Spiss giftslørsopp og butt giftslørsopp - to skumle sopper!

At det fantes giftige slørsopper, ble oppdaget i 1952 i Polen. Da opptrådte det en høyst uvanlig epidemi. Over 100 personer ble plutselig syke med kvalme, slapphet, hodepine, tørste og frysninger. Det var nærliggende å tenke på en eller annen bakterie eller virus. Ved et møysommelig "detektivarbeid" ble det etterhvert klart at sykdommen bare herjet blant folk som i de foregående dagene eller ukene hadde spist sopp. Legen, Dr. S. Grzymala, kunne til slutt fastslå at alle hadde spist butt giftslørsopp (som da faktisk sto oppført som spiselig i soppbøkene!!). Ved dyreforsøk klarte Grzymala å bevise at det nettopp var soppen som var årsak til sykdommen, som da hadde kostet over 10 menneskeliv.

I 1973 ble vi minnet om at ikke bare butt giftslørsopp var farlig, men også slektningen spiss giftslørsopp (soppene har selvfølgelig fått sine norske navn etter at de ble erklært som giftige). Da ble en finsk familie på fire personer alvorlig forgiftet av nettopp denne soppen.

I Norge ble spiss giftslørsopp "oppdaget" så seint som i 1977. Det viste seg nok at den var funnet tidligere, men da feilbestemt slik at vi ikke ante om dens eksistens. Og det skulle ikke gå mer enn ett år fra soppen ble påvist hos oss til de første ofrene falt - fire sauer på en gård i Gyland (Vest-Agder). De hadde beitet i nærheten av en plantet granskog med mye spiss giftslørsopp. Ved Statens veterinære forsøksgard for småfe i Sandnes kunne de ved å fôre sauer med soppen rekonstruere sykdomsforløpet.

Verre var det at mennesker snart ble forgiftet. Det mest omtalte tilfellet gjaldt en yngre mann fra Mandal som i 1980 plukket noen sopper han aldri hadde sett. Men da arten ikke sto nevnt i den sopp-boka han brukte, antok han at den ikke var giftig, og han spiste den i god tro! Etter en uke ble han innlagt på sykehus på grunn av nyresvikt. Etter mannens stedsangivelse ble den samme soppen plukket på funnstedet. Og ganske riktig, det viste seg å være spiss giftslørsopp. Mannen overlevde på grunn av dialysebehandling og nyretransplantasjon.

Atskillig mer tragisk ble det for en familie i Bergen i 1981. De hadde vært på sopptur ved Milde hvor de plukket kantareller og en ukjent, rødbrun sopp som de antok var spiselig. Tre til fire dager etter måltidet fikk familien symptomer på "omganssyke eller en slags influensa". Etter å ha blitt tiltakende dårligere ved en ukes sengeleie, døde en av dem (etter 12 dager) uten å ha kontaktet lege. De øvrige ble i all hast innlagt på sykehus med store nyreskader.

Seinere har flere forgiftninger opptrådt. Ille gikk det for en familie i Vestfold som trodde de hadde plukket kantarell, men uforvarende hadde sanket spiss giftslørsopp. Feiltakelsen ble delvis understøttet av dårlige bilder av kantarell på internett. Alle ble syke og måtte behandles, noen måtte ha transplantert nyre, og ei datter - som i tillegg var diabetiker - måtte ha ny bukspyttkjertel. Familien beskriver det hele som et konstant helvete: "som vedvarende fyllesyke - bare verre. For i tillegg hadde vi krampe i armer og bein, og dobbeltsyn." Det sier seg selv at familien ble ferdig med alt som heter sopp etter denne opplevelsen.

Forgiftningsbildet er som hentet ut fra en fantastisk kriminalroman: Spiser man butt eller spiss giftslørsopp tar det fra én til tre uker før man merker de første symptomene. Ofte, som nevnt, bare som en slags "begynnende influensa eller omgangssyke - ikke noe å bry legen med..." Det er derfor så mange blir så alvorlig forgiftet, de nøler med å oppsøke lege. Og når de kraftige symptomene på nyresvikt setter inn, er det for seint. Da kjenner man en ulidelig tørste, og urinutskillelsen minker eller stopper totalt. Snart følger opphovninger - ødem - på grunn av at vannet samler seg i kroppens hulrom og ledd. Dette likner på det vi i gamle dager kalte vatersott. Døden kan inntre på grunn av dette, f.eks. hvis vannet fyller lungene. Hvis man imidlertid kommer under riktig legehjelp, kan mye rettes opp. Tilstanden behandles ved dialyse - i kunstig nyre - men full helbredelse oppnås først ved nyretransplantasjon. Det skal heller ikke mye til av soppene før man blir forgiftet. En bit på størrelse med en sukkerbit kan være nok. Og jo mindre mengder, desto lengre tid mellom inntak og de første symptomene. - Akk hva Agatha Christie eller Alfred Hitchcock kunne ha fått ut av dette!

Vi skal ikke dvele lenger ved forgiftningsbildet, men heller prøve å belyse hva giftstoffene kan være: Allerede Dr. Grzymala isolerte i 1955 et stoff som han kalte orellanin - etter det latinske navnet på butt giftslørsopp, Cortinarius orellanus. Dette hadde den samme virkningen på forsøksdyr som soppen. Stoffets kjemiske natur og struktur forble derimot ukjent. Lenge trodde man at det dreiet seg om et slags protein som liknet giftstoffene i hvit og grønn fluesopp. Imidlertid viste de polske kjemikerne, Antkowiak og Gessner, at orellanin er en atskillig enklere forbindelse som tilhører bipyridinene. Polakkene fant også en nærstående forbindelse i slørsoppene, orellin. Det rare er imidlertid at mens orellanin er dødelig giftig, er det siste helt ufarlig, selv om strukturene er nesten like! Det kom som en overraskelse at disse enkle bipyridinene virkelig var årsaken til de uhyggelige forgiftningene. De som hadde lest litt elementær toksikologi visste imidlertid bedre. Bipyridinene er farlig giftige, og to av dem, diquat og paraquat, har lenge vært brukt som ugrasmidler. Stoffene er også giftige for dyr og mennesker. Flere tragiske forgiftninger har skjedd med disse ugrasmidlene. Typisk er det at forgiftningen også her bruker lang tid på å utvikle seg, og at det først og fremst er nyrene (og lungene) som blir skadelidende. I store trekk minner derfor en diquat- eller paraquatforgiftning om en slørsoppforgiftning. Motsatt virker ekstrakter av spiss giftslørsopp ødeleggende på grønne planter på samme måte som de to nevnte ugrasmidlene. Dette er blitt vist ved å la planter av andemat flyte i skåler med ekstrakt av spiss giftslørsopp og skåler med ekstrakter av andre slørsopper. Bare i skåla med spiss giftslørsopp-ekstrakten ble andematen skadet.

Det er er påfallende at spiss giftslørsopp synes å ha økt kraftig i løpet av de siste 30 åra. Til slørsopp å være er den så vidt iøynefallende at den burde ha vært rapportert oftere i eldre kilder om den hadde vært like vanlig før. Sannsynligvis ble den først funnet i slutten av 1800-tallet (av Axel Gudbrand Blytt i traktene rundt Flekkefjord), men det tidligste sikre funnet (som ligger i Botanisk museum i Bergen) er fra 1930-åra. Siden er det få innsamlinger fram til midten av 1970-åra. Etter den tid er den blitt funnet i store mengder hvert år. Skyldes dette utelukkende at folk er blitt oppmerksom på arten, eller er den faktisk blitt vanligere? Ting tyder på at det siste er tilfellet og at det kan komme av forsuring. Det ser ut som om tyngden av utbredelsen er konsentrert i indre kyststrøk på Sørlandet, nettopp i områder som er utsatt for sur nedbør og hvor det er rapportert om fiskedød og høye aluminiumskonsentrasjoner. I tillegg kommer gjenvoksing av gamle kulturlandskap med en påfølgende humifersing og dannelse av sure humussyrer. Men ikke bare funnhistorie og utbredelse gir oss mistanke om dette, også giftstoffets kjemiske natur kan peke i retning av tilpasning til surt miljø. Bipyridiner generelt har evne til å kompleksbinde metallioner, bl.a. jern og aluminium, og orellanin er neppe noe unntak i så måte. Dette er vist eksperimentelt ved at orellanin-holdig vannekstrakt av spiss giftslørsopp binder opp aluminiumioner i et ugiftig kompleks. Det er derfor slett ikke usannsynlig at spiss giftslørsopp kan dra nytte av orellaninet til å kompleksbinde aluminiumsioner som frigjøres ved den sure nedbøren eller økte humifiseringen. Soppen kan derfor øke på bekostning av andre mykorrhizasopper i slike områder.
Når det gjelder giftigheten til giftslørsoppene, har vi trolig stilt et galt spørsmål. Vi tenkte på effekten av giftstoffet på dyr og mennesker og ikke på bindingen av metaller. Soppen er med andre ord ikke blitt giftig for å forgifte omgivelsene. Hypotesen nå er at soppen er blitt giftig fordi den binder opp aluminium og tungmetaller i skogen, til glede for de trærne den danner mykorrhiza med.

Med unntak av noen nærstående arter i Amerika og Australia inneholder ingen andre slørsopper det farlige giftstoffet orellanin. Undersøkelser av DNA-sekvenser fra spiss og butt giftslørsopp viser at begge har en lang og isolert evolusjonsvei bak seg. En tanke er at man må nesten til bunnen av stamtreet, for kanskje hundre millioner år siden, for å finne tilknytning til de andre slørsoppene. Og det er ennå ingen som har funnet noen fornuftig forklaring på at det bare er disse få soppene som har satset på noe så utspekulert som orellanin.