Historien om biologi i Norge

Zoologi og medisin

Peder Clausøn Friis (1545-1614) var prest skrev  Om Diur, Fiske, Fugle og Træer udi Norrig  sannsynligvis ferdig  i 1599. Friis arbeidet med et verk om Norges naturhistorie i form av traktater (kapitler) om forskjellige emner, bl.a. Om Fische, og han hentet materiale bl.a. fra biskop Olaus Magnus bl.a. Om Siøeormen. I Historia gentibus septentrionalibus mente Magnus at lemen falt ned fra skyene i store flokker. Presten Jonas Ramus (1649-1718), gift med Anna Colbjørnsdatter, fikk utgitt etter sin død et verk om Norrigs Beskrivelse (1735) som også omfattet "en Fortegnelse paa, Dyr, Fugle, Fiske, Træer og Urter som findes i Norrige", tydelig inspirert av Peder Claussøn.

Eric Pontoppidan (1698-1764) var teologiprofessor, biskop i Bergen  og og prokansler ved Universitetet i København.  Han skrev Forsøg paa Norges naturlige Historie (1753).

   En av Danmarks mest berømte zoologer er Otto Frederik Müller (1730-1784), og han var spesielt opptatt av sjødyrene bl.a. infusjonsdyr, tardigrader, ormer og småkreps, men arbeidet også med insekter og innvollsormer. Müllers hovedverk var Zoologia Danica.  Müller klassifiserte mikroorganismene i protozooer og bakterier i  Animalia infusoria.  Jens Rathke (1769-1855) skrev en avhandling Om dammuslingen (1794) bl.a. om dens indre bygning og  nervesystem. Rathke var på mange reiser, var overlærer i naturhistorie ved katedralskolen i Christiania og ble seinere professor ved universitetet i København. Testamenterte formuer fra han selv og søsteren muliggjorde opprettelsen av Rathkes legat.

Halvor Heyerdahl Rasch (1805- 1883) var konservator under Rathke og ble seinere professor i zoologi i 1852. Han skrev en lærebok i zoologi Indledning til Zoologien med en kortfattet alminnelig comparativ Anatomie og Physiologie til Brug for de Studerende.  Rasch var spesielt opptatt av vilt, og fiskerier bl.a. klekking av ferskvannsfisk, fiskeoppdrett og østersavl. Han utga Jagten i Norge (1845) som ga grunnlag for en jaktlov i 1845 med fredningsbestemmelser. Om den kunstige Fiskeformerelse (1852) og Om Biavlen fikk han utgitt i Folkevennen.

      Michael Sars (1805-1869) var professor i zoologi ved universitetet i Christiania fra 1855, undersøkte dyrelivet langs norskekysten, bl.a.  dyregeografi, utvikling og omvandlingen i flere stadier fra egg til voksen  hos maneter, bløtdyr (mollusker) og pigghuder.  Han skrev avhandlingen Om de i Norge forekommende fossile Dyrelevninger fra Quartærperioden (1875), om dyregrupper i Silurformasjonen i Kristiania-trakten. M. Sars utga også Fauna Littoralis Norvegiae (1846). M. Sars var også opptatt av dyr på store havdyp, noe som ha inspirasjon til Challenger-ekspedisjonen og Nordhavsekspedisjonen.  Miachael Sars var svoger til Johan Sebastian Welhaven, gift med Welhavens søster Maren. M. Sars drev også zoologiske undersøkelser i Chistianiafjorden, noe også hans nære venn forstemester, eventyrsamler og zoolog Peter Christian Asbjørnsen (1812-1885) hadde arbeidet med.  Johan Ernst Welhaven Sars, sønn av Michael Sars og bror til naturforskeren Ossian Sars var omgangsvenn med Vinje og Bjørnson. J.E.W.Sars var positivist påvirket av Spencers First Principles (1862) og Compte, betraktet historien som en utviklingsprosess og mente at kristendommen lå som en klam, tung og trykkende hånd. Etter forslag fra Johan Sverdrup bevilget Stortinget et ekstraordinært professorat til Sars, selv om M.J. Monrad foreslo å takke nei. 

    Grøtstriden ble forårsaket av at Clemens Bonifacius/Peter Christen Asbjørnsen (P Chr Asbjørsnen) skrev husstellboka Fornuftig Madstel. En tidsmæssig Koge- og Husholdningsbog (1864) mente at grøten ble kokt laget slik at store deler av den ble ufordøyelig. Faye mente at det måtte gjøres eksperimenter, noe han gjorde, og fant at kroppen omdannet rå stivelse.  P.Chr. Asbjørnsen hadde gjort et funn med bunnskrape av en store sjøstjernen Brisinga endecacnemos på en bergvegg på 200 favners dyp, med navn etter brisingamen, prakthalssmykket til Frøya, som Loke hadde gjemt i havet. "Fra en liden rund orangerød Skive udstraaler elleve lange, meget sirlige Arme,.." Asbjørnsen drev zoologiske studier i Sør-Norge, skrev Naturhistorie for Ungdommen, populært om dyreliv og naturskildringer, var Forstmester i Trøndelag og arbeidet med utnyttelse av torvmyrer (Torvmester), men er mer kjent som innsamler av eventyr og folkediktning, sammen med Jørgen Moe (Norske folke og huldre-eventyr) inspirert av brødrene Grimm i Tyskland. "Grautstriden" (om bondekoner brukte melet brukt optimalt) med Eilert Sundt som tok til motmæle i Folkevennen. Asbjørnsen var den første i Norge som kommenterte utgivelsen av  Origin of Species:  Darwins nye Skabningslære, i Budstikken våren 1861. P Chr Asbjørnsen er avbildet på 50 kronerseddelen, og det er en statue på St Hanshaugen i Oslo.

   I 1823 startet tidsskriftet Magazin for Naturvidenskaberne, som i 1938 skiftet navn til Nyt Magazin for Naturvidenskaberne. Bergens Museum ble opprettet i 1825 og initiativtakeren W.F. K. Christie ble preparant, og konservator i botanikk og zoologi. Konservator i zoologi ble legen Johan Koren (1809-1885)som samarbeidet mye med overlegen Daniel Cornelius Danielsen (1815-1894) som betydde mye for Bergens museum. Legeforeningen i Christiania ble stiftet i 1833 . Legeprofessorene Michael Skjelderup og Frederik Holst, Chr. Boeck  og Chr. Heiberg. Stifterne av Videnskabs-Selskabet i Christiania (1857) var M.N. Blytt og M. Sars.

Laurits Martin Esmark  (1806 -1884) samlet insekter og virveldyr, og han ble seinere konservator ved Zoologisk museum og  professor i zoologi. Johan Heinrich Spalckhawer Siebke (1816-1875) var konservator sammen med Esmark og ble en betydelig  insektsforsker (entomolog). Siebke skrev lærebøker til bruk i skolen  Kortfattet Lærebog i Dyrerigets Naturhistorie til Skolebrug og Omrids af Dyrerigets og Planterigets Naturhistorie til Brug i Realskolernes Fællesklasser, Pigeskolerne og de høiere Almueskoler. Siebkes hovedverk var Enumeratio insectorum Norvegicorum (1874-75) som ga oversikt over norske insekter, fullført av Jakob Sparre Schneider (1853-?).

Christian Peter Bianco Boeck (1798-1877) ble professor i fysiologi, komparativ anatomi og veterinærmedisin i 1840. Han hadde vidt interesseområde fra paleontologi, zoologi og farmasi.  Boeck startet Den Physiografiske Forening, og  Det zootomiske museum,  som seinere ga grunnlaget for Zoologisk museum.  Holdt bl.a. et foredrag i videnskabsakademiet i 1858 med tittel Om det Forhold, hvori Dyrenes og Planternes Stofvexel staaer til den aabenbare Fremtræden av Livsfunktionerne. Boeck modifiserte Ludwigs kymograf og undersøkte vev under polarisert lys. Sammen med Keilhau utforsket han Jotunheimen. B.M. Keilhau, C. W. Boeck, N.H. Abel og bergmester Møller dannet i 1819 en diskusjonsklubb i Berlin som seinere dannet grunnlag for den Fysiografiske forening i Kristiania. 

Carl Wilhelm Boeck medisinprofessor, med også botaniske interesser. Han hadde en spesiell syfilis-teori om at sykdommen skulle følge et naturlig forløp. Han var antimerkuralist, dvs. mot bruk av kvikksølv i sykdomsbehandling.

Jonas Axel Boeck (1833-1873) var spesielt opptatt av amfipoder og krepsdyrfauna, Oversigt over de ved Norges Kyster iagttagne Copepoda (1865), og drev undersøkelser av sildefiske.  Etter hans død ble det utgitt De skandinaviske og arktiske Amphipoder.

     Georg Ossian Sars (1837-1927) var sønn av Michael Sars og delte farens interesse for zoologi. G.O. Sars studerte krepsdyr og laget enestående tegninger av dem. Han undersøkte  torskens forplantning og utvikling og fant at eggene flyter og klekkes i overflatelaget, torskeyngel kan bli beskyttet av brennmaneter og han studerte torskens vandringer. Han oppdaget at mange marine fiskeslag har pelagiske egg, i motsetning til ferskvannsfisk. Han mente at feitsild ikke kunne være en egen art, men vanlig ikke gyteferdig sild. Silda gyter seinere ved kysten som storsild/vårsild.  Jonas Axel Boeck (1833-1872) hadde ledet fiskeriundersøkelsene for sild og forsøkt å finne årsaken i vekslingen i sildefiskeriene og populasjonssvingninger, og Sars overtok dette arbeidet i perioden 1873-1893.  Ossian Sars hovedinteresse var krepsdyrene, hvor han fikk utgitt An account of the Crustacea of Norway med beskrivelse av de norske krepsdyrene.  Han klekket ferskvannskrepsdyr fra tørket slam som ble tilsendt fra mange deler av verden. O. Sars fikk ansvaret for Shizopoda fra den første store vitenskapelige oseanografiske ekspedisjonen  Challenger 1872-1876 i regi av Royal society. Sars deltok aktivt i planleggingen av den norske Nordhavsekspedisjon (1876-1878). Begge disse ekspedisjoner var viktige for havforskningen. I polare strøk dannes planteplankton i store mengder. O. Sars drev også undersøkelser av hval, som han bl.a. laget ypperlige tegninger av. Broren til G.O. Sars var Johan Ernst Welhaven Sars (1835-1917) som ble professor i historie i 1874, og var tilhenger av positivisme, Darwin og Spencer. Eva Sars (1858-1907) var gift med Nansen og Sars-familien tilhørte Venstre og var i omgangskrets med Bjørnstjerne Bjørnson, Aasmund Olavsson Vinje og Gunnar Heiberg.  Positivismen baserer seg på virkeligheten slik den kan registreres og erfares via sansene, og er negativ til metafysiske spekulasjoner.

    Waldemar Christopher Brøgger (1851-1940) studerte zoologi og skrev en zoologisk avhandling om Bidrag til Christianiafjordens Mollusk-fauna i Nyt Magazin for Naturvidenskaberne. (1872), men det ble først og fremst geologi som ble hovedområde selv om arbeidet Om de sengalciale og postglaciale Nivåforandringer i Kristianiafeltet (Molluskfaunaen) (1900) også hadde zoologisk interesse. Han fortsatte Kjerulfs arbeide i Kristianiafeltet i Die silurischen etagen 2 und 3 (1882). Han studerte de nefelinsyenitiske og augitsyentiske pegmatittganger ved Langesundfjorden og Fredriksvern. Brøgger studerte forkastningene som ga opphav til Oslofjorden og Langesundfjorden, samt niob, tantal og titansure salter av sjeldne jordmetaller. Brøgger tok for seg hovedtrekkenes av Sør-Norges kvartærgeologi fra siste istid til nåtid, f.eks. Om strandlinjens beliggenhet under stenalderen (1905).    Brøgger ledet arbeidet med byggingen av museene på Tøyen. Professor Amund Helland (1846-) gjorde studier av istiden, eroderende breer og breenes betydning for dannelse av fjorder og innsjøer, Alpesjøer i Bayern og Italia, samt vandreblokker. Helland studerte jordbunnsgeologi og skrev en lærebok om gruvedrift og bergrett. Seinere konsentrerte han som om amtsbeksrivelsen Norges land og folk. Helland lå i stadige feider med Videnskapsakademiet og Brøgger.  Brøgger introduserte Fridtjof Nansen (1831-1930) for polarforskeren Adolf Erik Nordenskiöld, da Nansen hadde planer om å krysse innlandsisen på Grønland. Etter Grønlandsferden i 1888 ble Nansen ble innvalgt i Videnskapsakademiet i 1889.

   Etter at Nansen kom tilbake fra sin polarekspedisjon i 1896 tok Brøgger initiativ til å Fridtjof Nansens fond til videnskapens fremme,  finansiert bl.a. av konsul Axel Heiberg,  bryggerieier Ellef Ringnes,  skibsreder Th. Fearnley, samt svenskene A. Nobel og friherre Oscar Dickson som hadde finansiert mange svenske polarekspedisjoner. Fra Danmark hadde brygger Jacobsen gitt penger til å etablere Carlsbergfondet.  Nansen skrev Nord i Tåkeheimen; utforskningen av jordens nordlige strøk i tidligere tider (1910), inspirert av Moltke Moe, og ga opphav til datidens diskusjon om hvor Vinland lå, skulle vise seg å ligge på New Foundlandkysten . Jfr. Helge Ingstad. Brøgger gjorde i 1912 henvendelse til Budsjettkomitéen om en lov om lotteri som skulle komme vitenskapen til gode. Stortinget vedtok lotteriloven samme år, men formålene ble bare skog og tuberkulose. 

   Hans Henrik Reusch (1852-1922) var venn og studiekamerat med Brøgger, og de gjorde studiereiser til Korsika og Elba sammen. Reusch ble kjent for doktoravhandlingen i 1882 om Silurfossiler og pressede konglomerater i Bergensskifrene og ble seinere bestyrer og Norges geologiske undersøkelse.  

  Robert Collett (1842-1913) var sønn av Camilla Collett, og selv om han ble utdannet jurist lå hans interesseområde innen zoologi og botanikk. Han ble bestyrer ved Zoologisk museum og professor i zoologi. Collett laget en oversikt over Norges fuglefauna (Norges Fugle), og  skrev om norges dyreliv (Norges Pattedyr) bl.a. i Bjørnsons Norsk Folkeblad, Folkevennen og SkillingMagazin. Andre verk var Norges Fiske, og Oversikt af Norges Araneider, det eneste om virvelløse dyr. Collett tok hånd om det zoologiske materialet som eleven Carl Lumholtz (1851-1922) brakte hjem i 1884. Lumholtz hadde interesser i zoologi og antropologi. Robert Collett og G.O. Sars hjalp Lumholtz i 1880 med reisen som gikk til Queensland. Lumholtz skrev Blant Menneskeædere (1884) fra Australia. Collett ble ferdig med første del av Norges Pattedyr (1912) før han døde. Da Collett døde ble Nils Johan Teodor Odhner (1879-1928  professor i zoologi og bestyrer av Zoologisk museum. Odhner var spesialist på ikter, men ble seinere professor ved riksmuseet i Stockholm.

   Wilhelm Maribo Schøyen (1844-1918) var insektforsker som ble konservator ved Universitetets zoologiske museum.  Schøyen tok for seg viktigheten av å bekjempe skadedyr i landbruket. De for Ager, Eng og Have skadeligste Insekter og Smaakryb (1875) og De i Husene skadeligste Insekter og Midder (1876) ble utgitt i Folkevennen.  Seinere ble Schøyen utnevnt til statsentomolog og han utga en lærebok i zoologi som ble brukt ved landbruksskolene. Entomologen Jacob Sparre Schneider (1853-1918) ble konservator ved naturhistorisk avdeling ved Tromsø museum hvor han gjorde mye nybrottsarbeid. Schneider hadde også interesser for mollusker og krepsdyr

   Vilhelm Ferdinand Johan Storm (1835-1913) var konservator ved Det kgl. norske Videnskabers Selskab i Trondhjem, og samlet materiale fra flora og marin og terrestrisk fauna i Trøndelag. Skrev om koraller og marine dyr. Kristine Bonnevie holdt minnetalen for han og kalte han Fugle-Storm, en av Trondhjems originaler på sine gamle dager.

  Ole Nordgård (1862-1931) var spesialist på bryozooer (mosdyrene) og han var bestyrer både ved Bergens biologiske stasjon, Trondhjems biologiske stasjon og konservator ved Det kgl. norske Videnskabers Selskabs museum. Nordgård samarbeidet også med Johan Hjort og H.H. Gran, arbeidet med klekking av yngel fra flyndre, skrev biografi om Michael og Ossian Sars.

   Det fantes en rekke amatørzoologer bl.a. innen entomologi og ornitologi og i studier av mollusker (malakologi). Blant disse hører:

 Birgithe Elise Esmark (1841-1897), ved siden av zoologien virket hun sammen med Ida Wedel-Jarlsberg i Pipervika på 1880-tallet. Esmark arbeidet spesielt med ferskvannsmollusker Bidrag til Kundskaben om Udbredelsen af Norges Land- og Ferskvandsmollusker i forskjellige Egne af Landet (1880). Axel Conradin Ullmann (1804-1923) studerte biller og insekter.

Joachim Friele (1823 - ?   ), bror av redaktør C.F.G.Friele i Morgenbladet, og han utga bl.a. Norske Land- og Ferskvands-Mollusker, som findes i Omegnen af Christiania og Bergen (1853). Edvard Ellingsen (1855-1938) var venn av Robert Collett, opptatt av lærergjerning i Kragerø og av fugler, myriopoder, pseudoskorpioner og opilioner.Thomas Georg Münster (1855-1938) med stor lidenskap var entomologi og spesielt biller, og var med å stifte Norsk entomologisk forening i 1904 og tidsskriftet i 1921.Ove Høegh Gude Meidell (1903-1942) studerte ernæring hos fugler, bl.a. rypenes ernæring, et arbeid sammen med botanikeren Johannes Lid. Henrik Eiler Støren Bahr (1821-1901) tok initiativ til opprettelsen av Stavanger museum i 1877 og var en tid leder av museet. Bahr utga Kortfattet Inledning til Dyrerigets Naturhistorie (1851), og han var spesielt opptatt av fugler.

Legen og professoren Frants Christian Faye (1801-1890) i fødselsvitenskap, og barne- og kvinnesykdommer. Tok også for seg Asuppe laget på Liebigs oppreklamerte kjøttekstrakt. Faye skrev Jordmorbogen (1844).

Jacob Bøckmann Barth (1822-1892) var egentlig utdannet jurist men hadde stor interesse for zoologi og botanikk, bl.a. for fugl og skogsdrift. Fysiologen Jacob G. Otto (1859-1888)

Kristian Emil Schreiner (1874 - ) var lege, og skrev en avhandling om tarmen hos slimål (Myxine glutinosa). Doktorgraden handlet om utviklingen av nyren Über die Entwiklung der Amniotenniere. Schreiner ble bestyrer av den biologiske stasjonen i Drøbak i 1902 som ble brukt til undervisning av biologer. Han var gift med legen Alette Schreiner. Ekteparet Schreiner var opptatt av raseforskning, men tok tydelig avstand fra den nazistiske tankegang.  Professoratet i anatomi ved Universitetet etter K.E. Schreiner med overtatt av Jan Jansen (1898-   ) som tok sin doktorgrad på The brain of Myxine glutinosa (1931). Bestyrerjobben ved stasjonen ble seinere overtatt av Otto Lous Mohr og etter det av Hjalmar Broch.

   Johan Hjort (1869-1948) var lege som ble opptatt av biologi og hadde studert zoologi i München hos R. Hertwig, fysiologisk kjemi hos Hofmeister i Jena og cellelære hos Boveri.  Han tok doktorgraden på emnet embryonale celler hos sjøpunger (ascidier): Über den Entwickelungscyclus der zusammengesetsten Ascidien (1892), og seinere konsentrerte han seg om havforskningen, spesielt hvalfangst og fiskeribiologi. I 1893 overtok han etter G.O. Sars som  leder av de praktisk-vitenskapelige undersøkelser av saltvannsfiskeriene, og studerte effekten av havstrømmer på dyre- og plantelivet i havet.  Biologisk stasjon i Drøbak ble ferdig i 1894 under ledelse av Wille, Guldberg og Thorup og Hjort ble bestyrer i 1897. I 1910 var forskningsfartøyet Michael Sars på tokt i Atlanterhavet og om bord var bl.a. Johan Hjort, på den tid fiskeridirektør og  H.H. Gran. Resultatene fra toktet ble utgitt som Atlanterhavet, fra overflaten til havdypets mørke (1912). Hjort ble professor i marin biologi i 1921, samtidig med opprettelsen av Biologisk laboratorium. Hjort skrev også naturfilosofiske bøker Unity of Science (1920), Keiserens nye klær (1930), Human Value of Biology (1939) og Krigen, det store folkebedrag; essays om dens problemer (1945). Det internasjonale råd for hvalforskning ble opprett i 1910 med bl.a. H.H. Gran som medlem. Hvalrådet hadde egen tidsskiftserie Hvalrådets skrifter utgitt av Biologisk laboratorium og Statens institutt for hvalforskning (opprettet i 1937).  Hjort startet i 1902 sammen med H.H. Gran, B. Helland-Hansen og  Appellöf internasjonale hvalkurs ved museet.  Johan Adolf Appellöf (1857 -1921) var konservator ved Bergens museum etter Nansen.  Hans spesialområde var komparativ anatomi og gjorde studier av blekksprutene, bl.a. betydningen og oppbyggingen av skallet, og seinere arbeidet han med aktiniene og dyregeografi.  Oscar Sofus Sund (1884-1943) var elev av Appellöf og ble ansatt hos Hjort ved fiskeridirektoratets vitenskapelige avdeling. Sund arbeidet med brislingens biologi og drev studier av tifotkreps, og så den store betydningen av ekkoloddet. Sund utga også boka Skårungen - En bok for kystungdommen om sjø og sjødyr, fartøy og ferdsel (1942).  Appellöf dro i 1912 tilbake til Uppsala og stillingen ble stillingen i zoologi ved Bergens museum overtatt av den danske zoologen Marin Cecilius August Brinkmann (1878-1940). Brinkmann hadde store kunnskaper i virveldyrenes anatomi og hadde skrevet doktoravhandlingen Bidrag til Kundskaben om Drøvtyggerens Hudkirtelorganer (1911).  Brinkmann hadde gjort anatomiske studier av slimhinnen i livmoren til haier og rokker, og studerte også nemertinere og turbellarier. Brinkmann fikk også ansvaret for museets biologiske stasjon på Herdla som ble åpnet i 1922, et sted M. Sars hadde arbeidet. Brinkmann arbeidet med å dannet et universitet i Bergen med Bergens museum som grunnlag. 

 Valentin Wilhelm Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) var elev av Johan Hjort, arbeidet med sjøpunger og ble konservator ved Universitetets zoologiske museum. Han var opptatt av ferskvannsfisk og plankton og skrev Mjøsens fisker og fiskerier (1916). Han tok doktorgraden på avhandlingen Ferskvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge, med et tillæg om krebsen (1918).  En annen elev av Johan Hjort var Knut Dahl (1871-1951) og fikk til oppgave å samle inn dyr fra Australia og S-Amerika til Zoologisk museum. Reisene ble beskrevet i Dyr og vildmænd (1898), Blant Australias vilde (1924) og Afrikanske jakter (1944). i 1911 tok han doktorgraden på emnet Alder og vekst hos laks og ørret belyst ved studiet av deres skjæl, og ble professor i fiskerilære ved Norges Landbrukshøiskole i 1921.

Jacob Dybwad Sømme (1898-1943 var en av Dahls elever, studerte plankton, men var spesielt opptatt av ferskvannsfiske og han skrev bla. Ørreten og Sportsfiskeren (1925) og Ørretboka (1941). Han ble skutt av tyskerene på Trandum i 1943.

  Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie (1872-1948) hadde Johan Hjort som lærer, og overtok etter Hjort. Hjort hadde holdt kurs for realfagsstudentene i mikroskopi og sammenlignende anatomi.  Bonnevie skrev arbeider om sjøpunger fra den norske Nordhavsekspedisjon og om hydroider. Bonnevie hadde studieopphold hos Arnold Lang i Zürich og Theodor Boveri i Würsburg. Her begynte hun å studere utvikling av kjønnsceller som var utgangspunkt for hennes doktorgradsavhandling Untersuchung über Keimzellen (Undersøgelser over Kimcellerne hos Enteroxenos Østergreni)(1906). Hun ble i 1912 den første kvinnelige professor i zoologi, ansatt ved Zoologisk laboratorium, i fagområdet alminnelig zoologi som omfattet embryologi og komparativ anatomi med arvelære.  Hun drev også studier av arvelige misdannelser (polydaktyli) i bygder i Norge. Bonnevie gjorde en rekke vitenskapelige studier av fingrenes papillemønster, bl.a. for alle fingeravtrykkene ved Christiania politikammer. Bonnevie engasjerte seg for studentenes interesser bl.a. under første verdenskrig, og la  grunnlaget for studentresteurantene.  Bonnevie ble også i praksis bestyrer for Institutt for arvelighetsforskning opprettet i 1916 i lokalene til Zoologisk laboratorium. Zoologen og amanuensis Gudrun Ruud  ble Bonnevies nære medarbeider. Gudrun Ruud (1882-1958) hadde forskningsopphold hos Hans Spemann og hadde skrevet en avhandling om sanseorganene på huden hos havmus og svarthå. Hos liten vannsalamander (Triton taeniatus) studerte hun kimutviklingen. Hun hadde studieopphold hos zoologen Ross Granville Harrison. Hos amfibielarver kunne hun ved transplantasjoner studere morfologi og symmetri. Johan Aschehoug Kiær (1869-1931) begynte studier i zoologi bl.a. av ascidier fra Nordhavs-ekspedisjonen men han ble seinere professor i paleontologi ved Universitetet i Oslo. Sig Thor (Sigvart Thorkelsen (1856- 1937) hadde biller og midd som sin hovedinteresse, og han skrev en ekskursjonsfauna Norske biller (1895), 30 biller til skolebruk (1895) og Zoologi for middelskolen (1899). Thor var styrer for Den nye middelskole for piger og også konservator ved universitetets zoologiske museum. Thor tok sin doktorgrad på emnet Recherches sur l´Anatomie comparée des Acariens prostigmatiques (1905).

Emily Arnesen (1867- 1928 ) arbeidet med sammenlignende anatomi og fikk i 1898 utgitt Beiträge zur Anatomie und Histologie von Ulocyathus arcticus, Cariophyllia Smithii, Dendrophyllia ramea und Cladocora cespitosa. Hun livnærte seg som lærerinne og hustellærer. Hun studerte også svamper (spongier) og hun tok doktorgraden i 1903 hos Arnold Lang med arbeidet Ueber den feineren Bau der Blutgefässe der Rynchobdelliden. Arnesen ble ansatt som konservator ved Zoologisk museum etter Sig Thor. Emily Arnesen skrev en lærbog i zoologi for gymnasiet (1902), og hun foreleste i dyregeografi.

    I 1947 ble Biologisk laboratorium delt i Institutt for marin biologi avdeling A og B. Avdeling B fikk ansvaret for den botaniske delen dvs. algene hvor Trygve Braarud var bestyrer og bl.a. Per Halldal (seinere professor i plantefysiologi) og Eystein Paasche var vitenskapelige assistenter.

   Aslaug Sverdrup seinere gift Sømme (1892-1955) og som skrev avhandlingen Genetics and cytology of the tetraploid form of Primula sinensis (1931) arbeidet som amanuensis ved Institutt for arvelighetsforskning. I 1938 ble Institutt for arvelighetsforskning flyttet til lokaler i Anatomisk institutt og Otto Lous Mohr ble bestyrer. Seinere ble instituttet delt i et institutt for medisinsk genetikk og et Institutt for generell genetikk. Otto Lous Mohr (1886- ) var medisiner og tok doktorgraden på studier av grønn løvgresshoppe i 1917: Studien über de Chromatinreifung der männlichen Geschlectszellen bei Locusta viridissima. Studier hos T.H. Morgan gjorde at Mohr kom inn i arvelighetsforskningen, og bananfluer ble brukt i kursundervisningen.

Bjørn Føyn (1898 - ) overtok professoratet i zoologi ved Universitetet i Oslo etter Kristine Bonnevie. Doktoravhandlingen var Lebenszyklus, Cytologie und Sexualität der Chlorophycee Cladophora Suhriana Kützing (1935). Føyn studerte bl.a. foraminiferer og livssyklus hos encellete alger.

G.O. Sars undersøkte ferskvannsdyr Australia. Mudderklumper ble oppløst så han kunne studere i et mikroskop krepsdyrfaunaen som dukket opp i akvariene. Gunder Mathisesen Dannevig (1841-1911) var leder av Flødevigens utklekningsanstalt hvor han arbeidet med klekking av saltvannsfisk. Studerte torskelarvenes vandringer.

  Hjalmar Broch (1882-  ) tok doktorgraden på emnet hydroider i Die Hydroiden des arktischen Meeres.. Han var ansatt som konservator ved Det kgl norske Videnskaber Selskab, og ble professor i zoologi. Hans hovedinteresseområde var huldyr (coelenterater). Han skrev Zoologiens historie i Norge til annen verdenskrig (1954).  Sigval Schmidt-Nielsen (1877-1956) var kjemiker og tok doktograden på speking av sild Studien über die chemischen und biologischen Vorgänge bein Reifen des gesalzenen Fischfleisches (speciell von Clupea Harengus). Han var også opptatt av enzymer bl.a. fra løype.  Sammen med H. Printz undersøkte han hvordan celluloseindustrien forurenset Drammenselven. Theodor Frølich (1870-1947) tok doktorgraden på emnet Studier over Diabetes mellitus i barnealderen (1903). Han var opptatt av ernæring hos barn og sammen med Axel Holst undersøkte han årsakene til beriberi og skjørbuk.Dr. V. Fürst og dr. Frølich hadde utarbeidet metoder for tørke grønnsaker slik at næringsinnholdet ble bevart. Man var klar over grønnsakenes betydning for å hindre skjørbuk og beriberi.

Gerhard Henrik  Armauer Hansen (1841-1912) var legen som ble kjent for oppdagelsen av leprabasillen, årsaken til spedalskhet var funnet.  Armauer Hansen studerte mollusker og var med på Nordhavs-ekspedisjonen, og gjorde et stort arbeid for Bergens museum. Herman Friele (1838-1921) var en av deltagerene på Nordhavsekspedisjonen med spesialfelt marine muslinger og snegl. Sammen med Armauer Hansen utga han Bidrag til Kundskaben om de norske Nudibranchier. Friele samarbeidet også med James Alexanderssøn Grieg (1861-1936) om molluskene, men Grieg arbeidet også med pigghuder (echinodermer).  Grieg (1861-1936) var konservator ved den zoologiske avdelingen ved Bergens museum.Legen Olaf Scheel (1875-1942) var spesielt opptatt av tuberkulose og BCG-vaksinasjon. Legen Carl Schiøtz (1877-1938) var skolehygieniker og opptatt av vekstforhold for barn og var med å innførte Oslofrokost, en gartis frokost servert skoleelever.

Asbjørn Følling (1888-1973) tok doktorgraden på avhandlingen On the mechanism of the ammonium chloride acidosis (1929). Han ble professor i biokjemi ved Universitetet i Oslo. Han er spesielt kjent for oppdagelsen av stoffskiftesykdommen som gir økt utskillelse av fenylpyruvat i urinen, ved at aminosyren fenylalanin ikke brytes ned. Leif Størmer (1905 -  ) tok doktorgraden på avhandlingen Scandinavian Trinucleidae, with special references to Norwegian species and varieties (1931). Hans spesialitet var evertebrater bl.a. trilobitter. Han ble etter hvert professor i paleontologi. Det var imidlertid Heintz som overtok professoratet etter Johan Kiær.

Fridthjof Johannes Økland (1893-1957) studerte landsnegl med doktoravhandlingen Die Verbreitung der Landgastropoden Norwegens (1925) og ble dosent i zoologi ved Norges landbrukshøiskole, og ved Universitetet i Oslo i 1953. Han var spesielt opptatt av dyregeografi. Økland utga en biografi over Michael Sars (1955) og skrev boka Charles Darwin og hans lære (1951).

Johan Huus (1892-1947) var konservator ved Universitetets zoologiske museum og seinere bestyrer ved den Biologiske stasjonen i Drøbak. Han hadde kunnskaper av ascidiene (sekkdyrene), men også om marine nematoder og parasitter hos fugl. Han skrev Tierwelt der Nord- und Ostsee og Handbuch der Zoologie.

Per Fredrik Scholander (1905) var elev av Lynge og tok doktorgraden på avhandlingen Vascular plants from Northern Svalbard with remarks on the vegetation in North-East Land. Arbeidet med respirasjonsundersøkelser av dykkende sjøpattedyr og fugl. Han ble utnevnt til professor i zoofysiologi ved Zoofysiologisk institutt i 1954, men han emigrerte til USA i 1958.  Scholander arbeidet også med effekter av lav temperatur på metabolismen. Kjent for Scholanders trykkbombe ifm. måling av tensjon i vedvevet hos planter. Andre kjente leger var Edvard Bull (1845-1925) og Søren Bloch Laache (1854-1941). Laache ble kjent for avhandlingen Om blodets, navnlig de røde Blodlegemers Forhold ved anæmiske Tilstande. Og verket Urin-Analyse for Læger.

Michael Foslie (1855-1909) ble konservator ved Tromsø museum og arbeidet med havalger.

John Sebelien (1858-1932) hadde utdannelse i meierikjemi og ble ansatt ved Den høyere landbruksskole på Ås. I denne perioden omdannet til Norges Landbrukshøgskole. Sebelien skrev en lang rekke artikler om landbruksvitenskap.Evard Poulsson (1858-1935) ble farmakologi, et fag i grenselandet mellom botanikk og medisin og han skrev en Lærebog i farmakologi.

Litt kjemi og fysikk i samme perioden

Kjemikeren Peter Waage (1833-1900) utviklet i 1864 sammen med Cato M Guldberg (1836-1902) en massevirkningslov. Etter internasjonal utlysning av stillingen og påvirkning fra Nansen og Brøgger ble det den anerkjente kjemikeren Heinrich Jacob Goldschmidt (1857-1937) som overtok professoratet etter Peter Waage ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Kristiania. Sønnen Victor Moritz Goldschmidt (1888-1947) ble professor i mineralogi ved UiO, og verdensberømt spesialist i geokjemi og kunne holde foredrag som Hvorfra får plantene kali ? Doktorgradsarbeidet hans med Waldemar Christofer Brøgger var studier av Kristiania-riften  og kontaktmetamorfose i Kristiania-regionen Die Kontaktmetamorphose im Kristianiagebiet and Geologisch-petrographische Studien im Hochgebirge des südlichen Norwegens (1911). I perioden 1923–1938  utga Victor Goldschmidt verket  «Geochemische Verteilungsgesetze der Elemente». Victor Goldschmidt utviklet klassifikasjonssystem for grunnstoffer i periodesystemet basert på geokjemiske egenskaper, blant annet litofile egenskaper i reaksjon med oksygen nær jordoverflaten eller som siderofile i reaksjon med jern eller svovel. Goldschmidt toleransefaktor angir stabilitet og forstyrrelser i krystallstrukturer. Goldschmidtfjella på Svalbard er oppkalt etter Victor G.  Da Albert Einstein besøkte Kristiania sommeren 1920 var Goldschmidt en av dem som møtte han. Goldschmidt var veileder for  Odd Hassel (1897-1981) som fikk nobelprisen i kjemi i 1969 sammen med Derek Barton «for deres bidrag til utvikling av begrepet konformasjoner og dets anvendelser i kjemi».  

Etter en periode i Göttingen hvor Victor Goldschmidt var professor i mineralologi vendte far og sønn Goldschmidt tilbake til Norge i 1935. Odd Hassel ble ansatt som professor i fysikalsk kjemi i 1934, og satt under andre verdenskrig som fange på Grini. Etter Hitlers maktovertagelse i 1933 og Nürnberglovene i 1935 med tilhørende antisemittisme var umulig å leve som jøde i Tyskland. Historien forteller at den østerrikske metallurgen Paul Rosbaud  (1896-1963) besøkte Goldschmidt og Hassel høsten 1939 og brakte informasjon om hva som var i ferd med å skje med jødene i Tyskland. Etter Anschluss 11. mars 1939 ble konsentrasjonsleiren Mauthausen opprettet i nærheten av Linz.   I 1942 ble Victor Goldschmidt arrestert og satt i Berg interneringsleir. På kaia sammen med dem som skulle sendes til Auschwitz med fangeskipet Donau, innsamlet av norsk politi, ble han med hjelp av venner plukket ut fra køen.  I  2005 dukket det opp en underlig historie hvor pynteurnen av olivin med asken til Victor Goldschmidt,  og urner til foreldrene var lagret i et skap på Geologisk museum, UiO.  Industriell unyttelse av olivin i Norge var et av områdene Victor G. arbeidet med.

Paul Rosbaud hadde en vid bekjentskapskrets. I tillegg til Victor Goldschmidt og Hassel var det den russiske fysikeren Pjotr Kapitsa (1894-1984) som fikk nobelprisen i fysikk i 1978 ofr «grunnleggende oppfinnelser og oppdagelser i fagområdet lavtemperaturfysikk» , og delte prisen med Arno Penzias og Robert Woodrow Wilson «for deres oppdagelser av kosmisk mikrobølge bakgrunnsstråling. Rosbaud var godt kjent med Lise Meitner, som sammen med Otto Hahn oppdaget grunnstoffet protactinium i 1917. Meitner ble professor ved Universitetet i Berlin i 1926.  Meitner skjønte straks hva Otto Hahn og Fritz Strassmann hadde oppdaget i 1938, spalting (fisjon) av atomkjernen til uran og torium med sakte nøytroner. Paul Rosbaud hjelp Meitner med å flykte til Sverige. Andre bekjentskaper var Ernest Rutherford ved Cavendish-laboratoriet i Cambridge og Niels Bohr i København. En annen av vennene var Max Born som var veileder for Werner Heisenberg som fikk nobelprisen i fysikk i 1933, men også var representant for nazistene og ganske ufyselig ifølge Rosbaud. Max Born flyktet til Cambridge. Leo Szilard var en annen som skjønte hvor det bar hen med Hitler-Tyskland og flyktet i 1932 til Clarendonlaboratoriet i Oxford. I bekjentskapskretsen var den britiske fysikeren Sir John Douglad Cockroft som sammen med Ernest TS Walton fikk nobelprisen i fysikk i 1951 «for deres pionerarbeid med transmutering av atomkjerner med kunstig akselrerte atompartikler». I kulissene var Enrico Fermi og Edward Teller. Andre i kretsen var Harald Wergeland (1912-1987), professor i teoretisk fysikk ved NTH fra 1936 med forskning innen eksperimentell kjernefysikk. Wergeland var også aktivt med i Aksjon mot Atomkraft stiftet i 1974 etter at NVE planla et atomkraftverk i Norge i 1973. Som veileder hadde han blant annet Egil Andersen Hyllerås (1898-1965) var professor i teoretisk fysikk ved UiO i perioden 1936-1965, som arbeidet med løsning av Schrödingerligningen. Hyllerås hadde både Hans Bethe og Max Born som veiledere. Den tysk-amerikanske fysikeren Hans Bethe (1906-2005) var en av de mange som arbeidet ved Los Alamos i utviklingen av atombomben og var med å beregne mengden kritisk masse og bruken av implosjon for å starte kjernereaksjonen. Bethe fikk nobelprisen i fysikk i 1967 «for hans bidrag til teorien om kjernereaksjoner, spesielt hans oppdagelser vedrørende energiproduksjon i stjerner».

Historien omfatter også fysikeren Njål Hole (1914-1988) som flyktet til Sverige hvor han arbeidet sammen med Lise Meitner. Samt professor i kjemi ved NTH, Leif Hans Tronstad (1903-1945) som kjente Hole og deltok i tungtvannsaksjonen på Vemork. Fra 1933 hadde Tronstad samarbeidet med Norsk Hydro i produksjon av tungtvann (deuteriumoksid, D₂O). Tungtvann kan virke som moderator og bremse ned nøytroner i en kjernereaktor.  Harald Wergeland var en av Trondstads tidligere studenter.

Litteratur for dem som ønsker å vite mer om temaet, SIS, XU og frykten for at Hitler-Tyskland skulle utvikle en atombombe:

Arnold Kramish: Griffen. Den største spionhistorien i Norge. JW Cappelens Forlag 1987 

Ellen Gleditsch (1879-1968) overtok i 1929 professoratet etter H Goldschmidt. Gleditsch hadde studieopphold hos Marie Curie og hadde radioaktive isotoper som forskningsfelt. Ellen Gleditsch er også interessant hvor andre kvinner som Lise Meitner og Marie Curie arbeidet med radioaktive grunnstoffer. Sistnevnte har gitt navn til det radioaktive transisjonsmetallet meitnerium (Mt) atomnummer 109 og curium (Cm) i actinideserien med atomnummer 96.

I 1910 stilte chokoladefabrikken Freia ved disponenten Throne Holst midler til rådighet til studier av sjokolade og kakao som næringsmiddel. Oppgaven het Chokolade og Kakao som Nydelses- og Næringsmidler, sammenlignet med Kaffe, idet der specielt ønskes udtalelse om, hvorvidt Kaffe i Folkeernæringen delvis bør søges erstattet af Chokolade og Kakao, og ble uført av medisinerene P.W.K. Bøckman og B. Knutsen i 1912. Loven om tipping og opprettelsen av Norsk tipping A/S i 1946 gjorde Otto Lous Mohr et fremstøt for "deling av midlene mellom den legemlige og den åndelige idrett". (Vedtaket fjernet i 2002) og opprettelsen av Norges almenvitenskapelige forskningsråd i 1949 ga bedre finansiering. Forskningen bør være fri og uavhengig av politikere.

  Statsråd Hans Rasmus Astrup (1831-1898) hadde skaffet seg formue på fisk og trelast. Astrup støttet venstre og Bjørnson. Bygget i Drammensveien 78, et hus hvor venstre- og høyrefolk møttes og inngår i Bjørnsons Paul Lange og Tora Parsberg.. Astrup arbeidet for forsvarssaken. Bjørnson holdt minneord. Astrups døtre ga penger slik at Videnskabsselskapet i Kristiania kunne kjøpe Drammensveien 78. Drevet fram av Brøgger og en rekke sponsorer bl.a. HM Kongen og Dronningen, og fabrikkeier Conrad Langaard, godseier Haaken Mathisen,forlagsbokhandler William Nygaard og redaktør Schibsted , og godseier Niels Anker Stang (1832-1914). Dessuten bidrag til Nansenfondet, Abel monumentet, universitetets aula og Gjøa-ekspedisjonen til Amundsen. Brøgger var helt utrolig dyktig til å samle inn penger til Nansenfondet og andre forskningsvirksomheter.  Brøgger skrev Nivåforandringene (1901)

 Wilhelm Wilhelmsen (1872-1955) som ga midler til opprettelsen av et bakteriologisk institutt.

Olav Johan Olsen (Sopp) (1860-1931) tok doktorgraden på avhandlingen Om sop paa levende jordbund. Sopp hadde vært assistent hos Oscar Brüfeld i Münster. Sopp fikk istand produksjon av kondensert melk på boks etter en metode han utviklet i 1888. I Nyt Tidsskrift skriver dr. Olav Johan-Olsen (Dr. Sopp) Om utviklingslærens nåværende standpunkt. Bibliothek for de tusen hjem 1888-1889. Darwins liv og brev oversatt av Dr. Sopp.

Johann Kiær (1869-1931) var opprinnelig zoolog, men ble opptatt av paleontologi.

Botanikk

Simon Paulli (1603-1680) var professor i anatomi, kirurgi og botanikk ved universitetet i København.Paulli utførte offentlige disseksjoner i Domus Anatomica og utga Flora Danica i 1648. Det er en Dansk Urtebog som beskriver legeplanter for "den gemeene mand", og ble utgitt etter påtrykk for Christian IV.

Elias Tillandz (1640-1693) var professor i medisin, og samlet medisinplanter rundt Åbo (Catalogus plantarum circa Aboam crescentium).

Magnus von Bromell (1679-1731) foreleste botanikk for medisinstudenter i Uppsala i 1714. Botanikk har gjennom historien vært en del av legevitenskapen og spesielt innen farmasi. Folkemedisinsk tradisjon og etnobotanikk har gitt utgangspunkt for studier av planter med medisinsk virkning. Farmakognosi er læren om hvordan planter og dyr kan brukes til framstilling av legemidler (droger).  Arbeidet er blitt konsentrert om å finne de farmakologisk virksomme stoffene i plantene.

   Johan Ernst Gunnerus (1718 - 1773) ble biskop i Trondhjem i 1758 og var professor i naturhistorie og økonomi. Han var et av grunnleggerne av  Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem, stiftet i 1760, og som ble starten på skriftserien Skrifter og et museum. Gunnerus skrev avhandlingen om Lom-artede Fugle, Havhesten, en Søe-Fugle. I et hyrdebrev fra 1758 til prester og lærere ber han om få tilsendt naturalieobjekter, og han fikk tilsendt utstoppede fugler. På bispevisitaser kom han i kontakt med flora og fauna i Norge. Hadde også interesse for mineraler. Gunnerus skrev for "Elskere av Naturen". Gunnerus kom også med forslag om et eget universitet i Norge bl.a. planer om Norges første universitet i Christiansand, med nærhet til Jylland.  Stadsfysikus.

Robert Stephan Henrici som var "vel verseret i Anatomicis et Botanicis" som det het i en professoruttalelse, hjalp Gunnerus med anatomiske undersøkelser. Henrici deltok i undervisningen på Katedralskolen i "de physiske videnskaber og især Botanikken, Mineralogie og andre Natur Historiens dele", og det ble holdt "excursioner, især botanicas".Også interessert i fisk og amfibier, koralldyr, børsteormer, sjøpølser, sjøpunger, Calanus finmarchicus (Gunnerus), og studerte tennene på slimål (Myxine). Han skrev Acta I -III, og  Acta II omhandlet fisker.

 Gunnerus hovedbeskjeftigelse innen naturvitenskapen var zoologi, men han drev også studier av planter. Danmark og Sverige hadde sin egen flora og Gunnerus startet arbeidet med en norsk flora. Samlet inn planter på sine reiser som han fikk avtegnet. Gunnerus var inspirert av Linné og skrev Flora Norvegica (1766-1772). Linné oppkalte slekten Gunnera etter Gunnerius. "Agerdyrkningen" ble en vitenskapelig og økonomisk disiplin, og ga forbedringer av jordbruket. Videnskabsselskabet i Trondheim hadde egen kommisjon Commissionen for Agerdyrkning og Landvæsenet. Fra kommisjonen sies det bla. "Potetes Avlingen, synes nu at blive temmelig almindelig, og derfor at kunne indskrænkes til saadanne Steder, hvor den ikke før, eller ickun lidt har været i Brug." Avling av  "Tobak til sit eget Brug", Humle Haver, Liin Avling, og Kirsebær Haver,  er andre tema fra kommisjonen.

Justisråd Martinus Nissen utga skriftet Theoretiske og practiske Underrætninger om Agerdyrkning med meere som til Landsvæsenet henhører, Deels af de bæste Autores uddragne og deels ved lang Øvelse samlede og forsøkte... (1776).

   Naturforskeren Hans Strøm (1726-1797) skrev om insekter, og samarbeidet med Gunnerus. Det samme gjaldt handelsmannen P.C. Buck som hadde interesser for zoologi. Jacob von der Lippe Parelius (1744-1827) var amanuensis hos Gunnerus, og laget mange av tegninger for Gunnerus.

    Hans Jacob Wille samlet botanisk materiale fra Telemark. Wille skrev En kort Afhandling om Den Islandske Moss (Lichen islandicus) og den Tilberedning til Menneske-Føde (1801). I dårlige tider hadde barkebrød basert på innerbarken av bl.a. alm, samt islandslav vært et viktig næringstilskudd.

    Christopher Blix Hammer (1720-1804)  var opptatt av landbruk og hagebruk.  Han utga bl.a. en Afhandling om Potatos med endeel Tanker i Land-Huusholdning. Basert på eldre skrifter ga han ut Norsk Huusholdnings-Kalender (1772) og temaer han tok opp var "norske Akeviter, Bær-Tinkturer og Bærsafter". Hammer skrev et stort materiale om norsk naturhistorie, bl.a. om zoologi, og et utkast til en norsk flora Floræ Norvegicæ Prodromus (1794), men han er blitt kritisert for å mangle vitenskapelig tyngde. Mange av Hammers arbeider finnes bare som manuskripter. Fortægnelse paa Nogle planters Navne af Rami Norges beskrivelse ... - Planter ud af Pontoppidans Norsk Natur-Histories1ste Deel - Af Oeders Flora Danica - Fortægnelse over 4 Urter, som findes anførte paa Registeret til 2den Tome af GunneriFlora Norveh., men ey findes i selve bogen - Af Olafsen og Povelsens islandske Rejse, Sorøe 1772. Hammer var en av dem som kjempet for et norsk universitet og  testamenterte en stor formue til Videnskabsselskabet.

   Peder Ascanius (1723 - ) var professor i zoologi og mineralogi, og ble seinere bergassesor på Kongsberg. Hans storverk var Icones rerum naturalium ou figures enluminées d´histoire naturelles du Nord (1772-77). 

Martin Vahl (1749-1804) var professor i botanikk i København fra 1791. Martin Vahl mente at Hammers norske flora ikke holdt faglige mål og gikk imot trykking av den.

Niels (Nicolai)  Tychsen (1751-1804) var kjemilektor og apoteker, og kjøpte et apotek på Kongsberg. Tychsen skrev en avhandling i 1792 Om norsk Rhabarber, Forsøg med den Syre hvilken Bladstilkene af Rheum palmatum indeholde; og Forsøg med Potaske, i Henseende til at bestemme dens Reenhed. I tillegg fikk han ugitt en Chemisk Haandbog.

Henrik Tonning  skrev  Norsk Medicinsk og Oeconomisk Flora (1773).  Bergseminaret på Kongsberg ble etablert i 1757 i tilknytning til gruvedriften, og det ble drevet undervisning i kjemi. Da sølvverket ble nedlagt i 1805 fikk Bergseminaret mindre betydning, og virksomheten ble flyttet til det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania i 1811 (Prins Christian Fredrik).

Jens Esmark (1763-1839) ble professor i bergvitenskap og hans elev Balthazar Mathias Keilhau (1797-1858) lagde geologisk- petrografiske kart over Norge i Gaea Norvegica.

   Vahl, Strøm, Gunnerus, Oeder, sammen med Hammer og hans testamentariske gave er grunnleggere av botanikken i Norge.

  Det kongelige Selskab for Norges Vel ble stiftet av grev Herman Wedel Jarlsberg  i Christiania i 1809, og selskapet hadde naturvitenskapelig ambisjoner, og  utga bl.a. annet ukebladet Budstikken. Det ble imidlertid i 1829 omdannet til et landbruksselskap.

Presten Peter Vogelius Deinboll (1783-1874) arbeidet med både botanikk og insekter i Finnmark. Han skrev bl.a. Om Behandlingen og Tilvirkningen af Saltvandsfisk (1839).

Christian Fredrik Hagerup hadde botanisk korrespondanse med Oeder. Oeder var på besøk i Norge. Zoëga var bestyrer i den botaniske haven fra 1765, mens Oeder arbeidet med Flora Danica. Rektor Skanke skrev i 1735 ? avhandlingen De conchis anatiferis Borealibus, og Om den Norske Hunnungdugg, og var starten på naturforskning i Norge.

   Den første danske plantefysiologen Carl Gottlob Rafn skrev Udkast til en Plantephysiologie: grundet paa nyere begreber i physik og Chemie (1796) som en del av

Danmarks og Holsteens Flora, systematisk, fysisk og oekonomisk bearbeydet. Rafn og J.D. Herholdt kom i 1796 også med forslag om bruk av munn-til-munn metoden i gjenoppliving av druknede, og redegjør fra tracheal intubasjon.

Rafns plantefysiologiske skrifter ble gjenoppdaget av Rasmus Pedersen. Rasmus Pedersen (1840-1905) var dansk plantefysiologi og var en periode direktør ved Fysiologisk institutt, Carlsberglaboratoriet. Pedersens forelesninger er utgitt som Forelæsninger over Plantefysiologi holdte ved Kjøbenhavns Universitet (1883). Karl Adolf Agardh (1785-1859) var professor i botanikk ved universitetet i Lund og skrev en lærebok i plantefysiologi: Væxt-Biologie (1830).

Dansken Joachim Frederik Schouw (1789-1852) skrev Erindringsord til en Forelæsning over den almindelige Plantelære (1837).

    Jens Wilken Hornemann (1770-1841) var dansk professor i botanikk i København i 1808 ,og direktør for den botaniske hagen i 1817. Han skrev Forsøg til en dansk økonomisk plantelære (1796). Han var også redaktør av Flora Danica.

Henrik Harpestreng død 1244 var dansk kamik og skrev en urtebok på 1200- tallet, bygget på Macer floridus. Svensken Peder Månsson skrev en legebok i 1522, men plantenes biologi og utseende var lite beskrevet.

   Christiern Pedersen (? -1554) skrev om Om Urtevand till ath Lege all honde Sotter oc Siugdomm.... En nöttlig Legebog for Fattige og Rige, Unge og Gamle.

    Botanisk hage på Tøien ble opprettet i 1814. Botanisk hage har alltid hatt stor publikumstilstrømning, bl.a. ved notiser i avisen om at nå blomstrer Victoria regia.

 Christen Smith (1785-1816) ble den første professor  i botanikk ved universitetet  og var bestyrer av av den botaniske hagen. Smith dro på botaniske ekskursjoner i 1812-1814. Han skrev dagbok fra Kanariøyene i 1815, men Smith døde seinere på Kappverdeøyene. Botanikkundervisningen ble overtatt av Rathke for en periode, og han bestyrte også hagen. Seinere overtok M.N. Blytt og F.C. Schübler bestyrelsen av hagen. Schübler hadde brukt hagen til studier i norsk hagebruk, og det var først da Wille overtok i 1893 at det skjedde en standardheving. Wille fikk satt opp et gjerde rundt hagen, fjernet ugraset og utformet "systemet" for plassering av plantene etter familier i konsentriske halvsirkelbed. I 1924 overtok Holmboe som bestyrer av hagen og seinere Nordhagen. Et system som varte helt til det ble modernisert av Nordhagen

. Mathias Numsen Blytt (1789 -1862) var lektor i botanikk fra 1828 og skrev første bindet av  Norges Flora - Beskrivelser over de i Norge Vildtvoxende Karplanter, hvor 2. og 3. bind ble fullført av sønnen Axel Blytt.  Botanisk museum ble opprettet i 1863 hvor Axel Blytt ble ansatt som konservator.

Frederik Christian Schübler (1815-1892) var lege for Wergeland og interessert i blomster, frukt og grønnsakdyrking som han viet seg mer og mer til, noe som skapte konflikt med M.N. Blytt om de vitenskapelige formål. Schübler arbeidet som konservator ved den botaniske hagen på Tøyen, og utga en Havebog for Almuen og seinere Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrike  (1886).  Schübler var interessert i plantenes kulturhistorie, utviklingshistorie (fenologi), og hva som skjer når planter flyttes fra syd til nord. Væxtlivet i Norge, med særlig hensyn til plantegeographien (Christiania 1879) ble utgitt som festskrift til 400 års jubileet til universitetet i København. Her anga Schübler blomstringstidspunktet for en rekke plantearter i Christiania. Sistnevnte bok inneholdt også Ankomsten af de i Christiania Omegn hyppigst optrædende Trækfugle, en liste laget av konservator Robert Collett.

   Axel Gudbrand Blytt (1843-1898) fullførte Norges Flora som faren hadde påbegynt, men hadde også kunnskaper i geologi som elev av Theodor Kjerulf (1825-1888) og koblet geologi og botanikk.  Kjerulf hadde sammen med zoologiprofessor Michael Sars gjort studier av skjellbanker og skrevet Iagttagelser over den postpliocene eller glaciale formation i en del av det sydlige Norge (1864) . Blytt som var kjent for sin teori fra 1875 om Forsøg til en Theori om Indvandringen af Norges Flora under vexlende tørre og regnfulde Tider, gjorde studier av torvmyrer. Blytt arbeidet med karplantenes utbredelse i Norge, klimavekslinger og geologisk tidsregning.   Blytt arbeidet også med innsamling av Norges sopparter i samarbeid med dansken Emil Rostrup. Den svenske botanikeren Rutger Sernander (1866-1944)  og Blytts idéer ga opphav  til Blytt-Sernander klimavekslingsteori for vegetasjon og klima etter siste istid. Sernander viderutviklet teorien og mente at det under siste istid var isfrie refugier (nunataker) hvor det var mulig for planter og dyr å overleve, altså ikke noe tabula rasa. Blytts overvintringsteori er meget omdiskutert. Det finnes andre forklaringsmodeller for bisentrisk og monosentrisk utbredelse av plantearter. 

Nils Bryhn (1854-1916) var lege og bryolog har gitt navnet til slekten Bryhnia, og drev med mosesystematikk og biologi. Han ga sin store mosesamling til Bergens museum.

Baard Kaalaas (1851-1918) og Ingebrigt Hagen (1852-1917) var spesialister på henholdsvis levermoser og bladmoser. Andre moseforskere var F.C. Kiær og sognepresten Kaurin.

Legen Frantz Casper Kiær (1835-1893) hadde store kunnskaper om moser, hadde også skrevet en biografi Norges Læger i det nittende aarhundrede.

Eugen Jørgensen (1862-1938) var botaniker som var opptatt av floraen i Lyngen og Nordreisa, men hadde også interesser for levermoser og og plankton bl.a. radiolarier og tintinnider.

Hans Christian Printz (1817-1910) var elev av M.N. Blytt var spesielt opptatt av fenologi. Han hadde også en eggsamling og herbarium Wille sa om han i minnetalen at "Det var ham en naturlig Trang at samle og iagttage".J.M. Norman var stipendiat og adjunkt i botanikk og blir forstmester i Finnmark.

Jens Holmboe (1880-1943) var student hos Wille. Holmboe skrev avhandlinger som Høiere epifyttisk planteliv i Norge (1904) og Studies on the Vegetation of Cyprus. Fra 1906 var Holmboe konservator ved Bergens museum, der han overtok direktørstillingen etter Brunchorst. I 1914 ble han professor i botanikk i Bergen og i 1925 i Oslo. Han undersøkte plantene som ble funnet i Osebergfunnet og var redaktør for Naturen.

   Rolf Nordhagen (1894-1979) hadde studert plantegeografi hos Rutger Sernander. Han tok doktorgraden i 1922 på avhandlingen Kalktufstudier i Gudbrandsdalen.  Nordhagen var en enormt produktiv botaniker og ble professor i systematisk botanikk med plantegeografi ved Universitetet i Oslo 1946. Nordhagen gjorde undersøkelser av spredningsbiologi, vegetasjonsundersøkelser ved bruk av plantesosiologiske metoder, studerte opprinnelsen til norske plantenavn som marinøkkel og skinntryte/blokkebær/mikkelsbær, og redegjorde hvordan alm ble brukt i barkebrød, for å ta noen få eksempler.  Holmboe hadde oversatt fra svensk og omarbeidet den til norske forhold Våre ville planter, og Nordhagen skrev en meget utvidet 2. utgave av denne. Nordhagen skrev også en Norsk flora med tegninger laget av Miranda Bødtker, og han utga i ny utgave H.L. Sørensens Norsk skoleflora.

Christian Sommerfelt (1819-1903) var sønn av botanikeren Søren Christian Sommerfeldt (1794 - 1838) og hadde interesser innen botanikk og zoologi, spesielt fugler. Lars Levi Læstadius (1800-1861) skrev Loca parallela plantarum (Plantenes sideordnete voksesteder).

Bernt Lynge (1884-1942) var konservator ved Botanisk museum og spesialist på lav. I 1910 utga han De norske busk- og blad-laver. Han tok doktorgraden i 1917 på avhandlingen A monograph of the Norwegian Physciaceae Lynge ble professor i systematisk botanikk ved Universitetet med ansvar for undervisning av farmasistudenter.

Ove Christian Dahl (1862-1940) var filolog med store interesser for blomster og botanikk. Moren var "tante Dahl" i Sigrid Undsets bok Elleve aar, og arvet interessen for blomster fra moren. Han skrev Biskop Gunnerus´virksomhed, fornemmlig som botaniker. Dahl arbeidet med de botaniske samlingene ved Videnskabsselskabet i Trondhjem bl.a. Gunnerus´herbarium. Dahl var spesielt vegetasjonen i Troldheimen og i Finnmark.. Fra 1893 var han assistent og seinere konservator ved Botanisk museum i Christiania.  Dahl fullførte Axel Blytts Haandbog i Norges Flora (1906). 

Barthold Hansteen (Cranner) var student hos Wille på Landbrukshøiskolen og han arbeidet med alger. Cranner tok doktorgraden i 1900 på en tysk oversettelse av  avhandlingen Om Eggehvidesynthese i den grønne phanerogame Plante, opprinnelig publisert i 1898 (Skrifter 1898 I, No.3) Cranner overtok stillingen etter Wille på Landbrukshøiskolen og ble bestyrer av Botanisk institutt.

Hanna Resvoll-Holmsen (1873-1943), søster til Thekla Resvoll, gjorde undersøkelser av floraen på Svalbard Observations botaniques (1913), og var med å innføre moderne vegetasjonsanalyse. Hun skrev avhandlingen Om fjeldvegetationen i det østenfjeldske Norge (1920).  Fra 1921 var hun dosent i plantegeografi ved Universitetet. Som sin søster var hun en inspirerende underviser. Pioner i norsk naturvern, og kjent for replikken: "Der fór som en skræk i mig ved det eventyrlige syn - en skræk for at industriens lange knoklede arm skulde stikke seg herind mellom fjeldene og øse av Gjendes smaragdgrønne vand".

Emil Korsmo (1863-1953) brukte store deler av sitt liv på studier av ugressfloraens biologi, spredning, bekjempelse og utbredelse. Han ble professor i ugressenes biologi ved Norges landbrukshøgskole, og var kjent for sine plansjer av ugrasplanter. Korsmo skrev Ugress i nutidens jordbruk (1925). Plansjeverk i farger ble utgitt med bl.a. bidrag fra Norsk Hydro.  Sigvald Hasund (1868-1959) ble professor i driftslære, jordkultur og landbrukshistorie ved Norges landbrukshøiskole. Han var spesielt opptatt av det gamle norske bondesamfunnet og norsk landbruks historie bl.a. Bønder og stat under naturalsystemet (1924), Det norske folks liv og historie (1934) og Or Noregs bonde-soge (1942-44).

  Johannes Lid (1886-1971) var konservator ved Botanisk museum ved UiO. Skrev Norsk Flora (1944) illustrert av hans kone Dagny Tande Lid. Lid  botaniserte på Kanariøyene og Rocky Mountains, og hadde også store kunnskaper om moser. Erling Christophersen (1898 - ) skrev avhandlingen Soil reaction and plant distribution in the Sylene National Park, Norway (1924). Han ble konservator ved Botanisk museum i 1932 og gjorde en botanisk ekspedisjon til Tristan da Cunha.Han skrev også Norske medisinplanter (1943).

Per Størmer (1907-1991) overtok som konservator etter Christophersen. Han var bryolog og gjorde store innsamlinger av moser. Foran hver time til undervisningen i Botanisk kurssal, Pennalet i Biologibygningen  tegnet Størmer sirlig og nøyaktig på tavla med fargekritt karplanteneplantene som skulle gjennomgås.  Størmer gjorde vegetasjonsundersøkelser på Håøya i Oslofjorden.

Eilif Dahl (1916 - 1993) skrev avhandling om Rondanes flora Rondane, mountain vegetation in South Norway and its relation to the evironment (1957) .  I 1959 ble han dosent ved Norges landbrukshøgskole.

Abbott, D. (Ed): Biologists. The Biographical Dictionary of Scientists. Blond Educational. 1983

Adams, A.: The eternal quest. The story of the great naturalists. Constable & Comp. Ltd. 1970.

Allan, M.: Darwin and his Flowers. Taplinger Publ. Comp. 1977.

Baker, H.G.: Plants and Civilization. Wadsworth 1978.

Bath, B.H.S. van: The agrarian history of western Europe A.D. 500-1850 (1963).

Begtrup, Eline: Carl v. Linné. Nordens blomsterkonge. København 1914.

Bensaude-Vincent, B. & Stengers, I. A history of chemistry. Harvard University press (1996).

Bohr, N.: Light and Life. Nature (131 (1933) 421-423, 457-459.

Brockway, L.H. Science and Colonial Expansion. The Role of the British Royal Botanic Gardens. Academic Press 1979.

Cittadino, Eugene: Nature as the laboratory. Darwinian plant ecology in the German Empire, 1880-1900. Cambridge University Press 2002.

Coats, A.M. The Plant Hunters. McGraw-Hill 1969.

Eriksson, Gunnar: Botanikens historia i Sverige intill år 1800. Almqvist & Wiksell 1969.

Gabriel, M.L. & Fogel, S. (eds.): Great experiments in biology. Prentice-Hall, Inc. 1955.

Garland, Allen E.: Life Science in the twentieth century John Wiley & Sons 1975.

Gee, H. Jacob´s ladder. The History of the Human Genome. Fourth Estate 2004.

Gould, S.J.: Tusenårsskiftet. J.W. Cappelens forlag A.S. 1999

Hansen, Thorkild: Det lykkelige Arabia. Gyldendal 1976.

Jackson D., Robert Symons og Paul Berg PNAS 69 (1972) 2904-2909)

Johansson, I.: Blad ur genetikens historia. Natur og kultur 1979.

Jørgensen, J., Gotfredsen, E., Spärck, R., Maaløe, O & Spärck, J.V.: Store naturforskere. Hans Reitzel. København 1958.

Johannsen, W.: Lærebog i plantefysiologi: med henblik paa plantedyrkingen. 2. utg. 1904.

Magner, L.N. : A History of the Life Sciences. 3/E. Marcel Dekker Inc. 2002.

Goethe, Johann Wolfgang von: Die Metamorphose der Pflanzen. FI4118

Hagberg, Knut: Carl Linnæus. Natur og Kultur 1957.

Kirchhoff, A.: Die Idee der Pflanzen. FI 4115

Krarup, P., Holmboe, H. & Gierow, K. (eds).: Vår kulturarv (III). Forlaget for faglitteratur 1965.

Lemmon, K.: The Golden Age of Plant Hunters.

Lumholtz, Carl.: Blant Mexicos Indianere. H. Aschehoug & Co. 1903.

MacLean, Alistair: Kaptein Cook. Cappelen 1973.

Morange, M. A history of molecular biology. Harvard University Press 1998.

Miller, G. The mating mind: how sexual choice shaped the evolution of human nature. William Heinemann 2000.

Myller, Detlev: Plantefysiologi. 1948