Hvis det er atomer fra to forskjellige grunnstoffer som inngår i en kovalent binding vil atomkjernene tiltrekke seg bindingselektroner i forskjellig grad, noe som gir en forskyvning av elektrontettheten i bindingen og det dannes en polar kovalent binding for eksempel i vann (H2O) hvor oksygenatomet (O) trekker sterkere på elektroner og får ladning δ- mens hydrogenatomene (H) får ladning δ+ , en polar binding og vannmolekylet er polart. Generlt er oksygen ett av de sterkest elektronegative grunnstoffene som finnes, sterkest er fluor (F). Graden av polaritet uttrykkes som et dipolmoment. Saltsyre (HCl) er også et polart molekyl, hvor klor (Cl) trekker sterkere på elektroner i bindingen enn hydrogen (H) .
Elektronnegativiteten for grunnstoffer øker generelt når man beveger seg fra venstre mot høyre i en periode i periodesystemet, og den øker når men går fra bunnen og opp innen en gruppe. Elektronegativiteten bestemmes av hvor mye den positive kjerneladningen med protoner trekker på de negativt ladete elektroner og hvordan elektronene er organiskert i orbitaler rundt atomkjernen.
Den svenske kjemikeren Jõns Jacob Berzelius introduserte begrepet elektronegativitet, men det ble videreutviklet av Linus Pauling med en dimensjonsløs Paulingskala for elektronegativitet. Det finnes fler slike skalaer.