Vinteren er mørk, kald og for mange – altfor lang. Den påvirker oss mennesker, men også alle de andre artene vi deler kloden med. For mange er dette slutten av livet, mens andre har mekanismer og metoder som gjør dem motstandsdyktige mot vinterfrost og matmangel. Trærne slutter å vokse, og livnærer seg på oppsparte næringsstoffer. Dette er en form for dvale, som vi også kjenner til fra andre artsgrupper. Noen utvikler en vinterdrakt, slik som haren og fjellreven. Mens andre velger rett og slett å dra. Dette er tilfelle for trekkfuglene. Trekkfugler er fugler som regelmessig forflytter seg ut ifra sesongene. Jeg har vært med Sabima på tur til Jomfruland fuglestasjon. Der kan de litt av hvert om fugl.
På vinteren er det vanskelig for fuglene å finne tilstrekkelig med næring her – spesielt for insekteterne. Men når våren først kommer i nord, er det ingen andre steder de vil være. Klimaet i nord på våren, som er preget av mye fuktighet og økende temperaturer, fører nemlig til en eksplosjon av insekter. Insektorama! Denne høye tilgangen på næringsrik kost, gir gunstige forhold for hekking. Hekking er et begrep som beskriver fuglenes formeringsatferd. Det inkluderer bygging av reir, å legge og ruge på egg, samt å fostre opp ungene.
Kunnskapen vi har om trekkfuglene i dag, har vi blant annet fått gjennom standardisert bestandsovervåking, som foregår ved to fuglestasjoner i Norge. Jomfruland fuglestasjon er en av dem. Her jobber Ola. Ola er på en måte fuglekongen. Men det blir litt feil siden det tross alt er navnet på Europas minste fugl. Poenget mitt er, at Ola kan utrolig mye om fugl. Under omvisningen sto vi på toppen av fugletårnet. Solen var på vei ned, himmelen var preget av et vakkert fargespill, og rullesteinene dannet av den tunge isen som lå her for flere tusen år siden, badet i vannkanten. Ola ser utover horisonten mens han med et lurt smil, sier – velkommen til kontoret mitt!
Under hekkesesongen setter Ola opp ti fuglenett hver morgen. I løpet av dagen går han jevnlige runder for å lirke ut fuglene som har satt seg fast, slik at de ikke tar skade av det. Fuglene tar han med opp i fugletårnet og fester en metallring rundt foten dems med et unikt nummer, før han slipper dem fri igjen. Dette kalles ringmerking. Det gjør han hver dag i sesongene – så lenge vær og vind tillater det. Vårfangsten overvåker den overlevende populasjonen fra året før, og høstsesongen inkluderer informasjon om ungeproduksjonen.
Olas jobb gir oss kunnskap om trekkfuglenes vandring. Fangsten muliggjør også innsamling av annen relevant informasjon, slik som biometriske mål, fjær- og blodprøver. I tillegg teller han også trekkfugler manuelt, loggfører det, og registrerer dem. Samlet gir dataene ikke bare informasjon om fuglenes trekkruter, men også om utbredelse, bestandsutvikling, overlevelse og dødsårsaker. Og ikke minst, får vi også informasjon om hvilke miljøfaktorer som påvirker bestandene, og effektene det medfører. Denne kunnskapen bidrar videre til forvaltning av biologisk mangfold.
Rødnebbterna er en av de som vandrer lengst. På vinteren vandrer den helt til Antarktis, og trekker gjennomsnittlig 70 900 km i luftlinje – fra hekkeområdet til overvintringsområde, og tilbake! Lappspurven har hatt en dramatisk nedgang siden 80-tallet, og er vurdert som sårbar (UV) på den norske rødlista. Tårnseileren er så godt tilpasset et liv over land, at den kan både spise, drikke, sove og pare seg i lufta! Fuglenes biologi er vanvittig fasinerende. Og det er fremdeles mer å finne ut av. For hvordan orienterer de seg over så lange strekninger? Har de en innebygd GPS? Navigerer de etter jordens magnet felt? Eller er det stjernerotasjonen som viser dem veien?
Takk for turen, Sabima! Og takk for omvisningen av kontoret ditt, Ola!
