Meldrøye, europeernes uhyggelige følgesvenn fra St. Antonius til Sgt. Pepper

Rett som det var kunne hele landsbyer i oltidas og middelalderens Europa bli rammet av en uhyggelig epidemi. Folk fikk plutselig kraftige og smertefulle kramper og hetetokter som kunne være så sterke at det kjentes som ild som brant. Typisk ble sjukdommen ofte fulgt av sinnsforvirring og hallusinasjoner. Folk løp skrikende rundt i gatene og på jordene, og mange kastet seg i brønner eller elver for å lindre plagene. Flertallet døde av kramper i åndedrettet eller hjertet, oftest etter et langt og smertefullt sjukeleie. Fra gamle opptegnelsen vet vi f.eks. at 40000 mennesker døde i Sør-Frankrike i år 994. Siste gang en epidemien opptrådte i Europa er ikke lengre siden enn 1951. Det skjedde i den lille franske byen Pont St. Esprit, men det var heldigvis ikke mer enn fire dødsfall.

Folk som overlevde, gikk imidlertid ofte en ublid skjebne i møte: I bein og armer fikk de en vedvarende, prikkende følelse (som om lemmene sover), og denne kunne være så kraftig at man hadde vansker med å gå. Det verste var at det etterhvert utviklet seg en slags "tørr" koldbrann som gjorde at armer og bein rett og slett kunne falle av (heldigvis - uten særlig smerte). De som overlevde det akutte forløpet av sjukdommen, ble derfor langsomt, men sikkert gjort til lemlestete krøplinger.

Synderen er meldrøye eller mjølauke - en parasittsopp på korn (og andre gras-arter). Oldtidas og middelalderens mennesker la merke til at det enkelte år dannet seg mørke, hornaktige utvekster på kornaksene i regnfulle somrer. Særlig rug er utsatt. Men den alminnelige, fattige bonde satte ikke dette i sammenheng med de nevnte epidemiene eller koldbrannen. Tvert imot, disse utvekstene, som jo er større en kornene, ble sett på som gunstige - noe som økte melmengden. Denne villfarelsen går da også igjen i soppens norske navn.

Først på 1500-tallet ble det allment kjent at det var meldrøyen som var årsaken til sjukdommen, men dette hadde prester og skriftlærde visst om i tusenvis av år, og de første nedskrevne beretninger om meldrøye og hva den forårsaker, kan spores helt tilbake til en assyrisk tavle fra 600 f.Kr.

Folk flest så på epidemiene som Herrens straffedom, og derav stammer navnet helvetesild - ignis sacer (hellig ild) - som forklaring på den brennende følelsen i kroppen. (For ordens skyld må det nevnes at navnet helvetesild i dag brukes om en helt annen og ubeslektet sjukdom.)

Kirken lot folk forbli i den troen, og botsgang og sjelemesse var råd mot lidelsene. I 1093 ble det opprettet en egen munkeorden for å ta seg av helvetesild. Som skytshelgen ble St. Antonius valgt, og ordenen ble kalt antonitterordenen. For å symbolisere helvetesilden var veggene til antonitterklostrene rødmalte. I Norge hadde ordenen kloster i Bergen fra 1507 til 1528 (overtatt fra cisterciencerinnenes St. Mariæ eller Nonneseter kloster). Andre navn på helvetesild er derfor St. Antonius' ild eller anteld. Bak klostrenes murer ble det dyrka korn, og munkene sørget for omhyggelig å rense ut de giftige meldrøyene. Samtidig ble det naturligvis utført alskens kristendomsritualer. På den måten ble folk helbredet samtidig som man aldri tvilte på at det var bønner til den hellige Antonius som hadde hjulpet.

Hvem var St. Antonius? Han var født i Egypt i år 251 og døde i 356 (!). I årevis levde han som eremitt med apostolisk fattigdom som ideal og foretok ensomme ørkenvandringer. Han sees på som dyras, særlig grisens beskytter! Noen vil ha det til at han på grunn av langvarig faste fikk fæle hungershallusinasjoner, i den nære ettertid utlagt som djevelens fristelser - som han motsto. Da meldrøyeforgiftning blant annet også arter seg ved hallusinasjoner, het det seg at St. Antonius' relikvier helbredet helvetesild. Men en annen tolkning kan være hans seier over djevelen og helvetet, seierherren over ilden (den "brennende ilden" hos meldrøyeofferne). Helgenens jordiske levninger ble sendt i 1070 fra Konstantinopel til Frankrike. Det er imidlertid en lang og kronglet historie hvordan de ble brakt fra den egyptiske ørkenen via Alexandria og så til Konstantinopel og deretter til Frankrike. Historien vil ha det til at en fransk adelsmann hvis sønn led av meldrøyeforgiftning i en åpenbaring hadde sett St. Antonius som lovet at sønnen skulle helbredes ved hans relikvier. Byen adelsmannen bodde i fikk deretter navnet Saint-Antoine-de-Viennois, og her ble i 1095 det første antonitterklosteret grunnlagt.

St. Antonius' hallusinasjoner var et yndet motiv for kunstnere. For eksempel "St. Antonius' fristelse" malt av den fantasirike tyske kunstneren Mathis Grünewald (1460-1528).

På avbildninger utstyres St. Antonius ofte med fire attributter: Bjeller, en due, en gris (dyret han skulle beskytte) og det T-formete Antonius-korset. Noen påstår at ranglen som den dag i dag henges over spebarna, er en reminisens fra den gang man i katolske land festet bjeller over barna for å gi dem St. Antonius' beskyttelse mot helvetesild.

Meldrøyens evne til å framkalle hallusinasjoner er en annen side ved soppens fargerike historie. I oldtidas Hellas hører vi om mysteriespillene ved Elevsis. Det er visse ting som tyder på at prestinnene dyrket meldrøyeinfisert korn på Den rariske slette nær Elevsis. Men hvordan de behandlet dette giftige kornet slik at man unngikk de farlige bivirkningene, er uvisst. Det er fristende å tenke at Tabernaklets skuebrød, som bare prestene fikk spise, var bakt av meldrøyeinfisert korn. Men alt er foreløpig spekulasjoner, som det meste omkring meldrøyens betydning i oldtida.

Meldrøyens Claviceps purpurea livssyklus er like kompisert som dens historie. Om våren lander en spore på et blomstrende kornaks. Sporen spirer inn i fruktemnet på grasblomsten som derved begynner å produsere sukkerholdig saft (nektar, honningdogg), samtidig som soppen danner massevis av ukjønnete sporer som blandes med nektaren. Insekter lokkes til nektaren og sprer de ukjønnete sporene fra aks til aks. Kornet blir i tur infisert av soppen, og om høsten kommer de dannelsene som er de egentlige meldrøyene. Opp fra grasblomsten vokser et hornaktig, fiolettsvart legeme (et sklerotium). Dette består av tett sammenpakkete sopphyfer og er soppens overvintringsorgan. Det faller ned på bakken, og neste vår spirer det opp sporebærende organer som etter en kjønnsprosess danner sporer som kan spire på nye grasblomster. Livssyklusen er fullført.

Det er overvintringsorganene som inneholder giftstoffene. De kalles med et fellesnavn for ergotoksiner, og de to viktigste heter ergotamin og ergometrin. Alle ergotoksinene har kraftig virkning på sentralnervesystemet, og de forårsaker så vidt forskjellige ting som kramper, hallusinasjoner og kvalme alt etter hvilke avsnitt av sentralnervesystemet som påvirkes. Dette gir forklaring på helvetesilden. Koldbrannen, som utvikler seg ved sjukdommens kroniske forløp, skyldes at den glatte muskulaturen hele tida trekker seg sammen slik at lemmene ikke får tilført nok blod og derved "visner".

En tysk lege ved navn Lonitzer fant i 1582 på å bruke meldrøye medisinsk. Han hadde lagt merke til at kyr og kvinner som var blitt meldrøyeforgiftet lett aborterte - på grunn av at den glatte muskulaturen i livmora trekker seg sammen. Derved hadde han et middel til mot vanskelige fødsler idet et (kontrollert) inntak av meldrøye styrker veene og minker blødningene. Dette er et middel vi fremdeles bruker, sjøl om vi i dag benytter de reinframstilte ergotoksinene og ikke meldrøyene som sådan. Særlig finner det anvendelse i veterinærmedisinen. En annen bruk er mot migrene, der effekten ligger i at stoffene får blodårene i hjernen til å trekke seg sammen. I dag dyrkes meldrøye kommersielt for å dekke det medisinske behovet. Dette skjer i rugåkre hvor stråene sprøytes med meldrøyesporer.

Men historien slutter ikke her. Meldrøyen skulle til slutt kaste et farlig og mystisk lys over atomalderens mennesker:

Som omtalt har ergotoksinene evne til å framkalle hallusinasjoner, sjøl om dette er en egenskap som vanligvis overdekkes av de andre effektene. Mot slutten av 1930-åra var det en stor interesse for meldrøyens innholdsstoffer, særlig fordi deres felles kjemiske byggestein, lysergsyre, var blitt funnet og strukturoppklart. En sveitsisk kjemiker, Albert Hofmann, ansatt ved et av de store legemiddelfirmaene i Sveits, var spesielt opptatt av å lage såkalte halvsyntetiske forbindelser av lysergsyre. Dette vil si at han i sitt laboratorium satte nye kjemiske grupper til lysergsyre og fikk substanser som er ukjente i naturen. En dag i 1943 framstilte han stoffet lysergsyredietylamid. Samme dag hadde han sitt livs merkeligste opplevelse. Han fikk sterke drømmesyner, fagkollegaene i laboratoriet gikk rundt med dyreansikter, og det rareste av alt var at lyd ble omgjort til synsinntrykk - for hver lyd svarte en bestemt form og farge, skiftende som i et kaleidoskop. Antakelig hadde han kommet til å puste inn litegrann av stoffet, og det var nok til at han fikk hallusinasjoner. Etter at han hadde eksperimentert og prøvet ut dets hallusinasjonsframbringende egenskaper, ble det lansert under forkortelsen LSD (Lyserg Säure Diethylamid). - Mysteriene ved Elevsis var blitt brakt inn i laboratoriet!

Opprinnelig var LSD tenkt brukt ved psykiatriske sjukehus, både som et behandligsmiddel og som et såkalt psykotomimetikum - der legene kunne oppleve en "imitert psykose". Imidlertid førte svært uheldige erfaringer til at man raskt sluttet med det og bannlyste all bruk. Det skjedde dessverre rett som det var at pasienter såvel som leger fikk "bad trips" som kunne føre til lange depresjoner og til og med mord eller sjølmord. I dag er LSD underlagt de aller strengeste narkotikabestemmelser.

Uheldigvis kom LSD raskt ut på det illegale markedet. Mot slutten av de stormfulle 60-åra ble det misbrukt av hippiene, godt hjulpet av tvilsomme profeter som UCLA-professoren Timothy Leary. Dødsfall eller ødelagte skjebner fulgte i kjølvannet. Medlemmer av flere ledende popgrupper, f.eks. Beatles og Rolling Stones, innrømmet at de hadde prøvd stoffet og blitt inspirert av hallusinasjonene, i naiv uvitenhet om den farlige propagandaen de derved spredte.

Slik har denne parasittsoppen på gras kommet til å prege europeernes historie fra St. Antonius' fristelser og hellige ild til kaleidoskopøynene som toner mot oss mellom vinylrillene til The Beatles’ Sgt. Pepper.