Fra skjelvende aspeløv til rotfestet stikling
Jeg tenker tilbake på dagen i slutten av januar, da jeg skulle ha mitt første arbeidspraksismøte på Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO) i Ås. Jeg kjente verken min kommende veileder eller medstudenten jeg skulle jobbe med, og var så nervøs for å komme for sent at jeg var 45 minutter for tidlig ute. Det var mange nerver i spill, og mye grubling rundt hva som ventet.
Etter velkomstmøtet var det bare å hoppe rett i arbeidet. Jeg og min labpartner har assistert med diverse forskningsprosjekter og virkelig fått kjenne på livet som forsker. I starten følte vi oss mest som et par andunger gikk i hælene på veilederen vår og gjorde vårt beste for å følge hans instruksjoner. Noen av labmetodene hadde vi vært borte i fra før, mens andre måtte vi lære oss fra scratch.
Sakte, men sikkert, ble vi tryggere på hva vi holdt på med. Det hjalp at det var en lav terskel for å stille spørsmål, og at våre kommentarer og innspill ble tatt seriøst i videreutviklingen av prosjektet. Vi ble satt i arbeid på lab alene, fikk hjemmearbeid relatert til prosjektet, og hadde hovedansvar for skriftlig dokumentasjon av eksperimentene vi utførte. Nå hadde andungene fått litt mer peil. Noe av det viktigste vi har fått erfare er hvor dynamisk forskningsprosessen er, og hvor mange små og store avgjørelser som må tas underveis. Det føles godt å bli vist tillit nok til å ha innflytelse på dette og være en ordentlig del av teamet.
Mye har skjedd siden første dag på jobb, og jeg kan gledelig meddele at pulsen har senket seg, mestringsfølelsen har meldt seg, og at jeg ser frem til hver eneste arbeidsdag på NIBIO.
En botanisk CRISPR-baby
Hovedprosjektet vårt hos NIBIO har vært å genredigere salat til å ikke brunes, noe du kan lese mer om i mitt forrige blogginnlegg.
Vår største bragd så langt ser kanskje ikke så imponerende ut ved første øyekast; vi synes den ligner på en liten kjøttdeigklump med noen grønne tufter. I virkeligheten er dette en salatbit som vi har klart å utruste med gensaksen, vår egen botaniske CRISPR-baby! Vi håper den fortsetter å vokse til å bli et flott salathode som holder seg grønt og friskt lenger enn vanlig.
Det er gøy å tenke at jeg og labpartneren min, to bachelorstudenter rett ut av Kristine Bonnevies hus på UiO, har vært med på å øke suksessraten til dette prosjektet. Det skulle ganske mange forsøk til, men det føles desto mer tilfredsstillende når innsatsen endelig bærer frukt (eller salat?).
Godt og blandet
Noe av det jeg har likt mest med arbeidspraksisen på NIBIO er variasjonen. Enten det har vært snakk om nye protokolldetaljer, salatsorter, labmetoder eller forskningsprosjekter, har hver dag vært en forfriskende utfordring.
Og ikke minst, det har vært utrolig gøy! Som oftest tilbragte vi en hel arbeidsdag sammen med veilederen vår, og trioen vår ble derfor godt kjent og nærmest som en liten vennegjeng. I det ene øyeblikket diskuterte vi volumutregninger for PCR-protokollen, og i det neste var vi dypt inne i sladder om skandaler blant Nobelpris-vinnende biologer. Med andre ord, en god balanse mellom kos og alvor på arbeidsplassen.
Tusen takk til NIBIO for å ha tatt meg imot med åpne armer! Jeg er utrolig takknemlig for alle erfaringer og gode minner som jeg tar med meg fra arbeidspraksisen. Jeg går spent fremtiden i møte og har troen på at disse månedene med arbeidserfaring vil komme godt med på mer enn ett vis.
