Jeg har lært at det er ingen skam og snu. Med humøret på topp og perfekt turvær lå alt til rette for en fin dag. Sekken var pakket og feltkassen klar da vi satte oss i bilen. Vel fremme på parkeringsplassen la vi i vei innover skiløypene, før GPSen varslet om at det var klart for å ta av fra skiløypa og opp i skogen. Vi spente på oss trugene og la i vei oppover lia, fortsatt ved godt mot. Etter en god stund med gåing tenkte vi den
dummeste tanken man kan tenke på tur, det som så mange turgåere har tenkt før oss,
nemlig; «Nå må vi da være framme snart». Men den gang ei.
Etter hvert kom vi opp på en høyde med ganske fin utsikt, og vi finner fort ut at kameraet faktisk ligger rett ved oss! Eller, nærmere bestemt, nedenfor oss. Så da var det ikke så mye annet å gjøre enn å forsøke og komme seg litt lenger ned på berget. Her begynte det gode motet å forsvinne. I ulent og bratt terreng med mye snø kavet vi oss nedover skråningen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi snublet over trær og satte fast trugene. Og enda så mye vi kavet så kom vi ikke noe nærmere ifølge GPSen. Etter en matpause uten særlig mye stemning a la «Ut på tur aldri sur», måtte vi rett og slett dra hjem uten minnekortet vi skulle hente. Vi var kalde og slitne, og selv om det satt langt inne å gi opp, måtte vi rett og slett kaste inn håndkledet. Vel framme på parkeringsplassen viste det seg at turen totalt hadde tatt nesten 4 timer – en tur vi hadde estimert til å ta i overkant av 1 time.
Etter denne turen gjorde vi noen endringer i planen vi opprinnelig hadde laget fo feltarbeidet. Det ble noen færre dager og litt lettere turer, og det var godt å kjenne på mestringsfølelsen ute i felt. Takket være tilpasningsdyktigheten og fleksibiliteten til NINA ble også feltarbeidet en god opplevelse til slutt! Selv om den første turen vår alene ikke ble helt som vi hadde tenkt, klarte vi å nyte det fine været og utsikten
forbipasserende informasjon om viltkameraprosjektet.
Både feltarbeidet og resten av praksisen på NINA har gjort meg mer selvstendig samtidig som jeg også har lært mye om samarbeid. Jeg har lært å stole på mine egne ferdigheter når ting er utfordrende og å stole på andres ferdigheter når mine egne ikke strekker til. Praksisen på NINA har medført både latter, tårer, overraskelser og gleder. Og ikke minst tar jeg med meg mange nye bekjentskaper jeg ikke ville vært foruten!
