Kunsten å formidle

Denne våren har vært mye forskjellig; kaotisk, uforutsigbar og til tider ufattelig kjedelig. Men den har også vært spennende, utforskende og nytt. Praksisplassen med Sabima har helt klart vært høydepunktet dette semesteret.

havn, sjø, båter

Oslofjorden.

Før arbeidet med praksisplassen startet var jeg spent men også nervøs. Hodet mitt var fullt av spørsmål og tvil. Er praksisplassen riktig for meg? Klarer jeg i det hele tatt dette? Å ha en liten stemme i bakhodet som alltid tviler på alt er så hyggelig, ikke sant. Heldigvis var en mye større del av meg spent.

Med Sabima er det mye mer fokus på politikk og formidling enn det jeg trodde jeg ville like. Interessen min har alltid vært forsknings delen av vitenskapen og ikke formidlingen.  Men det har vært spennende, og det har hjulpet meg med å forstå at det er ikke nok at forskere bare finner løsninger og oppdager nye ting, utfordringen er også å lære og vise alle andre hva forskerne har funnet ut. Neste steg der igjen blir å få folk til å engasjere seg. Hvordan skal man få noen som ikke er interessert i havet det heletatt til å engasjere seg? Det meste som skjer i havet ser man ikke uansett. For en som valgte marinbiologi ganske tidlig og syns det er interessant, er det ikke så lett å se det fra stå punktet til en som ikke kunne ikke brydd seg mindre om at stillehavsøstersen invaderer eller hvorfor Oslofjorden er så grumsete.

Men jeg skjønner hvorfor man ikke bryr seg så mye om ting som skjer i havet, og generelt i naturen egentlig, Hva har det med oss å gjøre liksom. Grunnen til at stillhavsøstersen tar over er fordi noen lenger ned i Europa brakte de fra Japan for kommersiell bruk for lenge siden. Det er ikke vår skyld. Det er ikke vår skyld at Oslofjorden har blitt utsatt for store mengder av forurensing. Hva kunne vi gjøre? Mange av oss var ikke født engang når ting var verst. Eller? Oslofjorden sliter fremdeles med forurensing, bildekk og sykler ender fremdeles på bunn. Og stillehavsøstersen? Den klarer å leve så langt nord fordi havet blir varmere, og da kommer vi til globaloppvarming og diskusjonen om hvem sin skyld det er.

Man kan bruke evigheter på å snakke om hvem som har skylden og hvorfor, men det gjør ikke at man kommer nærme en løsning. Havet vårt sliter etter at vi har tatt og tatt og ikke gitt noe tilbake (utenom søppel og oljesøl). Heldigvis er det mange flinke mennesker som engasjerer seg. For eksempel menneskene i Ocean Cleanup, en miljøorganisasjon dedikert til å rydde plastikk fra havet. Eller bare enkelt personene som frivillig plukker søppel og rydder strender.

Det er mye å gjøre, derfor er det å formidle forskning og lære bort så mye viktigere enn jeg trodde. Det er det første steget i å få noen til å engasjere seg og ville hjelpe. Sabima sitt prosjekt Blå Skoger handler om nettopp det å lære bort. Med samarbeidspartnere som Fjordskolen og Havforskningsinstituttet (m.fl.)  utvikler vi undervisnings materiale for 5.-7. trinn. Mye av det baserer seg på at barna selv går rundt i fjæra og ser på arter, men siden vi ønsker at dette kan brukes hjemme eller i et klasserom jobber vi også med å lage en nettside. Vi håper på at vi får til å lage en nettside som engasjerer barna, som både er spennende og læringsrikt. Dette blir selvfølgelig ikke ferdig mens jeg har praksis, men er veldig gøy å kunne se på sluttproduktet (som jeg tror vil bli veldig bra) og vite at man var med å utvikle noe av det. Det føles godt å vite at man har bidratt, selv om det kan virke lite der og da.

Av Mari Årmot Meland
Publisert 2. juni 2021 09:25 - Sist endret 2. juni 2021 09:25
Biopraksis

Biopraksis

Denne bloggen er skrevet av biovitenskapsstudenter i praksisopphold, som tilbys som en del av emnet "BIOS3050 - Arbeidspraksis i biovitenskap" ved Institutt for biovitenskap.