.jpg)
Støvlene mine går dypt ned i snøen. Skritt for skritt. Jeg har for lengst gitt opp å finne veien selv. Han som har blitt sendt med meg sier retningen mens jeg tråkker opp stien. Snøen virker nesten ny, den er helt urørt her inne i skogen. Vi ser rådyrspor og noen store spor som ligner på elg. På toppen av kollen ser vi ned i en liten dal, med snø som bølger seg langs en bekk. Solen skinner inn mellom grantrærne. Vi skal over på den andre siden, opp mot skrenten. Skrenten er stupbratt og kledd i is. Vi klyver opp veggen, holder oss fast i trestammer for å komme oss opp på en hylle. Så følger vi hyllen videre mot enden. Der ser vi det hvite skiltet, som vitner om at vi har kommet i mål: «Her er det!».
Det å komme frem til kameraet utløser en tilfredshet som jeg ikke hadde sett for meg. Kameraet er rettet mot stedet der hyllen går ned i en bratt skråning. Hvorfor plasserer noen et kamera der? Hvem har behov for å ha et overvåkningskamera midt i skogen? Ønsker man å snikfotografere, vil man finne mye mer å ta bilder av på Karl Johan eller Jernbanetorget. Hvordan endte jeg i det hele tatt opp her midt ute i skogen med en fyr jeg knapt kjenner, på kanten av et stup?
Første arbeidsdag
Det hele startet den første praksisdagen i NINA- Norsk institutt for Naturforskning. Jeg kommer inn i et moderne kontorbygg. Veggene til kontorene er av glass, dekorert med bilder av gauper, sjø, gress og fjellrev. Praksisveilederen min viser meg rundt. Jeg får min egen kontorplass i same rom som veilederen min: et hjørnekontor med utsikt over Ullevål Stadion. Her skal jeg være circa én dag i uka hele semesteret. Det virker lovende. Den delen av NINA jeg skal være med på heter Scandcam. Scandcam jobber med viltkameraer, vi skal samle inn data for å få mer kunnskap om gaupenes ferdsel i Norge. NINA forsker på gauper siden de er sterkt truet. Viltkameraene gir et innblikk i hvordan det går med gaupene og hvor mange det er igjen av dem. Kameraene er plassert ute i villmarken i store deler av Norge sør for Stjørdal. Oppgaven min vil blant annet være å se på bildene viltkameraene har tatt og sortere dem ut fra hvilket dyr det er bilde av. For kameraene tar ikke bare bilder av gauper, de tar bilder ved den minste bevegelse. På bildene har jeg sett alt fra hjort, elg og rådyr til grevling, ulv og hare. Og mennesker, mange mennesker. Noen ganger gjør menneskene de rareste ting foran kameraene, for menneskene vet som oftest at de blir tatt bilde av.
Tid for felt
En del av arbeidsoppgavene mine i NINA-praksisen er å bytte minnekort på viltkameraer, og i mars var det endelig på tide å dra ut i felt. På min første felttur møter jeg mann som er ansatt i NINA. Han skal lære hvordan meg hvordan jeg bruker GPS og bytter minnekort på viltkameraer. Vi kjører lenge i jobb-bilen til en parkeringsplass i nærheten av Movatn. Så er det bare å begynne på turen opp til kollen hvor kameraet befinner seg. Gauper pleier å oppholde seg i bratt terreng der de har god oversikt, noe som gjør det ekstra tungvint for forskere som ønsker å fotografere dem. Men jeg og den nye kollegaen min fra NINA klarer omsider å komme oss opp til viltkameraet. Mestringsfølelsen er sterk når jeg er fremme og kan ta ut minnekortet og sjekke innstilligene på kameraet. Jeg får lyst til å se på bildene med en gang, men har ikke med meg pc-en. Kanskje en gaupe hadde passert stedet rett før vi kom dit eller natten i forveien?
Selv om jeg ikke gjorde så mye mer enn å bytte et minnekort og sette inn batterier, så kan mitt bidrag i NINA likevel ha betydning for noen få gauper. Kanskje man finner ut av hvordan de omgås i terrenget og hvordan de påvirkes av naturinngrep eller klimaendringer. På veien mot til bilen har jeg fortsatt en god følelse. Det kunne ikke bli stort bedre der vi fulgte fotsporene våre tilbake i strålende sol og nedoverbakke.
Resultatet
Tilbake på NINA-kontoret får jeg endelig se resultatet. Bildene viser flere dyr, som rev, hare og elg, men ingen gauper. Alt det strevet, til ingen nytte? Vel, ingen gauper er også et resultat, og bildene som ble tatt kan uansett brukes i de andre forskningsprosjektene til NINA. Og hvem vet, kanskje en gaupe har passert det neste viltkameraet jeg oppsøker?
