En agonist kan i kjemisk struktur etterligne en naturlig ligand (kjemisk mimikry) og gi økt aktivitet i fravær av den naturlige liganden. En agonist kan gi en delvis eller komplett virkning.
Eksempler på agonister er serotonin, dopamin, nikotin, og morfin. Morfin etterligner reseptoren for endorfiner og enkefaliner i binding til mu(µ)-opioidreseptoren. Blant opioidene er det mange eksempler på agonister.
Agonister til forskjell fra antagonister som binder seg til reseptoren hvor den ikke gir noen funksjonell respons, men hindrer agonisten til å binde seg til reseptoren. Partielle agonister binder seg til reseptoren men gir bare delvis funksjonell respons uansett hvor stor mengde stoff som tilføres .
Det finnes mange legemidler (farmakologi) som virker som agonister, e.g. valium (benzodiazepiner) som regulerer aktiviteten til reseptoren ved å binde seg til regulatorisk allosterisk sete på mottaktermolekylet, en ionekanal (kloridkanal), som også har et ortosterisk bindingssete sete for neurotransmittoren gamma-aminosmørsyre (GABA) som naturlig hemmer nerveaktivitet ved å øke innfluks av kloridioner (Cl-). Derved forsterker valium, som virker som en allosterisk modulator, den allerede hemmende effekten av GABA. Etanol kan forsterke den hemmende effekten ennå mer.
N-metyl-D-aspartat reseptoren (NMDA- reseptoren) er glutamatreseptoren som virker som en ionekanal i nerveceller, men for å oppnå maksimal respons må ko-agonistene og aminosyrene glycin og D-serin være tilstede.
EC50 er den konsentrasjonen av agonist som gir halvparten av maksimal økning for en gitt agonist.
Agonist og bevegelse
Agonist er også brukt om noe, for eksempel en muskel, som forårsaker bevegelse eller forflytning av en kroppsdel. En antagonist blir i dette tilfellet en motvirkende muskel.
Agonist og personkarakteristikk
Agonist om en person som er opptatt av kamp, konflikt og konkurranse, også indre konflikter.
Protagonist
Protagonist (gr. protos – først; agonistes -kampdeltaker) er hovedpersonen i en gresk tragedie, historiefortelling eller skuespill, omgitt av mye karisma og lederskapsevne.
Ifølge Arkimedes i Poetikken er hamartia et svakhetstegn, karakterbrist og dårlig dømmekraft hos hovedpersonen (protagonisten) i greske tragedier, drama, komedier, lyrikk, epikk og poesi, en mimetisk beskrivelse av menneskelivet. Et plot hvor hendelsestråder veves sammen (desis) til et vendepunkt (peripeteia) , og ender i konklusjon (lusis) og renselse (katharsis). De tre greske tragedieforfattere er Aiskhylos (Orestien, Promethevs i lenker, De bønnfallende), Sofokles (Ødipus, Antigone, Elektra) og Evripides (Elektra, Orestes,Trojanerinnene, Ifigenia fra Tauris).
Litteratur
Wikipedia