Biopraksis - Side 14

Luften er kald og frisk, jeg titter opp på den grå himmelen gjennom snøfnuggene på øyevippene mine mens trekker luften dypt inn. Veien går mot en park i Oslo i håp om å finne et rognetre som jeg kan ta med noen greiner fra. Rogn er en veldig vanlig art i Norge. De brukes både som prydtrær og vokser vilt, og fuglene elsker de sure bærene. Men hvor viktig er egentlig rogn ellers? Og hvor kan jeg finne en midt på vinteren i Oslo når jeg ikke kan se på blader eller bær?

Med praksisplass hos Besøkssenter våtmark Oslo slapp jeg å irritere meg over dårlig lydkvalitet over zoom møter eller overbelastet WIFI. Arbeidspraksisen min finner nemlig sted ute i naturen blant fuglesang og dyrespor. Min arbeidsoppgave går ut på å vekke naturinteressen hos barn og unge gjennom formidling av naturrelatert kunnskap. Men hvordan engasjerer man et publikum i en alder av 3-12 år i et tema uten å gjøre det fakta-tungt og kjedelig?

Da jeg i midten av 20-årene bestemte meg for å gjøre en helomvending og bytte yrke, fra å være økonom til å ville bli biolog, var hode fult av spørsmål.

Det er en fantastisk mulighet foran meg. Jeg har fått praksisplass hos NINA, en av de mange mulighetene som er der for en biolog etter studiene. Jeg får muligheten til å dra på felt og delta i en hverdag med andre biologer. I mitt tapre forsøk på å forstå hva jeg ønsker etter studiene starter jeg mitt opphold, positiv til tross for de mørke tidene. Glad jeg får erfare biologien på en arbeidsplass og ikke i en bok. Er det dette jeg vil fortsette med? Det er det jeg skal etterforske.

En livslang drøm holder på å bli oppfylt ved muligheten jeg fikk hos Norsk Teknisk Museum (NTM). NTM er et museum for alle og inneholder mye mer enn man tenker. Du finner utstillinger om teknologi, industri, naturvitenskap, og medisin. Her skal vi jobbe med klima2+ utstillingen og formidling av klima endringer til et nytt publikum. Tusenvis av tanker og ideer svømmer inn i hodet mitt og jeg er klar for å vise hvor viktig klima er for meg, for oss og for de som ikke tenker på klima i det hele tatt.

Hvordan går det i disse tider med livet i Oslofjorden? Der har økosystemet levd under pandemiske tilstander i lang tid. Du sitter på et rotete hjemmekontor, i sjøen flyter plast og søppel. Triste tanker ulmer når lockdown senker seg, invasive arter sniker seg innover fjorden. Farvel familie og venner, farvel grønne ålegressenger. Marin bevaring trenger mer fokus, nå er det på tide å se fjorden fra artenes perspektiv.

Været blir finere, blomstene begynner å vokse, og plutselig er himmelen fylt med en variasjon av mange ulike insekter. Ut fra denne flokken skal vi trekke frem en viktig art, nemlig honningbiene. Selv med en levetid på kun 4-5 uker (med unntak av dronningen), klarer disse honningbiene og gi oss så mye. Blant annet mye av variasjonen vi har i både frukt, bær, nøtter etc. Disse produktene kan vi videre benytte oss av året rundt og blir ofte tatt for gitt. Men jobben bak dette er noe som kanskje flere burde tenke på, og dette fremmer spørsmålet, er virkelig bier så viktige?

Visste du at honningbien er den mest effektive pollinatoren? Disse lodne insektene er faktisk ansvarlig for hvert eneste måltid du spiser. Honningbier lager nemlig ikke bare honning. De er ansvarlige for å pollinere planter slik at du får grønnsaker, frukt, brød, skinke på brødskiven og kaffe i koppen [1]. Satt helt på spissen, betyr det at vi er helt avhengig av honningbie-teamene for å overleve.

På søndagstur i marka legger man ofte merke til forskjellige arter. Ekorn og skjære treffer man jevnlig, men er man veldig heldig er det også mulig å dele stien med et rådyr eller en rev. Det er ikke ofte man kan dele det magiske sekundet hvor reven stirrer på deg før den forsvinner inn i skogen igjen. Disse sekundene viser akkurat hvor viktig naturen er for oss alle. Men, dessverre, får færre og færre oppleve dem. Sabima kjemper mot dette, og tilbyr alle nordmenn og -kvinner muligheten om å selv bli soldat i denne kampen.

Semesteret nærmer seg slutten og eksamenstiden kommer krypende innpå. Nå har jeg tilbrakt fire måneder hos norsk teknisk museum, hvor de to siste månedene har vært preget av hjemmekontor som følge av SARS-CoV-2 utbruddet. Hverdagen ble brått forandret, men vi holder fortsatt på med klimautstillingen og finner nye kreative måter å jobbe på.