Du har endelig klart å arrangere en reunion med den gamle vennegjengen. Dere skal møtes i ettermiddag på en felles middagsbuffet, og du har lovet å stille opp med verdens beste cæsarsalat. En titt inn i kjøleskapet stikker kjepper i hjulene – salaten du skulle bruke har allerede begynt å bli misfarget og ser lite fristende ut å spise. Du kjenner irritasjonen vokse; du kjøpte den tross alt inn for få dager siden, men er nå tvunget til å bidra til matsvinn i tillegg til å bruke penger på en ny salat.
I møte med fremtidens matkrise
En slik hverdagslig irritasjon avslører et mer generelt fenomen: naturen tar ikke alltid hensyn til våre ønsker og behov. Dette gjør oss sårbare for sykdommer, ekstremvær, og avlingssvikt. En av fremtidens største utfordringer er å sikre at matproduksjonen holder tritt med den stadig økende befolkningsveksten.
På Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO) jobber man med å forbedre bærekraftig bruk av biologiske ressurser, blant annet matplanter. Istedenfor å satse på nye sprøytemidler og andre ytre inngrep i landbruket, fokuserer Avdeling molekylær plantebiologi på løsninger som ligger iboende i plantenes DNA.
Hadde det ikke vært fantastisk om man kunne hjulpet matplanter med å holde seg ferske inni kjøleskapet, uten å måtte pøse på med konserveringsmidler? Det tenkte NIBIO også, og startet prosjektet om å slå ut et gen som forårsaker bruning i salat og andre grønnsaker. Tenk hvordan det kunne reddet middagsselskapet! Jeg søkte på denne praksisplassen for å få innblikk i de nye genteknologiene og det innovative arbeidet som medfølger.
Den beryktede gensaksen
CRISPR, på allmennspråk kjent som gensaksen, lar oss gjøre målrettede kutt i DNAet til en hvilken som helst organisme.
Vi kan se for oss DNA som en kokebok med oppskrifter for alle de biologiske bestanddelene som utgjør individet. I DNAet til salat er det blant annet en oppskrift for bruning av bladene. Med gensaksen kan vi klippe ut et par nøkkelord i brunings-oppskriften for å gjøre den ubrukelig, slik at salaten holder seg grønn og fin. Det skal ikke mer til!
Genredigering høres kanskje skummelt ut, men slike små «klipp-og-lim»-endringer kunne like gjerne oppstått ute i naturen. CRISPR og andre genredigeringsmetoder er våre hjelpemidler for få gunstige DNA-endringer til å oppstå under kontrollerte forhold; vi ønsker gjerne én spesifikk genendring heller enn de mange, tilfeldige endringene som kan oppstå ved tradisjonelle planteforedlingsmetoder.
Forskningsprosessen: Man høster det man sår
Idéen er enkel nok, men vi har en lang vei å gå før den kan realiseres. På NIBIO har jeg fått erfare at forskning innebærer mye prøving og feiling, og at det ofte er små, tilsynelatende ubetydelige faktorer som bestemmer hvorvidt eksperimentet blir en suksess eller ikke. Jeg må derfor dokumentere grundig hva jeg gjør på lab, slik at vi kan identifisere hva som fungerer og hva som bør endres for å oppnå et godt resultat.
Veien videre kommer til å kreve finjusteringer, utholdenhet, og en god dose kreativ tenkning for å få prosjektet i land og sitte igjen med den etterlengtede, ubrune salaten.
Nøkkelen til livet per se
Enten det gjelder middagsselskap, matkrisen eller andre fremtidige utfordringer – CRISPR og bioteknologi er ikke løsningen på alt. Likevel har menneskeheten nå et uvurderlig verktøy for å gjøre naturens levende bestanddeler litt mer samarbeidsvillige.
Sigrid Bratlie, ekspert på genredigering og CRISPR-teknologi, hevder at «Alt vi gjør, og hvordan vi forbruker de naturlige ressursene våre, handler om biologi. Å kunne jobbe med medisinske anvendelsesområder av bioteknologi, samt med mat, er helt sentralt om vi skal klare å løse de store utfordringene vi står overfor.»
Jeg er glad for å få være med på utviklingen gjennom vårens praksisopphold og er spent på hva vi klarer å få til!
