blogginnlegg-1

Været blir finere, blomstene begynner å vokse, og plutselig er himmelen fylt med en variasjon av mange ulike insekter. Ut fra denne flokken skal vi trekke frem en viktig art, nemlig honningbiene. Selv med en levetid på kun 4-5 uker (med unntak av dronningen), klarer disse honningbiene og gi oss så mye. Blant annet mye av variasjonen vi har i både frukt, bær, nøtter etc. Disse produktene kan vi videre benytte oss av året rundt og blir ofte tatt for gitt. Men jobben bak dette er noe som kanskje flere burde tenke på, og dette fremmer spørsmålet, er virkelig bier så viktige?

Du går langs stranden en solskinnsdag sent i juni. Du stopper opp og kjenner den varme sanden mellom tærne, og ser ut mot havet. Havet som ser så stort og fredfylt ut. Det store blå som gjemmer en hel skog av arter uten at du ser det. Man vet det kanskje ikke engang at rett under overflaten finnes en tareskog med hundrevis av arter fra den minste algen til den største fisken.

Det er en fantastisk mulighet foran meg. Jeg har fått praksisplass hos NINA, en av de mange mulighetene som er der for en biolog etter studiene. Jeg får muligheten til å dra på felt og delta i en hverdag med andre biologer. I mitt tapre forsøk på å forstå hva jeg ønsker etter studiene starter jeg mitt opphold, positiv til tross for de mørke tidene. Glad jeg får erfare biologien på en arbeidsplass og ikke i en bok. Er det dette jeg vil fortsette med? Det er det jeg skal etterforske.

En kamp for det viktigste i verden utkjempes hver eneste dag nær deg. Det kjempes med både kjemiske- og biologiske våpen. Det er en kamp som blir vanskeligere for vært år som går. Det er en kamp med både allianser, dobbeltagenter og en kamp du selv ikke vet om, men dør uten. Hvilken kamp er dette?

Da jeg i midten av 20-årene bestemte meg for å gjøre en helomvending og bytte yrke, fra å være økonom til å ville bli biolog, var hode fult av spørsmål.

Som liten hatet jeg virkelig kjelleren vår. Det mørke, fuktige hullet av en underetasje ville gitt hvem som helst frysninger. Dessuten, var jeg overbevist om at det var et lumskt og farlig monster som gjemte seg i skyggene der nede. Som forventet, var det ingen som trodde på meg. Men til syvende og sist var det jeg som hadde jeg rett; det var et monster der nede, men kanskje ikke det monsteret vi forventet å finne.

En hovedstad i «lockdown», et mutert virus og et koronastengt museum byr på problemer for formidling av kunnskap slik Norsk Teknisk Museum vanligvis gjør det. Kan litt nytenkning og et par praktikanter være løsningen på problemet?

Luften er kald og frisk, jeg titter opp på den grå himmelen gjennom snøfnuggene på øyevippene mine mens trekker luften dypt inn. Veien går mot en park i Oslo i håp om å finne et rognetre som jeg kan ta med noen greiner fra. Rogn er en veldig vanlig art i Norge. De brukes både som prydtrær og vokser vilt, og fuglene elsker de sure bærene. Men hvor viktig er egentlig rogn ellers? Og hvor kan jeg finne en midt på vinteren i Oslo når jeg ikke kan se på blader eller bær?

 “Number of bases sequenced at NSC in 2021: 72.129.463.357.796”. Skjermen lyser mot deg med en gang du kommer inn til Norwegian Sequencing Center, og fanger essensen i hva man driver med her. Her møtes medisin, biologi og teknikk for å løse genomets mange mysterier.

Du var kanskje på norgesferie sommeren som var, og kanskje passerte du en stavkirke eller to på veien. Selv kjørte jeg innom og besøkte Heddal stavkirke i Notodden kommune. Kirken, som har stått i underkant av 1000 år, står fortsatt like fint, men tanken har egentlig aldri slått meg hvorfor noen trebygninger makter å stå i flere hundre år, mens andre bryter ned kun etter få tiår. Hva er årsaken til dette? Skyldes det kun dårlig vedlikehold, og kan klimaendringene ha hatt en finger med i spillet? 

Med praksisplass hos Besøkssenter våtmark Oslo slapp jeg å irritere meg over dårlig lydkvalitet over zoom møter eller overbelastet WIFI. Arbeidspraksisen min finner nemlig sted ute i naturen blant fuglesang og dyrespor. Min arbeidsoppgave går ut på å vekke naturinteressen hos barn og unge gjennom formidling av naturrelatert kunnskap. Men hvordan engasjerer man et publikum i en alder av 3-12 år i et tema uten å gjøre det fakta-tungt og kjedelig?

Hvordan går det i disse tider med livet i Oslofjorden? Der har økosystemet levd under pandemiske tilstander i lang tid. Du sitter på et rotete hjemmekontor, i sjøen flyter plast og søppel. Triste tanker ulmer når lockdown senker seg, invasive arter sniker seg innover fjorden. Farvel familie og venner, farvel grønne ålegressenger. Marin bevaring trenger mer fokus, nå er det på tide å se fjorden fra artenes perspektiv.

En livslang drøm holder på å bli oppfylt ved muligheten jeg fikk hos Norsk Teknisk Museum (NTM). NTM er et museum for alle og inneholder mye mer enn man tenker. Du finner utstillinger om teknologi, industri, naturvitenskap, og medisin. Her skal vi jobbe med klima2+ utstillingen og formidling av klima endringer til et nytt publikum. Tusenvis av tanker og ideer svømmer inn i hodet mitt og jeg er klar for å vise hvor viktig klima er for meg, for oss og for de som ikke tenker på klima i det hele tatt.

Har du noen gang ønsket å kunne spå fremtiden? Som den spirende biologen jeg er, har jeg med håp og nysgjerrighet undret over hva fremtiden vil bringe, og ikke minst hva som blir min rolle i verden. Vi lever i en stadig forandrende virkelighet, hvor nyhetsbildet inneholder både fakta, sladder, og såkalte «fake news». Når det viser seg vanskelig å gjenfortelle fortiden, er det kanskje umulig å spå fremtiden. Men hva hvis jeg gjennom kunnskap og historie kan gi deg noen mulige alternativer. Vil du bli med meg på reise?

Jeg har de siste ukene fått være med på undervisning om vinternatur for barnehager og skoler i Oslo og Bærum. Én ting er allerede tydelig: læring kombinert med lek og moro gir gode resultater hos barn. Det beste er holdningen om at ingen spørsmål er dumme.

På søndagstur i marka legger man ofte merke til forskjellige arter. Ekorn og skjære treffer man jevnlig, men er man veldig heldig er det også mulig å dele stien med et rådyr eller en rev. Det er ikke ofte man kan dele det magiske sekundet hvor reven stirrer på deg før den forsvinner inn i skogen igjen. Disse sekundene viser akkurat hvor viktig naturen er for oss alle. Men, dessverre, får færre og færre oppleve dem. Sabima kjemper mot dette, og tilbyr alle nordmenn og -kvinner muligheten om å selv bli soldat i denne kampen.

Visste du at honningbien er den mest effektive pollinatoren? Disse lodne insektene er faktisk ansvarlig for hvert eneste måltid du spiser. Honningbier lager nemlig ikke bare honning. De er ansvarlige for å pollinere planter slik at du får grønnsaker, frukt, brød, skinke på brødskiven og kaffe i koppen [1]. Satt helt på spissen, betyr det at vi er helt avhengig av honningbie-teamene for å overleve.

Man følger i sine foreldres fotspor er et ordtak jeg har hørt mye under oppveksten og senere i livet. Som 14 åring fikk jeg jobb under arbeidsuken på jobben til pappa i det som da het Jordforsk, det er nå er en del av Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO). Jeg ble satt til å gjøre forskjellige småoppgaver som de kunne la en 14 åring holde på med. Jeg drev blant annet med arkivering av myrarkivet, og jeg kuttet grønnsaker som skulle brukes til kompostering. Dagen før jeg skulle avslutte arbeidsuken min ble jeg syk, og husker godt en feberfantasi der jeg arkiverte myrarkivet i det som føltes ut som evigheter. Etter det marerittet av en feberdrøm bestemte jeg meg for aldri å jobbe der igjen. Å følge i min fars fotspor var ikke lenger veien for meg. Men nå etter 15 år setter jeg igjen mine føtter på Ås og NIBIO, denne gangen med praksisplass, mer kunnskap og muligheten til å arbeide med ett spennende prosjekt.

Gjennom min praksisplass hos Sabima håper jeg å kunne lære mer om hvordan det er å jobbe som biolog og hvordan jeg kan bidra til å skape grønne endringer. Et av Sabimas hovedfokus er å sette naturkrisen på dagsorden, og det er utrolig spennende å kunne være en del av!