Stolen av erfaring
Heldigvis bygger man opp erfaring gjennom arbeidslivet. Det er vell gjerne denne erfaringen topplederne lener seg på. Enn så lenge lener jeg meg på studenttittelen min, men når det er sagt er min erfaringsprosess også i full sving. Det starter vell i det sekundet hjertet slår sitt første slag og går opp noen takter i det utfordringene kommer strømmende.
Det har vert utrolig kjekt å få lov til å få et innblikk i et liv etter studier. Inntrykkene mine er godt oppsummert: folk jobber på, man sitter mye i møter, skolebollen nytes hver tirsdag og biologer er spreke folk. Om inntrykkene stemmer er en ting, men jeg vet for sikkert at mange jobber i byen men bosetter seg i marka. Dette sier vell sitt om hvordan arbeidsplassene trekker folk til byen, men vell så mye hvor motstandsdyktige biologer er til å ikke la seg sette lokk på sine indre behov. Dette er kult å se. Bakteppe av dette finnes likevel. Det føles litt som at korona aldri har tatt en slutt hos vitenskapskomiteen for mat og miljø. Dette er sikkert ikke denne arbeidsplassen alene om. Folk liker seg godt hjemme uten den kjekke pendleveien inn til det kjekke sentrum. Dette medfører en fremdeles stor pågang på teams. Mulig er dette forklaringen og mulig er det en kombinasjon av dette og at teams faktisk gjør jobber mer effektive. Kanskje man bare må akseptere at teams har kommet for å bli.
En kombinasjon er det vi går for
Når det er sakt har det vært veldig fint å kombinere arbeidspraksis med andre emner denne våren. Jeg har fått jobbet en del selv, jobbet litt på kontorene og vært med på møter både fysisk og på teams. En ting er hva jeg har gjort, men det er også veldig mye spennende som skjer i cellene i kontorlandskapet og bak pc-ene hjemme i marka. Folk jobber med alt fra genmodifisering til hvordan klimaforandringer vil påvirke skogen vår. Det er svært kult å få se prosessen bak splitter ny forskning og tiltakshåndteringer. Det føles litt som å ligge et skritt foran resten da man får informasjon før det er formidlet ut til verden. Jeg føler meg veldig heldig som har fått et innblikk i deres arbeid og de erfaringene jeg har innhentet.
Man blir også påminnet hvordan naturen har oss rundt lillefingeren samtidig som vi ypper med den, ødelegger den og prøver å kontrollere den. Et eksempel på dette er vurderingen gjort i en helt ny rapport utført av blant annet min veileder. Hvis klimaendringene vi har i dag forsetter i en moderat, men også pessimistisk takt, vil ikke skogen vår lengre inngå i den boreale klimasonen om 40 til 80 år. Dette er vell og merke ikke i et tidsperspektiv etter vår tid. Jorden vil gå under en dag, det et vi vell vitende om, men det er i en tidsrekke vi har på avstand. Det som skjer her er for nært til å ha det på avstand. Det føles rart å tenke på at vår skog en dag ikke vil ligge i den boreale beltet. Det er som om man en dag får tildelt et nytt navn man skal leve med resten av livet.
Naturen er brutal, spennende og urovekkende. Heldigvis er den også sterk, vakker og full av liv. Heldigvis har vi også mange hjerter som slår for den og mange hjerner som kjemper for den. Det har vært så fint å få se dette gjennom min tilstedeværelse og erfaringshenting hos vitenskapskomiteen for mat og miljø. Jeg sitter igjen med takknemlighet; takknemlighet ovenfor at jeg fikk være i praksis, men også for at vi har så mange som jobber hardt for å bevare noe av det kjæreste vi har. Naturen er der men vi kan ikke bare lene oss på den, vi må også være der for den.
