Genomet i cellekjernen består av ca. 3.2 milliarder (3.2·109) basepar, hvorav mindre enn 2% er kodende sekvenser. Anslaget over hvor mange gener vi har varier, men man antar ca. 21.000 gener. Et gjennomsnittlig gen har ca. 27.000 basepar, men kan variere fra 1000 til 2.4 millioner basepar. Proteiner varierer i størrelse fra 100 til 5000 aminosyrer. Ca. halvparten av genomet er repeterte sekvenser. Områder som ligger nær gener er rike på guanin og cytocin (GC), mens områder rike på adenin og thymin (AT) ligger lenger unna gener. 99.9% av genomet er likt hos alle mennesker, men det finnes minst to millioner enkeltbasepolymorfier, og mange av disse regner man med kan gi forklaring på hvorfor vi har forskjellige egenskaper. Bortsett fra eneggete tvillinger er ingen mennesker genetisk helt like. Hvert individ er unikt. Genene er heller ikke jevnt fordelt. På kromosom 19 er det masse gener, men kromosom 8 karakteriseres som en genørken med få gener. Y kromosomet har færrest gener (ca. 231) og kromosom 1 har flest gener (ca. 2968). Mange gener er uten kjent funksjon. I framtiden vil forsikringsselskaper og arbeidsgivere være interessert i hvilke genanlegg vi bærer med oss.
Aktiviteten til gener kan modifiseres ved genomisk rearrangering med fysiske endringer i genet, noe som benyttes i utviklingen av immunsystemet og antistoffer. Hvis individet trenger store mengder genprodukt så kan et gen bli kopiert og oppformert under evolusjonen for å dekke etterspørselen.
En somatisk celle hos menneske har 46 kromosomer og hvor antallet halveres til 23 kromosomer i kjønnscellene i meiosen. Kromosomene ordnes i syv grupper etter form og størrelse. 22 kromosompar er like hos kvinner og menn og kalles autosomer. Det siste paret er kjønnskromosomer og er XX hos kvinner og XY hos menn. 46 kromosomer er en karyotype som er karakteristisk for de fleste celletyper. Disomi er to utgaver av hvert kromosom og er det normale. Polyploidi som er vanlig hos planter er sjelden i dyr. Et ekstra eller et mindre kromosom enn normalt kalles aneuploidi. Aneuploidi med uregelmessig fordeling av kromosomene i dattercellene skyldes nondisjunksjon og skjer både for autosomer og kjønnskromosomer, og skjer vanligvis i meiose I eller II. Aneuploidi ender ofte i spontanabort. Aneuploidi for kjønnskromosomer gir ofte mindre dramatiske effekter. F.eks. er det mulig å kompensere for ekstra X-kromosomer ved å lagre dem som Barr-legemer nær kjernemembranen. I noen tilfeller kan det finnes bare en kopi av et kromosom (monosomi) og denne tilstanden er letal. I noen tilfeller kan det også finnes et ekstra kromosom (trisomi). Vanligvis er også dette dødelig. I 1866 oppdaget J. Langdon Down en sykdom som skulle vise seg å skyldes trisomi for kromosom 21, kalt Down syndrom. Feil pga. primær nondisjunksjon for kromosom 21 gjør at disse ikke atskilles i meiosen når egget dannes. Personer med Down syndrom har karakteristisk ansiktsform, er blide, men har mental retardasjon, selv om graden varierer, og de kan være spesielt utsatt for andre sykdommer. Sannsynligheten for å få barn med Down syndrom øker med alderen, men forholdsvis flere med Down syndrom blir født av yngre kvinner. Patau syndrom (trisomi 13) og Edwards syndrom (trisomi 18) gir tidlig død.
Translokasjoner er flytting av genstykker fra et til et annet kromosom. Mange spontanaborter har kromosomfeil. Translokasjon ved at en del av et kromosom fester seg til et ikke homologt kromosom kan gi delesjon, hvor en del av kromosomet mangler, eller duplikasjon. Store delesjoner er letale. En liten andel av personer med Down syndrom har 46 kromosomer, hvor den lange armen på kromosom 21 er translokert til kromosom 14. Individer med cri du chat syndrom har lite måneformet fjes, kattaktig gråt, og skyldes at en del av den korte armen på kromosom 5 mangler.
Kronisk myeloid leukemi, hvor hvite blodlegemer fra beinmargen har celledelinger som er ute av kontroll skyldes en kromosomtranslokasjon mellom kromosom 9 og 22. Dette fører til sammenkobling av halvparten av genet bcr på kromosom 22 og halvparten av genet abl på kromosom 9. Det fusjonerte genproduktet gir høy tyrosinaseaktivitet.
Alleler og allelfrekvenser
Alleler er forskjellige utgaver av samme gen som finnes på samme sted (loci) på homologe kromosomer. Diploide celler har to alleler hvor hvert gen. I populasjonsgenetikk studeres den genetiske variasjonen i populasjoner. Alle populasjoner har en genpool som består av alle alleler for alle loci i genomet. Genotypefrekvensen er andelen av en bestemt genotype i populasjonen. Summen av alle genotyper har frekvens lik 1. Fenotypfrekvensen er andelen av en bestemt fenotype i populasjonen. Alllelfrekvensen er andelen av et spesifikt allel i populasjonen.Ved genetisk likevekt i en populasjonen endrer ikke allelfrekvensen seg. Dette ble oppdaget av Godfrey Hardy og Wilhelm Weinberg, og kalles Hardy-Weinberg likevekt.
For to alleler av et gen, A og a, er summen av frekvenser lik 1. Hvis p er frekvensen for allel A og q er frekvensen for allel a har vi at p+q = 1. For to alleler har vi
(p+q)2 = 1
p2 + 2pg + q2 = 1
p2 angir frekvensen for de dominante homozygotene AA, 2pq er frekvensen for heterozygotene Aa og q2 er frekvensen for de recessive homozygotene aa.
Likevekten gjelder for store populasjoner med tilfeldig parring hvor alle individene har lik mulighet til å parre seg, parringen skjer tilfeldig og det skjer ingen mutasjoner. Allelfrekvensen i små populasjoner kan endre seg ved genetisk drift.
Genetisk drift er tilfeldige hendelser som endrer allelfrekvensen, og hvis det er få individer i populasjonen kan sjeldne alleler tapes ved en tilfeldighet. Evolusjon er avvik fra Hardy-Winberg likevekten, hvor det skjer en endring i allelfrekvensen fra en generasjon til den neste ved mikroevolusjon. Hardy-Weinberg likevekt er sjelden hos dyr, siden det foregår evolusjon ved genetisk drift, mutasjoner, genflyt og ikke-tilfeldig parring. Hvis parringen påvirkes av fenotypen gir dette en evolusjonær forandring. Hvis det skjer parring oftere med individer i nærmeste omkrets kan dette medfør innavl og innavlsdepresjon som øker antall homozygoter. Hos dyr kan matmangel, sykdom og predasjon gir endring i populasjonsstørrelsen, en flaskehals, men når populasjonen øker igjen kan allelfrekvensen bli annerledes. Dette kalles grunnleggereffekt, hvor få individer danner grunnlaget for en ny populasjon. Få individer av en stor populasjon kan grunnlegge en ny. Geparden er en populasjonen med genetisk like individer. Dette skaper lite variasjon, og geparden kan derved risikere å dø ut pga. av innavlsdepresjon. Dette er alltid et problem med små populasjoner av utrydningstruete dyr, og er et viktig aspekt innen bevaringsbiologi. Genflyt er migrasjon av parringsklare individer fra en populasjon til en annen. Dette gir økt variasjon og motvirker genetisk drift.
Naturlig utvalg (seleksjon) gir økt adapasjon og endring i allelfrekvens. Stabiliserende seleksjon favoriserer normaltypen på bekostning av ekstremtypene. Fødselsesvekten er ikke for stor og ikke for liten. Endringer i det ytre miljøet kan favorisere ekstremtypene. Nebbtypen hos fugl endrer seg etter om maten er insekter, små frø eller store frø. Det er vanligvis genetisk polymorfi i en populasjon, men mange polymorfier gir ikke utslag på fenotypen.
Hva med menneskene, har evolusjonen stoppet opp for dem ?, er et spørsmål som man kvier seg for å spørre. Svaret er sannsynligvis Ja, fordi den kulturelle evolusjonen har gjort at vi har fjernet oss fra naturlovene som gjelder andre dyr. Imidlertid har vi den samme hundrevis av millioner av år gamle evolusjonshistorien felles med andre dyr, fram til vår kulturelle evolusjon hadde sin begynnelse.
De fleste genetiske sykdommer skyldes muterte recessive alleler på autosomer. Hvis begge foreldrene er heterotrofe bærere av det sykdomsfremkallende gen er det 25 % sannsynlighet for at det skal bli et dobbeltrecessivt barn for angjeldene gen. En heterozygot med bare ett mutert allel får som regel bare 50% av normalt nivå av angjeldende genprodukt.
Det er en genetisk preging fordi det er forskjellig om et gen kommer fra mor eller far. Hvis det skjer en spesiell delesjon på kromosom 15 hos mor kan dette gi Angelman syndrom, et tynt barn med utpreget kjeveparti. Hvis derimot den samme spesielle delesjonen på kromosom 15 skjer hos far utvikles Prader Willi syndrom, et kort, tykt barn med små hender og føtter.
Kusine- og fetterekteskap øker sannsynligheten for at en bærer av recessiv genetisk sykdom skal få barnebarn med ensykdom med genetisk årsak, dvs. at det blir barn med homozygote dobbeltrecessive alleler for et sykdomsfremkallende allel, selv om sannsynligheten er relativt liten.
Kjønnskromosomer
Kjønnskromosomene hos mennesker er av typen XX (kvinne) og XY (mann). Spermcellene kan inneholde X eller Y. Hos kvinner blir det ene X-kromosomet inaktivert og kan observeres som Barr legeme ved at det forblir festet til kjernemembranen. Ett gen i Barr-kromosomet er aktivt og kalles xist - X-inaktiv spesifikt transkript og koder for RNA. Hvis ikke X-kromosomene atskilles i meiosen hos kvinnen vil det bli laget gameter med XX og noen uten kjønnskromosomer 0. Hvis XX kryssses med en X gamet dannes karyotypen XXX som er en kvinne med to Barr legemer. Hun er steril, men ellers normal. Hvis XX krysses med Y blir det XXY som er en høy steril mann med små testikler med kvinnelige trekk som bryster og ofte med redusert mental kapasitet (Klinefelters syndrom). Kombinasjonen 0Y er dødelig da det ikke går an å leve uten X. X0 med bare ett kjønnskromosom blir en steril kvinne (Turners syndrom) hvor ytre og indre genitialia ikke er ordentlig utviklet.
Hvis ikke Y kromosomene atskilles blir det YY gameter. Kombinasjonen XYY blir fertile relativt normale menn.
Rød-grønn fargeblindhet er kjønnsbundet. Menn har bare ett locus på kjønnskromosomet, og en mann som får et kjønnskromosombundet recesivt allel fra moren vil uttrykke det. Derfor får menn flere kjønnsbundete sykdommer enn kvinner. Hemofili, hvor et protein for blodlevring mangler, er kjønnsbundet. Det samme er Duchenne muskeldystrofi, som skyldes mangel på muskelproteinet dystrofin.
Kjønnskromosomene hos insekter som gresshopper, kakerlakker og sirisser er av typen XO, hvor hunnen er XX og hannen er XO. Kjønnet avgjøres av om spermen har X eller ikke.
Fugl, fisk og sommerfugl har et kjønnsystem ZW hvor hannen er ZZ og hunnen er ZW.
Bier og maur har et haplodiploid system hvor hunnen kommer fra befruktede egg og blir diploid, mens hanner kommer fra ubefruktede egg og blir haploid, altså uten far.
Albinisme uten pigment i hår og hud er autosomal recessiv for et gen.
Multiple alleleler, blodtyper, og genetiske sykdommer hos mennesker
Et gen kan ha multiple alleler (genutgaver) i en populasjon. Med høykapasitets genomsekvensering har det blitt mulig å identifisere delvis årsaken til en rekke sykdomstilstander, mange av dem skyldes enkeltbasepolymorfier.
Blodtyper
Det er mange overflateantigener på blodcellene. Hos mennesket er det multiple alleler for et enzym som hekter sukker på fettmolekyler på overflaten av røde blodlegemer. Disse sukkermolekylene virker som overflateantigener, f.eks. AB0 (AB-null-systemet). Antistoffene fra blodet kan få forskjellige antigentyper til å agglutinere. Allel B gir påhekting av galaktose. Allel A hekter på galaktosamin og allel O (null) gir ingen påhekting av sukker. Ingen av allelene er dominante slik at begge gir effekt. Allelene A + B gir både galaktose og galaktosamin og begge uttrykkes hos heterozygoter (kodominante). Dette gir en inndeling i blodgruppene AB0, oppdaget av Landsteiner. Landsteiner fant at mennesker har røde blodlegemer som kan inndeles i fire hovedtyper: A, B, AB og 0 (null). Inndelingen skyldes forskjellige overflateantigener på blodlegemene. Gruppe A har A overflateantigener og antistoff B i blodserum. Gruppe B har type B overflateantigener og antistoff A i serum. Blodgruppe AB har både A og B overflateantigener på blodcellene, men ingen antistoffer i serum. Blodgruppe 0 har ingen overflateantigener, men både antistoff A og antistoff B i blodserum. Allelene A og B er subdominante. Personer med blodtype 0 er universaldonorer. Man kan for eksempel ikke gi blodtype A til en mottaker med blodtype B. Vi har følgende allelkombinasjon (i parentes) for de forskjellige blodtypene:
0 (00), A (A0), B (B0), AB (AB), A(AA), og B (BB)
Blodtype A - Har A antigener og lager anti-B antistoffer. AA homozygot og A0 heterozygot har begge galaktosamin.
Blodtype B - Har B antigener og alger anti-A antistoffer. BB homozygot eller B0 heterozygot har begge galaktose.
Blodtype AB - Har A og B antigener, og lager ikke antistoffer. AB heterozygot og har begge typer sukker som virker som antigener. AB er universalmottaker av blod siden de lager hverken antistoff A eller antistoff B.
Blodtype 0 - Har verken A eller B antigener, og lager anti-A og anti-B antistoffer. 00 homozygot og mangler sukker. Blodtype 0 er universaldonor med ingen overflate antigener.
I den norske befolkningen har man ca. ca. følgende fordeling av AB0-grupper i befolkningen:
0(40%), A(48%), B(8%) og AB(4%).
For å teste om man kan motta blod gjøres en forlikelighetstest.
Det er også andre typer blodgruppeinndeling: Rhesus-positive (Rh+, ca. 85%) kan motta blod fra både Rh+ og Rh-, mens Rhesus-negative (Rh-, ca. 15%) kan bare motta blod fra Rh-. Ca. 85% av alle voksne har et antigen kalt Rhesusfaktor på røde blodceller (Rh+). Navn etter oppdagelsen i Rhesus aper. Rhesusnegative (Rh-) mangler overflatemarkører. Hvis blodceller med Rh- kommer i kontakt med Rh+ vil immunsystemet lage antistoffer mot antigenet. Hvis en Rh- hunn får barn med en Rh+ hann kan noe blod fra et Rh+ barn passere placenta (selv om de to kretsløpene er atskilt) og gi antiRh antistoffer som kan gi i sjeldne tilfeller erythroblastosis fetalis. Morens antistoffer kan krysse placenta og ødelegge røde blodceller med Rh+. Problemet er størst for barn nummer to pga. senssitisering og dannelse av hukommelsesceller i det første svangerskapet.
MN-blodgrupper kan aktivere produksjonen av antistoffer hvis de blir injisert i kanin eller marsvin. Mennesker lager ikke antistoffer mot MN slik at det har ingen betydning ved blodtransfusjon, sammenlignet med AB0-systemet. MM lager antigen M, NN lager antigen N, og MN lager både antigen M og N.
Brune og blå øyne
Brune øyne skyldes et brunt øyepigment og kodes av et dominant gen for brun farge (BEY) på kromosom 15. Det betyr at kombinasjonene BEYBEY og BEYbey begge gir brune øyne. For dobbeltrecessive individer med beybey vil GEY på kromosom 19 som koder for grønne øyne gi barn med grønne øyne. Grønne øyne er recessiv i forhold til brun og sees bare når brunt pigment ikke er tilstede. Blå øyne er recessiv i forhold til både brune og grønne øyne.
Cystisk fibrose
Et recessivt homozygot allel gir cystisk fibrose. Individene får et tykt seigt slim i luftveier og kjertelkanaler. Dette ødelegger bl.a. ciliene på overflaten i luftveiene som derved ikke fjerner bakterier og soppsporer. Dette skyldes en mutasjon i et gen som koder for ionetransport av klorid over membraner og gir en feil i kloridtransporten. Det er en feil i foldingen av ionekanalen for klorid slik at klorid ikke kan reabsorberes, men natrium blir reabsorbert. Transporten av klorid er nær knyttet til transporten av vann. Dette gir igjen feil ved fjerning av væske, og partikler blir samlet i et seigt slim i luftveiene som gir pustevanskeligheter og slimet må hostes opp. I tillegg trives bakterier som Pseudomonas aerigunosa i slimet. Det er også slimansamling i tarm og bukspyttkjertel som det kan gå betennelse i. Personer med cystisk fibrose har svette med høyere konsentrasjon av salt enn det som er vanlig. Svettekjertlene befinner seg ved forskjellig dyp, og de sekretoriske befinner seg dypest, og salt blir reabsorbert øverst. Ved cystisk fibrose blir ikke saltet reabsorbert, og membranpotensialet i svettekjertlene er -70 millivolt (normalt -30 millivolt). Det har skjedd en mutasjon som gir fenylalanin i posisjon 508, og denne kan registreres med PCR. Det skjer en mutasjon i genet som koder for proteinet CFTR (mutasjon cystisk fibrose transmembranregulator) og heterozygoter har bare halve mengden CFTR.
Sigdcelleanemi
Har en type hemoglobin som klumper seg sammen. Dette gjør at blodcellene blir sigdformet, mens normale blodlegemer er formet som en bikonkav diskos. Heterozygote får en evolusjonsmessig fordel i områder med malaria, siden malariaparasitten ikke trives i det sigdformete blodcellene og heterozygoter overlever. Dobbeltrecessive homozygoter for allelet dør. Mutasjonen gjør at posisjon 6 i β-globinkjeden i hemoglobin hvor glutamat (GAG) er det normale omdannes til valin (GTG), og det blir et unormalt hemoglobin. Sigdcellene blokkerer små blodkar og flyter saktere gjennom årene enn normale blodceller.
Fenylketonuria (PKU)
Arvelig sykdom som skyldes mangel på enzymet fenylalanin hydroksylase slik at aminosyren fenylalanin ikke kan brytes ned på vanlig måte til tyrosin. Dette gir høy konsentrasjoner av fenylalanin som omdannes til fenylpyruvat som kan skade sentralnervesystemet. Fosteret med PKU skades ikke siden moren bryter ned fenylalanin. Hvis en homozygot kvinne med PKU blir gravid, vil fosteret skades hvis moren ikke har en diett uten fenylalanin, selv om fosteret er heterozygot for PKU (maternal PKU). Med ett funksjonelt og ett ikkefunksjonelt allell for fenylalanin hydroksylase er man bærer av sykdommen. Dobbeltrecessive individer kan ikke lage fenylalanin hydroksylase i det hele tatt. Fenylalanin hydroksylase har 451 aminosyrer og mutasjonen for PKU gjrø at aminosyre 408 arginin byttes ut med tryptofan. Tyrosin gir opphav til mørkefarget melanin og individer med PKU blir lys og bleke. Test for PKU kan være å dyrke opp bakterier som trenger fenylalanin (auxutrofe mutanter), på en blodprøve fra den nyfødte, en test utviklet av Robert Guthrie i 1963 og som han ikke patenterte. Frukt og grønnsaker inneholder lite fenylalanin, mens kjøtt egg og fisk inneholder mye. Søtningsmiddelet aspartam inneholder fenylalanin.
Alkaptonuria
Alkaptonuria er en genetisk sykdom som skyldes at når tyrosin gjennom flere enzymatiske trinn omdannes til homogentisinsyre så omsettes dette ikke videre og urinen blir mørkefarget.
Fragilt X-syndrom
Skjør ømtålig del nær spissen av X-kromosomet hvor CGG kan være repetert opptil 2000 ganger i genet FMR1, altså for mange CGG tripletter, mens normalt er at CGG forekommer ca. 6-60 ganger. Mangler et protein som binder seg til gener som lager nerveceller. Gir mental retardasjon hos noen, oftest hos menn, men ca. 20% av mennene er normale. Det finnes skjøre områder også på autosomer.
Achondroplasia
Skyldes et dominant allel og gir dverger. Heterozygotene er dverger
Tay Sachs
Recessivt homozygote mangler et enzym (β-heksoseaminidase) i lysosomene som bryter ned en type lipider kalt GM2gangliosid som finnes i hjernen. Feil i fettmetabolismen i hjernen gjør at lysosomene fylles med gangliosider for deretter å sprekke med resultat at hjernen ødelegges. Kan gi blindhet, mental retardasjon og tidlig død. Mutasjonen har økt hyppighet hos Ashkenazijøder fra Ø- og Sentraleuropa.
Hemofili
Mangler faktor som gjør at blod levrer seg. Skyldes bl.a. proteinlevrende proteiner på X-kromosomet for faktor VIII og IX. Kan gi indre blødninger i ledd og sår. Siden hemofili er X-bundet vil alle menn med mutasjonen vil utvikle hemofili. Kongelig hemofili skyldes mutasjon av faktor VIII hos en av foreldrene til dronning Victoria av England. For at en kvinne skal utvikle hemofili må hun arve mutert X-kromosom fra begge foreldrene. Blødere er avhengig av blodtransfusjon, og før 1980 var faktor VIII infisert med HIV-virus og mange blødere fikk på denne måten AIDS. Fra 1992 var faktor VIII virusfri.
Huntingtons sykdom
Huntington gir nedbrytning av hjerneceller og degenerering av nervesystemet med tilhørende bevegelsesvansker og tap av kognitive egenskaper. Vises ikke før i 35-50-årsalderen. Jfr. sangeren Woddy Guthrie. Skyldes letalt dominant allel på kromosom 4. Beskrevet av den amerikanske legen George Huntington i 1872. Påvirker sentralnervesystemet, gir ukontrollerte muskelbevegelser, endret personlighet og mental og fysisk nedbrytning. I enden av kromosom 4 er CAG som koder for aminosyren glutamin normalt repetert 6-35 ganger, men hos mutanter er CAG repetert opptil 150 ganger. Jfr. Fragilt X-syndrom som er CGG repetert, mens myoton dystrofi er CTG repetert. Dette gjør at proteinet huntintin får en hale med aminosyren glutamin som binder seg til enzymet acetyltransferase. Barn av foreldre med Huntington har 50% sannsynlighet for å få sykdommen. Det er idag ingen kjente midler som kan kurere sykdommen, og det kan gi moralske dilemmaer om man skal forta en gentest eller leve lykkelig uvitende.
Duchenne muskulær dystrofi
Kjønnsbundet recessiv sykdom som skyldes delesjon på X kromosomet. Hvor alvorlig sykdommen blir avhenger av hvor mye av X kromosomet som tapes. Gir nedbrytning av myelinskjeden rundt nerver som går til muskler. Svakere muskler gjør at individene blir bundet til rullestol, og det kan bli svikt i musklene til åndedrettet. Dystrofin protein i skjelettmuskler binder aktincytoskjelettet i muskelceller til det ytre matriks, og dystrofin mangler hos de muterte.
Familiær hypercholsterolemia (FH)
Feil ved et autosomalt dominant allel. Mutasjon av ett av allelene gir sykdommen. Gir økt innhold av kolesterol i de indre veggene i blodkapillarene som kan blokkere årene. Skyldes en feil ved transporten av kolesterol inn i leveren og andre celler. Kolesterol fraktes som et kompleks festet til lipoprotein som tas opp ved endocytose. Individer med FS mangler et reseptorprotein og binder ikke lipoproteiner.
Familiær Creutzfelt-Jacob
Dominant og skylder en alternativ foldet form av prionproteinet PrP kalt PrPSC som gjør at alle prionproteiner PrP foldes på en annen måte. Scrapieformen PrPSC gjør altså at normalt PrP laget fra et normalt gen foldes feil. PrPSC har endret form med mange β-plater som binder seg uløselig sammen, hoper seg opp som fibre og gir død av hjerneceller og hulrom i hjernen. En ny utgave av Creutzfelt-Jacob (transmittert spongiform encefalopati) skyldes prioner som blir overført fra dyr til dyr, og også til menneske. Hjernesykdommene scrapie hos sau er kjent for over 200 år siden. BSE ble oppdaget hos kuer i 1980 som hadde spist dårlig oppvarmet slakteavfall fra andre dyr. Kuru var kjent fra kannibaler på New Guinea.
Fiskeluktsyndrom (trimetylaminuria)
Skyldes en mutasjon i FM03 på den lange armen av kromosom 1. FM03 gir en feil i flavin monooksygenase 3 som omdanner trimetylamin (TMA) til trimetylamin N-oksid.
Fisk inneholder trimetylamin-N-oksid som i bakterier blir omdannet til TMA. Cholin blir omdannet til TMA. Mutasjonen i FM03 kan være missens, nonsens eller rammeskiftmutasjon. Fisk inneholder trimetylamin N-oksid, ødelegger ikke protein, og er med å gi lukt i råtten fisk.
Xeroderma pigmentosum
Skyldes mangel på et enzym som foretar utklippingsreparasjon av DNA, som derved ikke klipper ut thymindimere som resultat av UV-stråling.
Blooms syndrom
Skyldes feil i i enzymet helicase som derved gir spenninger og brudd i kromosomer og derved flere typer kreft.
Immunsvikt
En form for immunsvikt skyldes en mutasjon i genet som koder for adenosin deaminase som lager et produkt som er nødvendig for modning av hvite blodceller.
I tillegg til disse finnes det nå tusenvis av andre eksempler.
Gentesting
Prenatal diagnostikk på embryo kan brukes til å oppdage genfeil og kromosomfeil. Ved ultralyd kan man se om fosteret utvikler seg normalt. Metodene som anvendes blir stadig mer raffinerte, og kan hjelpe par til å få et noenlunde friskt barn, når man vet at samfunnets omsorg for det ufødte barn er betydelig større enn omsorgen etter at det er født, når hverdagen kommer Ved amniocentesis tok man ut celler (fostervannsprøve) fra amnionsvæsken rundt fosteret. Man brukte ultralyd og stikker en nål inn i livmoren og amnionvæsken inneholder celler fra fosteret. Prøver fra placenta (morkaken) ("chorionic villi sampling"). Ved åpen ryggrad (spina bifida) hvor neuralrøret ikke lukker seg kan man finne høyt nivå av α-fetoprotein i amnionvæsken. Det er utviklet NIPT (non-invasiv prenatal testing, ikke-invasiv prenatal testing) som kan identifisere trisomi 13, 18 og 21 fra morens blodprøver som inneholder cellefritt DNA fra fosteret og som kommer fra morkaken. Det skjer stadig utvikling av mer avansert NIPT.
Teksten er hentet fra Cellebiologi