I høyonna i gamledager ble graset slått med ljå hvor flere personer med ljå gikk i skårgangen. Etter litt tørking på bakken ble graset samlet i rader med ei rakerive med metalltinner dratt av en hest. Med river og høygaffel med tre tinner ble graset samlet og hengt på hesjer tørket til høy. Etter tørking fraktet med høyvogn dratt av hest opp låvebrua og inn på låvegolvet i høylåven. Høy fra utmarksslått ble lagret i utløe som lå lenger unna gården. Seinere overtok traktoren med høysvans. Høyet måtte være helt tørt for å unngå varmegang. Tørt godt høy har lysegrønn farge og god lukt. Noen ganger ble det også strødd på salt på høyet. Høyonna i gamle dager var arbeidskrevende hvor både menn, kvinner og barn deltok. Selv ble jeg i ungdommen servert usukret tyttebærsaft for å dempe tørsten under høyonna. I mekaniseringen og effektiviseringen av landbruket ble ljåen erstattet av slåmaskin først trukket av hest og siden av traktor. Slåmaskinen ble erstattet av f fôrhøster. Hesjing ble erstattet av grassilo hvor graset ble tilsatt maursyre som insileringsmiddel. Grassiloen ble erstattet gras ensilert i rundballer, høyballer.
Slåttenger hvor det ikke er gjødslet med kunstgjødsel er reminisenser fra en gammel forgangen landbrukskultur hvor det kan finnes en spesiell blomsterflora og er en utrydningstruet naturtype.
Kultur
Leke gjemsel ved høyhesjene. Hoppe i høyet på låven. «Reinen spiser både høy og lav».