Refleksjoner
Mitt første møte med feltarbeid var i Oslo. Her vandret jeg langs Østmarkas klipper på jakt etter gauper. Lett på tå langs bratte fjellstier og grasiøse grantrær. På min siste dag i felt ble jeg sendt ned til lavlandet, til Halden. Traskende rundt i hogstfelt søkende etter tegn på villsvin. Dagene kan ikke sammenliknes, og kontrastene blir kanskje ikke større. Men jeg hadde aldri trodd at «villsvinjakt» kunne måle seg med spenningen i jakten på gaupa.
Ikke bare omgivelsene på villsvinfeltarbeidet er annerledes sammenliknet med gaupeprosjektet. Rent «kamerateknisk» er det også ulikt. På gaupeprosjektet «Scandcam» var viltkameraene satt ut på lokasjoner der det tidligere var observert gaupe, eller spor etter dem. Kameraene sto på velkjente plasser og gode veibeskrivelser ledet deg problemfritt frem. Men NINAs villsvinsprosjekt har et litt annet utgangspunkt. Her skulle alle nåværende villsvinkameraer tas ned og helt nye settes opp. Jeg fikk i oppgave å reise rundt for å ta ned kameraene. Dette skulle skje på relativt nye lokasjoner. Noe som gjorde feltarbeidet mer krevende, men også mer spennende.
Villsvinets hjemkomst
Det er lørdag 10 april, kl 08:45. Jeg setter meg i den sølvgrå firmabilen og taster inn koordinatene som skal lede meg til en kameraposisjon, sør for Halden. Bilen settes i gir, Oslos velkjente bygrenser forlates og feltarbeidet settes i gang. Alene og ansvarlig for å fullføre det jeg nå har begitt meg ut på. Tidligere samme uke hadde jeg fått i oppgave å sette sammen min egen feltplan for villsvinprosjektet. Prosjekt går ut på å undersøke hvor villsvin befinner seg, da de lenge har vært fraværende i Norge. De har nå krysset landets grenser, og i ukjente antall. I dag regnes villsvin som en fremmed art i Norge. Derfor har NINA fått den viktige oppgaven i å kartlegge dem. Og akkurat denne dagen ligger oppgaven i mine hender.
Mye usikkerhet er knyttet til villsvinets hjemkomst. En usikkerhet jeg fikk kjenne på da jeg skulle lokalisere kameraene satt ut for å fange dem. Da feltplanen skulle lages oppdaget jeg noe litt uventet. Kameralokasjonene lå veldig spredd, og i svært ulikt terreng. Det var ingen logikk. Noen kamera var plassert i tette boligstrøk, andre i dype skoger, og noen midt på bare hogstfelt. Det viste seg at villsvinkameraene ikke plasseres basert på dyreobservasjoner, slik som gaupekameraene. Her er den en maskin, eller et dataprogram, som velger ut helt tilfeldige lokasjoner. På denne måten får man dekket flere potensielle villsvinområder, slik at usikkerheten kan begrenses.
Overraskelser sørpå
Lørdagen i Halden skulle vise seg å by på et mangfold av opplevelser. Feltplanen sendte meg først til et tettbygd boligfelt. Her hang villsvinkameraet på et tre, rett utenfor et stuevindu. Jeg følte meg som en innbruddstyv der jeg sto i noens hage, med drillen i hånda og skrudde ned kameraet fra treet. Men følelsen forsvant fort da jeg ble møtt av noen naturentusiastiske beboere. De kunne melde om villsvinobservasjoner, akkurat her! Fra boligfeltet gikk turen videre til et enormt skogsområde. Her var det ingen sti eller vei. Kun en luftlinjeposisjon fra GPSen kunne lede meg frem. Og like overasket ble jeg da jeg fant også dette kameraet. I kanskje den mørkeste delen av skogen. Hvor det ikke var tegn til noe annet liv enn små brune maur som gikk i ett med underlaget.
Da lørdagen snart var omme og siste lokasjon skulle besøkes, gikk turen inn til et hogstfelt. Her fant jeg kameraet på et av få trær som ikke var felt. Ide kameraet tas ned kunne jeg høre den brummende lyden av motorsager fra hogstfelt like ved. Jeg ville bli svært overasket om det skulle vise seg å være villsvin også på denne lokasjonen. Men når jeg tenker tilbake på feltarbeidet jeg har fått oppleve denne våren, og erfaringene jeg har gjort meg hos NINA, så vet jeg neste ikke hva som overasker meg lenger. Spent forlater jeg Halden, med villsvinkameraene i bilen. Og kjenner på kroppen at nok en overraskelse venter meg, når bildene fra kameraene lastes opp på PC-skjermen en siste gang.
