Du står på enden av brygga og ser på det 2 meter høye droppet ned i havet. Et dropp som ellers ikke ser så skummelt ut. Den litt for store tørrdrakten gjør ikke ting lettere. Alt du har på deg skal både passe på at du flyter men også synker. Med flyteutstyr som ironisk nok trengte ekstra lodd for å bli tyngre, en tank med oksygen på ryggen og svømmeføtter som gjør alt ekstra klumsete, føles skrittet ut i havet som et av livets store hinder. Hvis man ikke har fylt flyteutstyret med luft før man hopper vil man synke med engang i en fart som kan være farlig. Men i strid med frykten og hjerte som banker høyere enn noen gang, tar du det første leap of fate, ut i Oslofjorden.
De første 10 meterne er så spennende som man kanskje tror; man ser ingenting. Om sommeren er den øverste delen av vannsonen full av planteplankton. De har blomstret opp etter at masse næring har blitt samlet opp etter en lang vinter og soldagene har blitt flere og lengre. Det er den regelmessig og tydelige sesongendringen som fører til denne oppblomstringen av plankton. Derfor støter man ikke på det samme problemet i varmere strøk. Oppblomstringen gjør at i de første meterne er havet rundt deg grønt og grumsete, du ser kanskje bare en meter foran deg. Det betyr ikke at resten av Oslofjorden ikke er spennende.
Du har kommet forbi det grønne, grumsete vannet og en helt ny verden kommer til syne. Selv om solen skinner over vann, er det mørk og fremmed her nede. Lite lys når så dypt, så alt rundt deg ser ved første blikk kaldt og uvelkomment. Men til høyre for deg er det et gammelt skipsvrak dekket av rare «planter»; små sjøanemoner, svamper og bunnlevende nesledyr som koraller. Du svømmer nærmere, skipsvraket er jo fullt av skapninger du ikke ser på land.
På langsiden henger en diger taskekrabbe i et tau, større enn noen av de man kan kjøpe på butikken. På havbunnen kommer plutselig en flyndre frem og svømmer vekk før du kommer for nære. For synet av krabben minte deg på at det kanskje er noen hummer i nærheten også, og for å finne den må man nærmere bunnen. Som krabbe er hummer et krepsdyr, og skal ha vandret inn i Oslofjorden. Hummeren er en ensom type, som helst finner mat på natten og gjemmer seg om dagen. Den liker seg på hardbunn, blant steiner og tilsvarende hvor den kan gjemme seg. Du ser en hule som ser ut som en passende hummerbolig og senker deg selv ned til bunnen slik at du kan titte inn med en lommelykt. Der var den gitt, en passe stor og muligens litt irritert hummer. Få liker vel å bli vekket med lommelykt i sitt eget hjem. Du får komme deg videre, havet er jo fullt av ting du enda ikke har utforsket.
Havet er et mysterium og ukjent farvann for mange. Det var i hvertfall det for meg før jeg begynte å studere det, egentlig er det fremdeles det. I arbeidspraksisen jeg lært masse i arbeidet med Sabima. Siden jeg skriver beskrivelser om de vanligste artene i Oslofjorden, og samler informasjon om adferd og litt funfacts, har jeg lært for eksempel at ålegress er utrolig viktig habitat for mange organismer, og sjøstjerner vrenger ut magen for å spise. Det siste er kanskje ikke fullt så nyttig, men kanskje det er flere enn meg der ute som syns det er fascinerende. Jeg håper arbeidet mitt kan gjøre ting som en dykketur enda mer spennende, eller bare en enkel tur på stranda. Er utrolig hvor mye man finner når man bare vet litt om hva man leter etter. Jeg ser virkelig frem til hva mer jeg vil lære, og hva mer jeg kan lære andre, før praksisen er over.
