«Bliip-bloop-bliip». Er R2D2 på laben? Nei, det er en maskin som piper. I et rom fullt av maskiner jobber jeg med koronaprøver som skal inn i disse. Men nå har en av maskinene begynt å pipe. Jeg får litt hjertebank; jeg har ikke rørt den, men maskinene er jo svinedyre. Kanskje kommer det noen som vet hvorfor den piper?
Hvem er NSC?
Norwegian sequencing center holder til på avdeling for medisinsk genetikk på Ullevål Sykehus. Her er arvestoffet DNA i sentrum. I NSC oversettes den genetiske koden i DNA slik at vi kan tolke informasjonen der, og dette skjer gjennom en prosess kalt sekvensering. NSC er størst i Norge på dette og deres kunnskap benyttes både i forskningsmiljøer og som en klinisk del av sykehusdriften. I tillegg driver NSC med mye forskning innen genetiske sykdommer og metodikk. Dermed blir NSC et knutepunkt der forskning møter klinisk medisin, og er en arbeidsplass som yrer av liv, med mennesker med mange ulike fagbakgrunner og nasjonaliteter. Det er likevel kort vei fra laben til lunsjrommet, der man finner både kake og quiz. Med så mye som skjer er det aldri stille på NSC, og det siste året har det blitt enda mer travelt, da NSC er et viktig ledd i sekvensering av Covid19-prøver. Her er jeg så heldig som får lov til å være praksisstudent!
Relevante og dagsaktuelle oppgaver
Allerede på dag 1 på NSC fikk jeg lære hvordan man klargjør Korona-prøver. For at disse prøvene skal kunne sekvenseres, for å for eksempel finne muterte virus, må prøvene modifiseres. Koronaviruset har RNA som arvestoff, men vi jobber med DNA, som er litt annerledes. Derfor må vi først gjøre om RNA til DNA. Deretter kan prøvene kopieres opp og bearbeides videre av mennesker og roboter, og til slutt sekvenseres. Det å få innblikk i hvilke prosesser som faktisk står bak det man leser om i avisen er veldig interessant, og det er givende å få være med å bidra i dugnaden med noe litt morsommere enn å bruke munnbind på bussen. Ikke minst var det en helt ny følelse for meg å være selvstendig på laben. Når man er vant til skole-laboratoriesaler fulle av studenter, er det befriende og nesten litt skummelt å sitte i en lab og holde på med sitt. Selv om hjelpen ikke var langt unna var det en ny og spennende følelse, og jeg trives godt på laben!
Hva skjer videre?
Jeg gleder meg veldig til hva semesteret på NSC kommer til å bringe med seg. De neste ukene skal vi jobbe med andre ting, og jeg gleder meg til å få mer innblikk i hva biologer jobber med her på NSC når det ikke er pandemi. Blant annet skal vi undersøke ulike metoder for RNA-behandling og finne ut hvilken som gir best resultater, lære mer om metoder, og jobbe med et prosjekt som handler om genetikken bak en sykdom som rammer hodeskallen. Alt i alt tror jeg at praksisen her gir meg verdifull erfaring og innblikk i hvordan biologer kan jobbe i kliniske miljøer og med forskning på sykehus, og ikke minst hva det innebærer å være «ekte» biolog.
Mot meg kommer en smilende dame. Hun går heldigvis bort til den pipende maskinen, og tar ut prøvene sine. Maskinen blir stille, jeg puster lettet ut og fortsetter med mitt. This was the droid she was looking for.
