På Fornebu har jeg dykket inn i den fascinerende verdenen av antistoffproduksjon. Jeg befant meg i den innovative avdelingen, Manufacturing Science & Technology, som huset et team av dyktige forskere med bakgrunn innen fysikk, kjemi og biologi. Sammen jobbet de med lidenskap for å optimalisere produksjonen av antistoffer, utfordre gamle metoder og utvikle nye prosesser etter strenge kliniske standarder. De er oppdatert på den nyeste teknologien og vet hvordan avanserte instrumenter håndteres, hvis de ikke gjør det, sørger de for å lære seg det. Dette er ikke menneskene som finner endring skummelt, derimot oppsøker de endring og utvikling. I prosjektet deres lærte jeg mye om bioreaktorer og dens rolle innenfor antistoffproduksjon.
Kokeoppskriften
En bioreaktor kan tenkes som en “kjele” som skal romme forskjellige ingredienser. Oppskriften begynner med introduksjon av genetisk modifiserte celler. Disse cellene er spesialdesignet for å produsere det ønskede antistoffet. Men koden til selve antistoffet kan ligge hemmelig hos kunden, som muligens driver klinisk prøving og trenger større mengder av antistoffet sitt. Det er avgjørende å opprettholde best mulige vekstbetingelser for cellene i bioreaktoren. Vekstbetingelsene innebærer tilførsel av næringsstoffer, kontroll av faktorer som temperatur, pH-nivå og oksygennivå, alt nødvendig for å holde cellene i toppform. Når forholdene er gunstige, begynner de genetisk modifiserte cellene å produsere antistoffer. Prosessen er nøye overvåket for å sikre høy kvalitet og produktivitet, med regelmessige målinger av cellenes levedyktighet, sukkernivåer og antistoffkonsentrasjon i produktet.
Hva er vitsen?
Bak et ferdigstilt medisinsk produkt, for eksempel en vaksine, ligger det en omfattende prosess som involverer utvikling, produksjon og klinisk testing av antistoffets egenskaper. Den grundige metoden for antistoffproduksjon i bioreaktorer er avgjørende for å sikre at produktene oppfyller strenge kvalitetsstandarder. Gjennom arbeidet har jeg fått en forståelse for betydningen av produksjonsprosessen i lys av medisinsk forskning og utvikling. Det handler ikke bare om å produsere antistoffer, men å skape medisinske løsninger som i helhet bidrar til å redde liv og forbedre helsen til mennesker over hele verden.
Men hva nå?
Før jeg begynte på bacheloren min i Biovitenskap var jeg ikke helt sikker på hva jeg kom til å jobbe med. Jeg hadde ideer om å jobbe i en hvit frakk på lab. Det arbeidspraksisen har lært meg - er hvor mange muligheter jeg har. Jeg har blitt tryggere på valget mitt og er stolt over å ha valgt en retning der jeg kan tilføre meg kunnskap og utføre arbeid som er til fordel for menneskeheten. Arbeidspraksisen min hos Curida Diatec har tillatt meg å møte mange mennesker, både fra bedriften og fra eksterne selskaper. Det har vært motiverende å reflektere over hvordan prosjektet deres i bunn og grunn bidrar til kampen mot sykdommer.
Gjennom praksis har jeg håndtert utfordringer, lært av feil og vokst både faglig og personlig. Jeg har sett hvordan min lidenskap og nysgjerrighet har blitt vekket i ulike oppgaver og utfordringer. Men, er jeg klar for arbeidslivet? Har jeg nok kunnskap og erfaring? Vil jeg kunne møte kravene og forventningene som industrien har? Har jeg lyst til å tillære meg mer teori gjennom akademia før jeg entrer industrien, eller vil jeg kanskje bli i akademia?
Uansett hvilken vei jeg velger å gå, en ting er sikkert: Jeg er takknemlig for den verdifulle tiden jeg har hatt hos Curida Diatec. Og uansett hvor veien fører meg videre, vil jeg bære med meg de verdifulle lærdommene og minnene fra praksistiden med meg videre.
