Det er torsdag og lunsjrommet er ekstra fullt i dag siden det er samling for ledere fra hovedkontoret her i Norsk Institutt for Naturforskning. Vi er kanskje femti personer. Jeg står og forsyner meg med smør når direktøren i NINA reiser seg og holder en tale. Etter å ha snakket litt, sier hun at det er hyggelig å se alle i NINA i dag. Så snur hun seg mot meg og sier: «Men jeg ser at det er noen nye her». Jeg stivner til når blikket hennes festes i mitt. Merker at jeg blir varm og rød når de andre i rommet snur seg mot meg.
Like etter den lille talen kommer hun bort og hilser på meg. Jeg forteller at jeg er praksisstudent hos NINA. Når hun går og prater med noen andre er jeg fortsatt forundret over at hun klarte å se at akkurat jeg er ny i NINA. De fleste i NINA er litt som lederen deres. De er imøtekommende, åpne og interesserte i å bli kjent. Samtalene i lunsjen dreier seg som regel om natur, men det blir ikke kjedelig, for natur innebærer så enormt mye.
Slovenske bjørner i Frankrike
Én gang i uka er det faglunsj der alle setter av tid til å lytte til hverandres prosjekter. Denne torsdagen handlet faglunsjen om bjørner i fjellkjeden Pyreneene i Frankrike. Der har franskmennene satt ut slovenske bjørner for å «rewilde» eller gjenskape vill natur. Det var fascinerende å høre om prosjektet, men jeg ble også sjokkert. Befolkningen som bor i Pyreneene og gjeter sauer der var opprørte og fryktet for husdyrene med den voksende bjørnebestanden. Rewilding i Frankrike får meg til å tenke på bjørnen som blir observert langs veien i Osloområdet i mai denne våren. Hvor glade hadde nordmenn vært om vi begynte å sette ut bjørner for å øke Norges truede bjørnebestand?
Helt siden jeg hørte om Europas «rewilding» prosjekter har tanken på gjenskaping av natur engasjert meg. Det finnes ikke noe enkelt svar på om gjenskapingen bør skje eller ikke. For naturen og mangfoldet av arter hadde det kanskje vært det beste. Vi mennesker setter preg på naturen, og ikke nødvendigvis bare på negative måter. Men hvis vi skal fortsette å drive med åpent beite med sauer om somrene er det vanskelig at de sameksisterer med store bestander av ulv, jerv, bjørn eller gaupe.
Hvorfor mangfold?
Man kan spørre seg om hvorfor man trenger mangfoldet av arter? Hvorfor trenger vi rovdyr slik som gauper, ulv, bjørn eller jerv? Disse dyrene har viktige funksjoner i næringskjeden, som at de spiser svake beitedyr slik at det ikke blir for mye beiting på planter. For eksempel vil rovdyr gjøre at hjortebestanden ikke øker så mye at skogen tar skade av mye beiting.
Egenverdi i seg selv
Spørsmålet om hvorfor vi bør ha rovdyr i Norge trenger ikke å besvares med at artene gjør oss og økosystemet en tjeneste. Rovdyrene kan ha en egenverdi i seg selv, der hver art er viktig siden de finnes og har blitt utviklet over hundretusenvis av år. Det virker ikke logisk å tillegge et vilt dyr en høy verdi, men er det egentlig noe mindre logisk enn at vi tilegner kjæledyr eller medmennesker så stor verdi som vi gjør?
I løpet av praksisperioden har jeg diskutert forvaltning av rovdyr, og kollegaene i NINA er åpne for ulike perspektiver. Gjennom mange interessante diskusjoner i løpet av lunsjen eller med veilederen min, har jeg innsett at mange naturforskere ikke ser svarthvitt på naturen. De setter verken mennesker eller natur øverst, men ser at man må finne et kompromiss slik at dyr og mennesker kan fortsette å leve side om side. Jeg tror det er et slikt perspektiv på miljø og klima som kreves for å løse miljøproblemene vi står ovenfor. Kanskje rovdyr med tiden også vil få utfolde seg mer i norsk natur når flere får kunnskap om rovviltets bidrag til økosystemene og anerkjenner rovdyr som verdifulle i seg selv?
