Fra villmark til motorvei
Norge er ikke lengre dekket med villmark, det er en gammel illusjon. Det er en illusjon vi er nødt til å kvitte oss med for å ta fatt på løsningene. I dag er det bare om lag 1.5 prosent av landarealet i Norge definert som villmark. Det betyr at det meste av naturen i Norge enten er nedbygd eller kraftig endret. Det betyr derfor også at naturkrisen også må være et tema i Norge. Et steg på veien mot å løse denne krisen er å stoppe nedbyggingen eller omdanningen av natur bit for bit. På samme måte som Norge har gått inn for å bli karbonnøytrale, må vi også ha et mål om å bli arealnøytrale. Miljøorganisasjonen Sabima var først ute med å benytte begrepet arealnøytralitet tilbake i 2013, og i dag er det et essensielt begrep når man snakker om arealpolitikk og naturkrisen. Men hva betyr egentlig arealnøytralitet?
Arealnøytralitet
Arealnøytralitet handler om at man skal unngå å bygge ned mer av naturen. Det går utpå at man skal gjenbruke eller utnytte bedre de arealene som allerede er nedbygd, og fortette disse områdene. Arealnøytralitet er med andre ord null netto tap av natur. Naturen vi har igjen vil være en viktig buffer mot klimakrisen. Kunnskapen om at arealinngrep er den største trusselen mot naturen har vært kjent lenge, likevel har den politiske viljen for å få bukt med problemet vært svinnende liten. Det har manglet slagkraften som politikken rundt klimakrisen har hatt. Arealer er ikke en fornybar ressurs, og må derfor forvaltes på en bærekraftig måte. Blant tiltakene man kan innføre er for eksempel arealavgift og lage et mål om å bli arealnøytrale. Dette er i samsvar med dagens CO2-avgift og mål om å bli karbonnøytrale. Krisene henger tett sammen, og det skal godt gjøres å løse den ene, uten å løse den andre. Vi må ha et grønt skifte, der løsninger som reduserer utslipp av CO2 ikke innføres på bekostning av naturen og dens unike evne til å ta opp og binde karbon. Prisen for vårt grønne skifte kan ikke være økosystemer som heller burde vært vernet etter internasjonale standarder og som absolutt ikke bør bygges ned.
Tiltakshierarkiet
Det foreligger et tiltakshierarki som skal følges i utbyggingsprosesser. Her er de øvre nivåene svært viktige, og potensielt kostbare. Kostnaden kommer særlig når man vurderer utbygging i områder der naturverdiene ikke er kartlagt. Ingen registrerte funn av arter og/eller naturtyper i det aktuelle området, betyr ikke nødvendigvis at det ikke er noen verdier der. Det betyr at vi ikke vet hvilke verdier som er der. Dette må vi vite om vi skal følge føre-var prinsippet. Det er derfor helt nødvendig at all områder skal kartlegges og vurderes av en nøytral tredjepart før man går videre i prosessen. En utgift som bør følge samme prinsipp som at den som forurenser betaler – utbyggeren som vil bruke arealet tar regningen. I den grad viktige områder ikke er til å unngå, må det foreligge en kompensasjonsordning – slik at arealet som tas i bruk blir kompensert ved å for eksempel restaurere et annet område med tilsvarende naturtype og øke den økologiske tilstanden til tilsvarende kvalitet. Arealnøytralitet sier med andre ord ikke at vi aldri kan bygge den sårt tiltrengte skolen i bygda, men det må gjøres på en bærekraftig måte. Da må det tas hensyn til miljø, økonomi og sosiale forhold. Skolens posisjon må da bestemmes på bakgrunn av konsekvenser det vil ha på naturen slik at det ikke bare er sosiale aspekter som hensyntas.
Vi må stoppe nedbyggingen av natur og forstå at bitene vi bygger ned akkumuleres til en stor arealsum. Hverken lommeboken eller samvittigheten vår har råd til å ødelegge det biologiske mangfoldet noe mer. Økosystemtjenestene naturen byr på, er faktisk mye viktigere i vårt liv enn hva en hytte er. Det er til og med viktigere enn antall felt på motorveien, selv om de ofte tas for gitt. Naturen har ingen prislapp, fordi den er uerstattelig. Det er på overtid at vi stopper nedbyggingen av naturen – vi må bli arealnøytrale.
