Skyggen på ryggen
Samtidig som jeg sitter og skriver på dette blogginnlegget er det en skygge som lusker rundt meg. Nakkehårene reiser seg, og jeg kan høre skyggen puste tungt bak meg. Ånden lukter vondt, og skyggen er kald og klam. Eksamen nærmer seg. Livet mitt består av å sove, lese og spise Toro suppe eller frossenpizza, gå en tur eller trene og så legge seg igjen. Jeg har blitt en levende zombie, med en skygge som hvisker meg i øret mens den gliser: "En dag kortere til eksamen."
Heldigvis får jeg en pause fra skyggen, den kommer seg ikke inn på kontoret til Sabima. Skyggen må stå utenfor å vente. Sabima har blitt et sted der jeg kan legge fra meg studiene og fantasere om hvordan hverdagen blir når jeg endelig har en universitetsgrad i hånda! Det er utrolig deilig for en sliten student som ikke har gjort noe annet enn å gå på skole hele livet.
Jeg sitter på en universalnøkkel
Det er så fint og kunne få en pause fra studier og kunne teste ut alt man har lært. Jeg sitter igjen med en enorm mestringsfølelse og et nytt syn på framtida. Da jeg først takket ja til studieplassen i 2021, tenkte jeg: Hva hvis jeg har valgt feil? For hver gang tanken spant inni hodet, vokste det en sky. Skyen ble mørkere og tyngre- en tordensky. Når som helst kunne stormen begynne, slik at jeg måtte innse mitt nederlag, at jeg hadde tatt feil valg.
Jeg tror at, mange føler sånn som meg. De er redde for at de har tatt feil valg. Vi står alltid framfor mange ulike dører, som fører til mange ulike hverdager. Og frykten for å gå inn i feil dør, tror jeg fører til at man aldri våger å åpne en av dørene fullt. Den får kun stå på gløtt, slik at man er sikker på at ingen av de andre låser seg.
Når jeg skulle takke ja til praksisplassen, ble jeg tvunget til åpne en dør på vidt gap. Og tankene spant igjen et spindelvev av frykt som jeg ble fanget i. Men i løpet av dette semesteret har jeg revet meg løs. Jeg har erfart at jeg sitter på en universalnøkkel. Mange som jobber hos Sabima, skulle man egentlig ikke tro at jobbet der. Min veileder er for eksempel primatolog og jobber med fremmede arter i Norge. Og som du kanskje vet, er det ikke akkurat mange fremmede aper i Norge. Kollegaene mine har mange forskjellige bakgrunner og jeg innser at istedenfor å begrense muligheter når man tar et valg, så åpner det egentlig opp enda flere dører.
Jeg sitter på kontoret og titter ut av vinduet i sjette etasje i Mari Boes gate 5 og ser ut over byen. Der ute ser jeg ikke lenger noen tordensky. Jeg har en universalnøkkel i lomma, og her oppe i høyden føler jeg at jeg sever i et hav av muligheter. Jeg innser at jeg har et helt liv framfor meg og praksisplassen jeg valgte da jeg var 21 år kommer ikke til å ha så mye å si i det lange løp. Det er rett åslett kun en fordel og en uvurderlig erfaring jeg sitter igjen med. Det enste jeg kan skimte langt der framme er uendelig mange dører som jeg sitter på nøkkelen til.
