Historien om akademier, anatomi og tidsskrifter

De første akademiene ble opprettet i Italia. Accademia Platonica ble opprettet i Firenze i 1442.  Accademia Secretorium Naturae i Napoli (1560), og Accademia dei Lincei (l. lynx - gaupe; "de skarpsyntes akademi") i Roma (1603-1630) av Frederigo Cesi. . Ved Acccademia del Cimento (Akademiet for Den eksperimenter) i Firenze i 1657 var både Galilei, Borelli og Redi medlemmer. Den styrtrike handelsmannen og bankier Thomas Gresham (1519-1579) grunnla  Gresham College i London.

   Vitenskapelige oppdagelser innen astronomi, elektrisitet, magnetisme, lys, varme, atmosfære, trykk, mekanikk, disseksjon og anatomi ble presentert i akademiene som hadde fyrstelige og kongelige støttespillere. Men ingen kunne konkurrere med det franske og engelske vitenskapsakademi.  The Royal Society åpnet sin offisielle virksomhet i 1660. Det franske vitenskapsakademi (Académie Royal de Sciences ) ble åpnet i 1666, men skiftet navn til Academie des Sciences i 1699 med budskapet om at forskningen skulle tjene staten og det ble derav bare utført trivielle oppgaver. Academie der Wissenschaften i Berlin i 1700. Vetenskapsakademien i Stockholm ble grunnlagt i 1739,   Det kongelige danske Videnskaberenes Selskab i 1742 , og  Det trondhjemske selskab ble stiftet i 1760 av Gerhard Schøning (rektor ved Trondhjems katedralskole), Peter Frederik Suhm og Johan Ernst Gunnerus, og skiftet i 1767 navnet til Det norske Kongelige Videnskabernes Selskab. Det keiserlige russiske vitenskapsakademi i St.Petersburg ble stiftet i 1725. Benjamin Franklin tok initiativ til å få opprettet American Philosophical Society i Philadelphia i 1743.

Ludvig Holberg skriver i Moralske tanker (1744, Libr. III Epigramm. 68):

"De nye Academier, som udi dette og forrige Seculo ere stiftede, synes at være anrettede for at bøde paa den Mangel, som findes hos de gamle Universiteter. Og kand man sige, at man haver samme Academier at takke for den store Fremgang, Videnskabe have haft udi vor Tiid."

Akademiene var forbeholdt for menn jfr. Margaret Cavendish (1623-1673) som skrev stykket The Female Academy (1662).

 Robert Hooke (1635-1703) var en av de første lederne og sekretær i The Royal Society i London opprettet i 1662, uavhengig av universiteter og statlige myndigheter. Hooke konstruerte et refleksjonsteleskop og så at Jupiter roterte rundt sin akse, og han observerte den røde flekken på planeten.  Han laget meteorologiske instrumenter, og foreslo at null var temperaturen for frysepunktet for vann. Hooke forklarte en rekke naturfenomener: Sirkulasjon i atmosfæren. Fall i barometertrykket før uvær. En mekanisk teori for varme og elastisitet. Årsaker til fossiler og jordskjelv. Kratere på Månen, som resultat etter vulkaner eller meteoritter. Hooke oppdaget lysdiffraksjon, og at jorda og månen gikk i ellipsebaner rundt sola. Hooke kom fram til den inverse kvadratloven for planetbevegelser, som seinere ble brukt av Newton, uten at Hooke ble kreditert for dette. Han var assistent for den velstående Robert Boyle (1627-1691) som kom fra Irland. Hooke konstruerte en luft- og vakuumpumpe som Boyle brukte i sine eksperimenter med å utvikle gassloven om at trykk ganger volum er konstant ved en gitt temperatur, presentert i Experiments Touching the Spring of the Air (1660). Boyle gjorde også det samme veksteksperimentet som van Helmont, men sannsynligvis uten å kjenne til van Helmonts arbeid. Boyle mente at alle stoffer er satt sammen av grunnstoffer. Han oppdaget at syrer smaker surt, og at syrer farget blått lakmus til rødt.  Både van Helmont og Boyle gjorde et viktig oppgjør med alkymien, Boyle i verket The Sceptical Chymist (1661).  Hooke hadde også ansvar for å utføre eksperimenter i Akademiet.  Hooke var god venn med Sir Christopher Wren (1632-1723). Wren var en av Englands største arkitekter, med ansvar for konstruksjonen av en rekke kirker i London, bl.a. St. Pauls katedralen. Wren deltok ved etableringen av Royal Society. Etter den store brannen i London i 1666, kom både Hooke, Wren og John Evelyn (1620-1706) med planer til kongen om hvordan byen skulle gjenoppbygges. 

    På 1500-tallet ble det oppdaget at slipte linser kunne gi forstørrelse, og det ble laget enkle briller og forstørrelsesglass. Hooke skrev Micrographia i 1665 da var han 29 år gammel, og den inneholdt 60 bilder. Til mikroskopet brukte Hooke lys fra en liten oljelampe, som ble konsentrert gjennom en glasskule fylt med vann, og videre gjennom en konveks samlelinse.  Studier av planter i mikroskopet viste at plantene var satt sammen av et stort antall kammere som lignet på en bikake. Hooke brukte ordet celle i sin biologiske betydning for første gang om de kammerne han observerte i kork. Det var lettest å konsentrere seg om celleveggene, men det skulle ta enda noen tid før spørsmålet ble stilt om hva som var inne i cellehulrommene omgitt av vegger. Hooke studerte også brennhårene hos brennesle. Micrographia inneholdt også astronomiske observasjoner. Newton måtte vente til Hookes død i 1703 før han ble president i Royal Society. Hooke var en av verdens store genier og gjorde mange oppfinnelser. Vi vet ikke hvordan Hooke så ut eller hvor han ble begravet.

De første mikroskopene ga liten forstørrelse, men ble brukt med stor begeistring til å studere lopper, og de små forstørrelsesglassene  fikk navnet vitrum pulicare (loppeglass).

 Nehemiah Grew (1628-1711) var engelsk lege og botaniker og en av grunnleggerene av fagområdet planteanatomi. Grew skrev The Anatomy of Vegetables begun i 1672. Verket viste blant annet detaljerte strukturer av bønnefrø og embryo. I The Anatomy of Plants fra 1682 presenterte Grew anatomien til rot, stengel, blad, plantevev fra blomster, frukt og frø. Grew skjønte ikke betydningen av cellen, men fant at pollen befrukter blomsten. Grew foreslo, etter en idé av legen T. Millington, at pollenbærerne var hannkjønn og at griffelen var hunnkjønn. Grew mente at plantene lever av og tar opp luft.  Den italienske legen og professor i medisin ved universitetene i Pisa og Bologna,

  Marcello Malpighi (1628-1694), gjorde anatomiske studier av dyr, insekter og planter ved hjelp av det nyoppfunnete mikroskopet. Han kalte cellene for utriculi, og observerte vedrør, fibre og spalteåpninger på blad. Malpighi skrev Anatome Plantarum i 1675 hvor han tar for seg planteorganenes oppbygning og funksjon. Malpighi mente at røttene tok opp "rå næringssaft" som ble fraktet til bladene og omdannet til "tilberedt næringssaft" som ble brukt til vekst eller lagring. Plantene trengte luft. Malpighi gjorde ikke eksperimenter, men kom til at bladet var både lunge og mage.  I 1691 dro Malpighi til Roma hvor han ble livlege for pave Innocens XII. Grew og Malpighi var grunnleggerne av planteanatomien.  Planteanatomi er ingen selvstendig vitenskap, men en del av plantefysiologien, studiet av plantenes livsytringer.

    Hollenderen  Anton van Leeuwenhoek (1632-1723) var den første som observerte levende celler og bakterier som han fant i sin egen munn.  Leeuwenhoek laget en linse fra en glassdråpe plassert i en messing- eller sølvplate, og linsen ble holdt opptil øyet. Dette ga opptil 300 gangers forstørrelse. Beskrivelsene og illustrasjonene av hva han så i mikroskopet ble sendt til Royal Society i London. I 1677 kunne Leeuwenhoek observere spermatozoider, kalt animalcula seminis. Den enkle linsen til Leeuwenhoek ga bedre oppløsning enn et sammensatt mikroskop.  Alle Leeuwenhoeks funn ble samlet i Arcana naturae (Naturens hemmeligheter). Introduksjonen av briller viste at mennesket hadde fysiske begrensninger som det kunne bøtes på.

       De første mikroskopene laget i messing hadde både kromatisk og sfærisk abberasjon. John Dollond (1706-1761) konstruerte akromatiske linser, og fysikeren Ernst Abbe (1840-1905) laget apokromatiske linser, forbedret av bl.a. Carl Zeiss (1816-1888). Etter hvert kom det flere forskjellige fargeteknikker for lysmikroskopiske preparater basert på fargestoffene safranin, metylgrønt, anilinblått og krystallfiolett,  beskrevet av Joseph von Gerlach (1820-1896) i hans Handbook of General and Special Histology (1848). Fasekontrastmikroskopet ble utviklet av Fritz Zernike (1888-1966).  Ernst Ruska (1906-1988) og Max Knoll (1897-1969) konstruerte et elektronmikroskop i 1933 som forstørret opptil 12.000 ganger. Elektronmikroskopet ga helt nye muligheter til å studere cellestrukturer.