Allostase er stabilitet gjennom forandring som opprettholder likevekt ved adaptive endringer i organismens indre miljø for å kunne møte og hanskes med endringer, nye utfordringer og etterspørselskrav. Allostasis er en labilt (ustabil) likevekt som påvirkes av varierende settpunkter eller settverdier. Forskjellig fra homeostase som gir stabil pH i blod, blodtrykk, glukose- og elektrolyttkonsentrasjon, samt kroppstemperatur via conditio sine qua non (l. «uten hvilket ikke», dvs. noe man ikke klarer seg uten). Homeostase kjenner igjen en samling av faste settpunkter.
Allostase skal beskytte kroppen mot varierende ytre og indre stresstilstander, men handterer ikke stress over lang tid. Allostatiske systemer gjør at man tåler støy, store folkemengder, sult, isolasjon, ekstrem temperatur, psykososialt stress, eller infeksjoner fra parasitter, bakterier og virus. Allostatisk overbelastning kan skje via cytokiner og stresshormoner fra stresstilstander som overspising og utilstrekkelig søvn. Katekolaminer virker som stresshormoner som sender glukose ut i blodstrømmen og gir en rask kjemp- eller flyktrespons. Katekolaminer hemmer frigivelse av leptin. Stresshormonet kortisol øker frigivelse av leptin. Peptidhormonet leptin kan virke allostatisk. Katekolaminene adrenalin og noradrenalin virker som stresshormoner i det sympatiske nervesystemet, mens glukokortikoider i hypotalamus- hypofyse-adrenalin aksen virker via kortisol og kortikosteron.
Litteratur
Sterling, Peter: Allostasis: A model of predictive regulation. Physiology & Behavior. 106 (1)( (2012).) 5–15, doi:10.1016/j.physbeh.2011.06.004