Snø, hår og kameraer
Mitt praksisarbeid omfatter SCANDCAM prosjektet hos NINA, som hovedsakelig overvåker de fire store rovdyrene med viltkameraer. Viltkameraer er nyttige verktøy innen overvåkning av bestander, og skiller seg fra andre metoder som prøvetakning av hår og spor i snøen. Ikke bare kan man identifisere individer ved hjelp av pelsen (gauper har for eksempel flekker som er unike for hvert individ), men man har også mulighet til å se størrelse og si noe om helsen til dyret uten å benytte en fangst-gjenfangst metode. Kameraene er plassert på ulike strategiske lokasjoner rundt om i landet hvor de venter på at noe lusker i nærheten. Da aktiveres varme og bevegelsessensorer som gjør at et bilde blir tatt. Disse bildene er det jeg får lov til å jobbe med.
Hverdagen i NINAs grønne lokaler
Jeg sitter med en bildeserie på flere hundre bilder. Alle skal gås gjennom, og sorteres riktig. Det har hendt at maskinen har kategorisert stener som bjørner, så her er det viktig å følge med!
Kjøretøy, kjøretøy... et par bilder med hjorter sortert som «elg»....en gren i vinden.... Men der!
En hund? Nei. Den er for stor.
Dette er en ulv som trasker i bekmørket!
Å si at jeg føler meg litt som en viltfotograf blir litt vel mye, men jeg synes det er stas å være den første som ser bildene før resten av verden får se dem. Bildene blir eksportert og tilgjengelige på NINAs nettsider, som du også kan besøke selv. Jeg anbefaler på det sterkeste å gå inn på https://viltkamera.nina.no/ og se gjennom bildene i nærmiljøet ditt! Bor du i Oslo kan du kanskje se om du klarer å finne noen bilder av gaupene som bor i området?
Fra bilde til kontor
For å få et så nøyaktig bilde av bestandene er det mange kameraer – rundt 2000 i Norge og i Sverige. Dette er alt for mange for NINA å håndtere alene. Derfor er SCANDCAM på mange måter en samarbeidsinnsats mellom NINA og grunneiere. Når grunneierne selv er med på å innsamle data oppleves NINAs forskning som mer transparent. Å samarbeide med grunneiere er derfor en glimrende måte å fremme tillit til NINAs forskning. Som praksisstudent syntes jeg det er spennende å vite at det går an å motvirke skepsis til forskning på en slik måte. Bildene blir lagret på minnekort som sendes tilbake til NINA, og deretter bearbeidet av en maskin som sorterer bildene etter hvilke dyr som er på bildene. Men maskinlæringen er ikke heeelt ufeilbarlig, så det er her jeg kommer inn!
På med støvler, brodder og turlyst!
Selv om mange av lokalitetene tas hånd om av grunneiere er det noen lokaliteter som NINA selv har ansvar for, og dette er jeg såpass heldig at jeg får være med på i de kommende ukene. Feltarbeidet har vi planlagt selv med veiledning. Store deler av forarbeidet har gått ut på å lage en risikovurdering av arbeidet, og å vite hva vi kan gjøre for å unngå ulykker. Deretter har vi planlagt de mest effektive rutene til hver av de 20 stedene vi skal til, og kontaktet grunneiere for parkering og tips om terreng. For meg som ønsker å jobbe i felt i fremtiden, har dette vært en lærerik prosess, og jeg gleder meg innmari til å komme meg ut i skogen!
