Utenfor lab-vinduet skinner sola, men inne piper maskinene som vanlig. Løsningene i rørene mine er fortsatt blanke. Har jeg fortynnet riktig, blandet de riktige tingene, tilsatt riktig protein? Pulsen stiger. Ingen i nærheten, bare meg og noe som virker som en endeløs forsyning med små rør.
Kunnskap koster skjorta
På NSC merkes lite til vårens anmarsj. Maskiner og folk jobber på for å sekvensere både koronaprøver og kunde-prøver. Med en sekvenserings-prislapp oppmot 500000kr, er det jo litt skummelt å jobbe med disse prøvene. Folk investerer tid, penger, arbeid og kanskje tårer i prøvene sine for å få dem sekvensert, så kan lille bachelor-student meg ødelegge alt. Heldigvis er det god hjelp å få av alle de flinke menneskene på NSC, og det går som regel bra.
Arbeidsoppgavene på SNC har vært svært varierte med mange oppgaver både på lab og data. Et prosjekt jeg har jobbet med handler om DNA-bindende proteiner. Disse avgjør om cellene lager proteiner som hjelper immuncellene med å gjenkjenne kroppen vår. Celler som reagerer på kroppens egne celler fjernes for å unngå autoimmunitet. Da undersøker vi Thymus-celler og DNA både på lab og ved datanalyse for å utforske hvordan disse proteinene binder DNA. Å se hvordan forskere arbeider med å finne helt ny kunnskap er veldig spennende!
En løs skrue i en velsmurt maskin
Etter praksisoppholdet sitter jeg igjen med lærdom som utfyller og supplerer studiene. Særlig kunnskap om mange teknikker kan jeg nå stue nedi en utvidet laboratorie-verktøykasse. Det er veldig spennende å se hvor internasjonalt og sammensatt molekylærbiologi-fagfeltet er. På NSC kan vi bruke amerikanske protokoller og utstyr fra hele verden til å rense prøver av Sørafrikanske haier tatt av en Japansk forsker i Norge, ved hjelp av primere designet på mitt hjemmekontor og fremstilt i Tyskland. Prøver og reagenser sendes mellom ulike spesialiserte laber slik at vi får alt vi trenger når vi trenger det. Det er som en stor, velsmurt maskin som gjør at forskningsmiljøer over hele verden kan fungere, og jeg er en bitteliten (forhåpentligvis ikke løs) skrue i denne maskinen.
Praksis til folket!
Å jobbe selvstendig på laben hos NSC har ført til en bratt læringskurve, og selv om det til tider har vært skummelt sitter jeg igjen med utrolig mye. Selv om jeg fortsatt er litt usikker og definitivt spør en del kjenner jeg meg mer selvsikker og rolig på laben enn da jeg startet. Det å jobbe alene og utføre arbeid som alle andre har gitt meg en følelse av at jeg faktisk bidrar, og at jeg ikke er noen som må passes på konstant. Det at praksisvertene stoler på at jeg kan gjøre en god jobb (og samtidig besvarer spørsmål fra en kronisk dobbeltsjekker) setter jeg stor pris på. Dette har definitivt gitt meg mer selvtillit og tro på at jeg faktisk kan faget mitt. Jeg har alltid sett på praksis som noe som er forbeholdt «praktiske» studier som lærer og lege. Praksisoppholdet hos NSC har motbevist dette og lært meg ting jeg aldri ville lært i auditoriet. Ved å sette teoretiske kunnskaper på prøve i arbeidslivet får man et nærere forhold til hva som kreves etter utdannelsen. Praksisen min har gitt meg en bekreftelse på at jeg ønsker å jobbe med molekylærbiologi, og særlig genetiske sykdommer. DNA-et er fullt av uoppdagede hemmeligheter, og jeg kan se for meg en fremtidig karriere omgitt av skumle pipende maskiner. Ikke minst har et opphold hos NSC og Ullevål Sykehus gitt et innblikk i hvordan biologer har en naturlig plass i medisinsk forskning.
Ettermiddagssolen står lavt utenfor Ullevål Sykehus. Maskinen piper en siste gang og jeg tar ut den siste prøven min. Rørene med den blanke væsken er ikke like mystiske lenger, jeg har blitt så godt kjent med dem. Det som før var skummelt, går nå ganske greit. Med en selvtillits-boost fra praksis er jeg klar for nye utfordringer. Praksisen hos NSC har definitivt gjort meg sikrere på mine valg, og jeg gleder meg til å se hva som kommer rundt neste sving.
