det kun dårlig vedlikehold, og kan klimaendringene ha hatt en finger med i spillet? 

En kamp for det viktigste i verden utkjempes hver eneste dag nær deg. Det kjempes med både kjemiske- og biologiske våpen. Det er en kamp som blir vanskeligere for vært år som går. Det er en kamp med både allianser, dobbeltagenter og en kamp du selv ikke vet om, men dør uten. Hvilken kamp er dette?

Jeg har de siste ukene fått være med på undervisning om vinternatur for barnehager og skoler i Oslo og Bærum. Én ting er allerede tydelig: læring kombinert med lek og moro gir gode resultater hos barn. Det beste er holdningen om at ingen spørsmål er dumme.

Man følger i sine foreldres fotspor er et ordtak jeg har hørt mye under oppveksten og senere i livet. Som 14 åring fikk jeg jobb under arbeidsuken på jobben til pappa i det som da het Jordforsk, det er nå er en del av Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO). Jeg ble satt til å gjøre forskjellige småoppgaver som de kunne la en 14 åring holde på med. Jeg drev blant annet med arkivering av myrarkivet, og jeg kuttet grønnsaker som skulle brukes til kompostering. Dagen før jeg skulle avslutte arbeidsuken min ble jeg syk, og husker godt en feberfantasi der jeg arkiverte myrarkivet i det som føltes ut som evigheter. Etter det marerittet av en feberdrøm bestemte jeg meg for aldri å jobbe der igjen. Å følge i min fars fotspor var ikke lenger veien for meg. Men nå etter 15 år setter jeg igjen mine føtter på Ås og NIBIO, denne gangen med praksisplass, mer kunnskap og muligheten til å arbeide med ett spennende prosjekt.

Gjennom min praksisplass hos Sabima håper jeg å kunne lære mer om hvordan det er å jobbe som biolog og hvordan jeg kan bidra til å skape grønne endringer. Et av Sabimas hovedfokus er å sette naturkrisen på dagsorden, og det er utrolig spennende å kunne være en del av!

En hovedstad i «lockdown», et mutert virus og et koronastengt museum byr på problemer for formidling av kunnskap slik Norsk Teknisk Museum vanligvis gjør det. Kan litt nytenkning og et par praktikanter være løsningen på problemet?

Som liten hatet jeg virkelig kjelleren vår. Det mørke, fuktige hullet av en underetasje ville gitt hvem som helst frysninger. Dessuten, var jeg overbevist om at det var et lumskt og farlig monster som gjemte seg i skyggene der nede. Som forventet, var det ingen som trodde på meg. Men til syvende og sist var det jeg som hadde jeg rett; det var et monster der nede, men kanskje ikke det monsteret vi forventet å finne.

 “Number of bases sequenced at NSC in 2021: 72.129.463.357.796”. Skjermen lyser mot deg med en gang du kommer inn til Norwegian Sequencing Center, og fanger essensen i hva man driver med her. Her møtes medisin, biologi og teknikk for å løse genomets mange mysterier.

Du går langs stranden en solskinnsdag sent i juni. Du stopper opp og kjenner den varme sanden mellom tærne, og ser ut mot havet. Havet som ser så stort og fredfylt ut. Det store blå som gjemmer en hel skog av arter uten at du ser det. Man vet det kanskje ikke engang at rett under overflaten finnes en tareskog med hundrevis av arter fra den minste algen til den største fisken.

Luften er kald og frisk, jeg titter opp på den grå himmelen gjennom snøfnuggene på øyevippene mine mens trekker luften dypt inn. Veien går mot en park i Oslo i håp om å finne et rognetre som jeg kan ta med noen greiner fra. Rogn er en veldig vanlig art i Norge. De brukes både som prydtrær og vokser vilt, og fuglene elsker de sure bærene. Men hvor viktig er egentlig rogn ellers? Og hvor kan jeg finne en midt på vinteren i Oslo når jeg ikke kan se på blader eller bær?

Med praksisplass hos Besøkssenter våtmark Oslo slapp jeg å irritere meg over dårlig lydkvalitet over zoom møter eller overbelastet WIFI. Arbeidspraksisen min finner nemlig sted ute i naturen blant fuglesang og dyrespor. Min arbeidsoppgave går ut på å vekke naturinteressen hos barn og unge gjennom formidling av naturrelatert kunnskap. Men hvordan engasjerer man et publikum i en alder av 3-12 år i et tema uten å gjøre det fakta-tungt og kjedelig?

Da jeg i midten av 20-årene bestemte meg for å gjøre en helomvending og bytte yrke, fra å være økonom til å ville bli biolog, var hode fult av spørsmål.