Universitetet i Oslo 200 år - og universitetets første professor i biologi, Jens Rathke

Men først i 1813 fikk universitetet sitt første professorat i naturhistorie. Jens Rathke (1769-1855) ble utnevt til denne stillingen, og han er derfor universitets første professor i det vi i dag vil kalle biologi. (Den videre omtalen av Jens Rathke er i stor grad hentet fra Per Sunding i boka Botanikkens historie i Norge, Fagbokforlaget, 2007.)

Jens Rathke var født i Christiania av Margaretha Madsdatter Schulz og bokhandler Casper Elias Rathke. Etter å ha fullført studenteksamen ved Christiania Katedralskole studerte han teologi i København og tok embetseksamen i 1792. Her kom han inn i kretsen rundt den norskfødte professor i botanikk, Martin Vahl, ved Naturhistorieselskapet i København. Parallelt med forelesningene i teologi fulgte han forelesningene til Vahl og i større grad forelesningene i zoologi av Peter Chr. Abildgaard. Martin Vahl var selv elev av Carl von Linné og ivret for å bringe den linnéiske tradisjon videre, blant annet oppfordringen til å reise ut og utforske fremmede områder med Linnés klassifisering som redskap. På bakgrunn av dette ble Rathke en habil botaniker og zoolog, sjøl om det var faget zoologi som da interesserte ham mest (seinere ville skjebnen at det ble botanikk). I 1794 skrev han et viktig arbeid om dammuslingen. Her beskrives muslingens nervesystem for første gang, noe som vakte berettiget oppsikt. Men dessverre kom ingen liknende arbeid fra ham, med unntak av en liten avhandling fra 1802 om skadeinsekter på såkorn og hva som kan gjøres for å begrense skadene av slike.

I 1795 ble Rathke sendt av Naturhistorieselskapet for å studere fiskeriene langs Norges vestkyst nord til Lofoten. Rapporten derfra fikk god mottakelse, og selskapet medvirket til at han fikk reise til Portugal og Madeira for å studere fiskeriene der. Siden Martin Vahl hadde studert plantene i Spania og Tunisia, var nok baktanken at Rathke også skulle supplere med botaniske bidrag fra regionen Sørvest-Europa til Nordvest-Afrika. Rathke reiste i 1798-99, og denne reisen ble faktisk begynnelsen på en lang norsk tradisjon for utforskningen av flora og vegetasjon i Makaronesia (Azorene, Madeira, Kanariøyene, Kapp Verde-øyene). Reisen ble svært fruktbar, ikke minst botanisk siden betydelige herbarieinnsamlinger ligger ved Naturhistorisk museum på Tøyen (men ingen dyr). På Madeira, hvor Rathke var åtte måneder, gjorde han flittige notater om naturforholdene og kulturen.

Etter denne reisen ble han sendt på flere ekspedisjoner for å studere fiskerier og deres økonomiske muligheter i Norge nord til Vadsø og videre østover inn i Russland.

I 1810 ble Rathke utnevnt til profossor i zoologi ved universitetet i København. Men allerede i 1813 ble han, som nevnt, ansatt som professor i naturhistorie ved det nyopprettete Kongelige Frederiks Universitet i Christiania. I dette professoratet måtte han dekke alle deler av biologien. Imidlertid, omstendighetene ville at han måtte vie seg mer for botanikken enn forutsatt i stillingen. Dette hadde seg slik:
I 1814 ble Norges første professor i botanikk (eller korrekt "botanikk og statsoeconomiske videnskaber"), drammenseren Christen Smith (1785-1816), utnevnt av selveste 17. mai-kongen Christian Fredrik. Dessverre fikk han aldri virket ved universitetet i Christiania fordi han forbeholdt seg retten til å oppholde seg utenlands i inntil ett og et halvt år før han tiltrådte. Han reiste til London og ble med på en botanisk ekspedisjon til Madeira og Kanariøyene (hvor han blant annet beskrev kanarifuru Pinus canariensis som ny for vitenskapen). Tilbake i London ble han overtalt av den engelske botanikkens nestor, Sir Joseph Banks, om å delta som botaniker og geolog til Kongo via Kapp Verde-øyene. Ulykkeligvis omkom Smith av feber og utmattelse etter å ha utforsket Kongoelva. 

Det ble derfor Rathkes lodd å overta for Christen Smith. Men trass denne ekstra arbeidsbyrden klarte han å organisere en ny botanisk hage, herbariesamlinger og bibliotek. Etter hvert fikk han hjelp til botanikken av Martin Flor (1772-1820), lektor ved Katedralskolen, og siden Matthias Numsen Blytt (1789-1862). Sistnevnte ble i 1837 tilsatt som professor i botanikk og bestyrer av Botanisk Have.

Rathkes ettermæle har dessverre vært ufortjent dårlig. Noe av dette skyldes en ødeleggende personkrangel med Søren Chr. Sommerfelt (1794-1838), som var en av Norges dyktigste botanikere (men som kom til å livnære seg som prest). Andre ting var at man syntes Rathke fikk utrettet lite faglig etter at han ble professor. Dette er riktig, men da glemmer vi at han rett og slett ikke rakk dette på bakgrunn av de store byrdene han ble pålagt med undervisning og administrasjon, særlig etter at han måtte påta seg ekstraarbeidet etter Christen Smiths død.

Han døde ensom og barnløs. Formuen, 60 000 kr, ble testamentert til et fond for studier av Norges naturmangfold, og mange har nok benyttet seg av midler fra "Rathkes legat". Ei gate nær Naturhistorisk museum er oppkalt etter ham.

Les mer hva Per Sunding skriver her: http://www.nhm.uio.no/besokende/skiftende-utstillinger/ekspedisjoner/Rathke.html