Havstrømmer

Havstrømmer - Overflatevannet forflyttes av vind og Coriolis effekten. Havvannet stiger eller synker avhengig av tetthet (saltholdighet) og temperatur (termohalokliner). Vind fra land som skyver overflatevannet utover vil gjøre at kaldt dypvann vil stige opp. Slike oppstrømmer inneholder ofte næringsrikt vann og forekommer ved kysten av California, Chile, Peru, Namibia og Mauretania. Næringsrikt vann kan også drives opp til overflaten der havstrømmer passerer nær hverandre. Når kaldt næringsrikt vann kommer opp i eufotisk sone gir dette rik oppblomstring av fytoplankton og deretter zooplankton, som deretter gir grunnlag for store fiskebestander med tilhørende fugleliv. Østlige passatvinder gir den nordlige Ekvatorialstrømmen med varmt vann, som pga. av kontinentene får en bevegelse langs østkysten av N-Amerika. Den varme Nordatlantiske strøm-Golfstrømmen-Norskestrømmen går nordøstover i N-Atlanteren, langs norskekysten og nordover. I Atlanterhavet er det Golfstrømmen som er dominerende og gir mildt klima øst i N-Amerika, de britiske øyer og Norge. Motsatt går Kanaristrømmen sydover langs SV- Europa og NV-Afrika. Andre havstrømmer med kaldt vann som går sydover i våre områder er Labradorstrømmen mellom V-Grønland og Canada og Østgrønlandstrømmen som går langs østkysten av Grønland. Corioliseffekten vil bøye gyroer med vann med klokken på den nordlige halvkule (antisyklonisk) og mot klokken på den sydlige (syklonisk). Det er to store gyroer ved de subtropiske høytrykksbeltene nord og syd for ekvator. I Stillehavet på den nordlige halvkule er det Japanstrømmen (Kuroshio - den Nordlige stillehavsstrøm) med varmt vann som dominerer. Japanstrømmen går nordover langs Japan og østkysten av Sibir. Californiastrømmen med kaldt vann kommer nordfra langs vestkysten av N-Amerika. På den sydlige halvkule finnes den Sydlige ekvatorialstrømmen, og Østaustraliastrømmen og Vestaustraliastrømmen. Strømmer som går nordover med kaldt vann på den sydlige halvkule er Bengalstrømmen langs kysten av V-Afrika og Perustrømmen (Humboldtstrømmen) langs vestkysten av S-Amerika. Vanligvis gir Humboldtstrømmen kaldt vann, lav overflatetemperatur og lite regn langs vestkysten av S-Amerika. Kalde strømmer som går langs land gir lite fuktighet langs kysten, slik at man får tørke, tåke men ikke regn, langs kysten av California, Mexico, Chile, Peru, og Namibia. Noen ganger kommer det imidlertid varmt vann nordfra fra Ekvator langs kysten av Peru. Dette vannet kommer fra den Ekvatoriale motstrøm, som vanligvis er en liten strøm som går fra vest mot øst ved ekvator. Noen ganger blir den ekvatoriale motstrøm kraftig og gir opphav til værfenomenet El-niño (den sydlige oscillasjon), spansk for Jesusbarnet, siden det pleier å komme ved juletider (1957, 1972, 1983, 1993, 1998). Når vestevinden, som erstatter den vanlige passatvinden, blåser over det varme overflatevannet tas det med fuktighet som bringer regn. Regnet gir flom og ras. Oppstrømmingen av kaldt næringsrikt vann langs kysten av Peru og Chile stopper opp, næringskjedene brytes og fiskeriene stopper helt opp. Den andre ytterlighet kalles La Niña (liten pike) og var maksimal bl.a. i 1999. El-niño påvirker været i store områder og gir lavtrykk og storm i det østlige Stillehavet og tørke og høytrykk i det østlige stillehav. Dette gir regn i Peru, Ecuador, Mexico og California, som vanligvis er tørre, og tørke i Australia, Indonesia og Malaysia, mild vinter i N-Amerika. Ved sydishavet går det en kraftig østgående sirkumpolar strøm, Antarktisstrømmen. Det finnes ingen tilsvarende strøm i Arktis, men det går kalde strømmer sydover gjennom Behringstredet (Oya- og Anadyrstrømmen).