Vi parkerer ved landevegen for vår første tur: Stryken. Foran oss går en sti som sirkler seg mellom trærne, i retning minnekortet. Vi begir oss oppover i deilig vårsol. Snøen er hard og fast, så vi levner trugene i bilen. Dette er Leas første feltdag med NINA, det er min siste.
Det er tre perioder i året der ansatte, praktikanter og frivillige går ut i marka og samler minnekort som skal leveres eller sendes til kontoret på Ullevål. Prosjektet Scandcam dreier seg om å samle inn bilder av rovdyrfamilier for å bruke til kartlegging og videre forskning. Hver vår, høst og vinter får kontoret sendt inn hundrevis av minnekort som vi på NINA skal gå igjennom, og sortere til de riktige systemene. Men før minnekortene kan sorteres, må de samles.
Dagens andre tur heter Gaupskardet. Vi kjører oppover en vinglete, glatt landeveg og kommer frem der turen starter. Turen går tilsynelatende rett opp, det er ingen sti, og snøen er flakete og djup. Her må vi definitivt ta på oss trugene. Vi snubler oss oppover det kuperte terrenget mens vi forsøker å unngå å bli pisket i ansiktet av de bare trærne. Jeg leder an, men vet bare sånn cirka hvor vi skal hen. Mens jeg biter tennene sammen oppover skaret, tenker jeg på at å finne et viltkamera i dette terrenget skal bli en utfordring.
Mobildekningen er ustabil, og vi har bare utskrift av kartet å gå etter. Når hele terrenget er dekket med et tjukt lag med snø er det ikke så lett å orientere seg fra kartet. Dermed er det prøving og feiling som gjelder. Vi går sidelengs bortover skråningen og holder oss fast i greiner som vi håper er sterke nok til å holde oss. Etter en stund må vi stoppe og dobbeltsjekke at vi er på riktig veg. Heldigvis har vi dekning igjen. Vi sammenlikner GPSen på telefonen med kartet vi har i hånda og innser at vi har gått for langt til høyre.
Vi famler oss tilbake samme vegen, snøen der vi gikk i sted er rast ned og vi sliter med å få feste med trugene. Jeg uttrykker hvor sporty venninna mi er som orker å begi seg med ut på dette. «Jeg kunne jo ikke la deg gå alene opp her!» svarer hun. Og i samme øyeblikk ser jeg det. Et lite grått kamera, festet på en stamme. Og med det er alle minnekortene funnet.
Tilbake på kontoret skummer vi igjennom dagens fangst. Engasjementet er stort uansett om det er tiur, snømus eller gaupe som er blitt tatt bilde av. Felt-delen av arbeidspraksisen i NINA er over. Resten av våren skal jeg boltre meg med å sortere bilder av Norges fauna.
