Voksne individer med kutikula lever som endoparasitter i vertebrater. Larvestadiet har flimmerhår. Ikter har sugeskåler og hefteorganer, men mangler cilier. Nervesystemet består av to hjerneganglier (nerveknuter) med lengdenervestammer forbundet med tverrbindingen. Har munn, svelg og tarmen kan være forgreinet. Noen har lymfekanaler med frie celler. Ikter er hermafroditter, men kan dele seg aseksuelt inne i en vertsorganisme. De har alternerende seksuelle og aseksulle stadier i livssyklus. Det aseksuelle stadiet kan utvikle seg i en mellomvert. En aseksull larve kan infektere den siste verten hvor det skjer seksuell reproduksjon. Befruktet egg gir en flimmerlarve som lever i vann. Omfatter underklassene Digenea, Aspidogastrea og Didymozoidea.
Underklasse Digene ikter (Digenea)
(gr. dis - dobbel; genos - rase, slekt, generasjon; eng. digenetic flukes)
Kjønnsmodent stadium endoparasitter på vertebrater. Det finnes mer enn 40.000 arter. Livssyklus med en eller flere mellomverter. Mange er parasitter på mennesker og husdyr. Har to sugeskåler, en oralt og en ventralt plassert. Fordøyelsessystemet består av munn, svelg (pharynx), spiserør (oecophagus), og to tarmer. Hermafroditter med heterogoni (gr. heteros - andre; gonos - produsere), hvor hermafrodittgenerasjonen veksler med en eller flere lavestadier dannet ved partogenese. Har to greinete testikler med to vasa efferentia (l. vas - rør) som leder fram til en sædleder (vas deferens) som åpnes til en sædblære og videre til en ejakulasjonskanal. Hunnlige reproduksdeler består av et greinet ovarium (eggstokk), og eggleder (ovidukt) som har kanaler til kopulasjonssekken med sperm og vitellarkanalen ved en ootype (gr. oon - egg; typos - form). Ootypen er omgitt av Mehlis kjertler. Livssyklus kan inneholde flere partogenesegenerasjoner som lever som parasitt i snegl (Gastropoda) eller muslinger (Bivalvia).
Livssyklus
Kjønnsmoden hermafroditt i vertebrater skiller ut egg til et fuktig miljø. Fra egget klekkes et frittsvømmende miracidium (gr. meirakion - jypling) med cilier som borer seg inn i mellomvert (snegl eller musling) og omdanner seg til sporocyste. Sporocysten gir ved partenogenese redier (etter italieneren Franscesco Redi). Redielarvene vokser i sneglen og gir ved partogenese et rumpetrollignende larvestadium kalt haleikter, cercarier (gr. kerkos - hale) som går ut av mellomverten, svømmer rundt og danner cyste i en ny mellomvert f.eks. fisk eller finnes på verten som metacercarie. Hermafrodittisk generasjon på den endelige verten som er en vertebrat.
Miracidielarve (frittsvømmende ciliert embryo). Sporocyster. Redier (disse to siste vanligvis i mollusker som er første mellomvert). Cercarier (frittsvømmende haleikter). Metacercarier (på vegetasjon eller på den andre mellomverten). Voksent stadium. Stadiene sporocyste, Redie eller metacercarie kan mangle hos noen arter.
Leverikter
Menneskets leverikte / Kinesisk leverikte (Clonorchis sinensis) klasse Tramatoda infekterer pattedyr som spiser fisk. Er vanlig i SØ-Asia, hvor også hunder, katter og griser kan være infisert. Hvis mennesker spiser rå fisk hvor cercarialarven har dannet cyster i form av metacercarier i fiskemuskelen, løser cysten seg opp i mennesketarmen og ikten går til gallegangene i leveren hvor de blir voksne. Hos mennesket lever den i galleblære eller galleganger hvor den ernærer seg av galle. Egg skilles ut via gallaganger og feces som havner i tilknytning til vann. Ferskvannsnegler er første vert. Egg med miracidium kommer ut i vann med avføringen og klekkes når de kommer inn i snegler fra bl.a. slekten Parafossarulus. I sneglen danner går miracidene ut i vevet og danner cyster, som danner en generasjon med redier som går til leveren hos sneglen og det dannes rumpetrollignende cercarier som kommer ut i vannet. Cercarielarvene borer seg ut av sneglen, og ut i vannet hvor den i løpet av noen dager må klare å infektere en fisk hvor de fester seg til fiskeskjellene og borer seg inn i fisken. Der danner de cyster og metacercarier. Cercariene er i vannet til de kommer i kontakt med fisk som infiseres. Infisert fisk må kokes eller stekes skikkelig for å drepe sporocystene. Gir leversykdommen chlonorhiasis.
Leverikte (Fasciola hepatica) som parasitt på sau og andre drøvtyggere. Mellomverten er sneglen Lymnea truncatula. Voksent stadium lever i gallegangene. Miracidien borer seg inn i sneglen på biokjemisk vis. Rediene danner datterredier ved lav temperatur og cercarier ved høyere temperatur. Den lille leverikten (Dicrocoelium dendriticum) hos beitende dyr og husdyr har to mellomverter, skallværende landsnegl og maur. Ikten gir atferdsendring hos maur og får maur til å klatre høyt opp i graset slik at sannsynligheten for å bli spist av beitende dyr øker. Den lille leverikten kan også infisere mennesker.
Fasciolopsis
Fasciolopsis buski i orden Plagiorchiida, familie Fasciolopsis lever som parsitt i tynntarmen hos mennesker og gris i Kina og India. Larvestadiet finnes i snegler. Cercariene danner cyster på vannplanter bl.a. vannøtt (Trapa natans) som spises av dyr og mennesker.
Alaria
Alaria (Alaria alata) er en trematode i orden Diplostomida med kompleks livssyklus og kan infisere mennesker, mus, fugler og slanger. Eggene spres med avføring fra hovedverten og klekkes til et miracidium som infekterer snegler og danner et aseksuelt stadium i form av sporocyster. Sporocystene danner cercarier som trenger ut gjennom sneglen og infiserer deretter rumpetroll fra frosk hvor det dannes metacercarier eller mesocercarier som går inn i muskelvevet. Blir deretter spist av hunder, katter, rev, grevling eller mink, også funnet i villsvin (Sus scrofa). Ganske utbredt hos hunder. Parasitten utvikler seg videre i muskler, bindevev, i lunger eller øyne og forflytter seg til tynntarmen. Kan også infektere mennesker ved å spise infiserte froskelår eller dårlig varmehandlet grisekjøtt eller annet infisert kjøtt.
Leucochloridium
Leucochloridium paradoxum er en flatorm (trematode) i orden Diplostomida, familie Leucochloridiidae som tar over styring av øyestilken hos landsnegl i slekten Succinea e.g. ravsnegl (Succinea putris) som er mellomvert for parasitten. Parasitten spres med avføing fra fuglen. Eggene spises av snegl klekkes til miracidier som utvikler seg i hepatopankreas til sporocyster. Greiner av den modne sporocysten sprer seg gjennom heamatocoel og kan utgjøre opptil 20%av kroppsvekten til sneglen. Greiner fra sporocysten kan vokse inn i en eller begge tentaklene til sneglen og får den til å svelle og pulsere, lager en zombiesnegl. Greinene lager lange rør som ender i oppsvulmete ynglesekker som går ut i tentaklene til sneglen. Med grønn- og brunfargete bånd og flekker og pulserende kroppsbever imiterer insketlarver som lokker til seg fugl som spiser yngeleskkene mer metacercarier. Isnektspisende fugl er hovedverten. Sporocystene lager haleløse cercarier som utvikler seg til metacercarier inne i sporocysten omgitt av en slimkappe. Det er disse metacercariene som samles i de oppsvulmete yngesekkene og blir spist av fugler. I fuglen passerer metaceriene tarmsystemet fram til kloakken hvor d mister slimlaget og utvikler seg til voksne ikter. Disse er hermafroditter og lager egg som skilles ut med avføringen av fugl og spises deretter av snegl.
Blodikter
Blodikter / sneglefeberparasitt (Schistosoma) gir sykdommen schistosomiasis (gr. schistos - delt; soma - kropp) også kalt bilharzia, oppkalt etter den tyske parasittologen T. Bilharz. Spesielt plagsom ved vanningsanlegg i land- og hagebruk, og ved damanlegg, bl.a. annet langs Nilen etter byggingen av Aswandammen. Sykdommen er vanlig i Afrika, S-Amerika, Vest India og SØ-Asia, hvor man får sykdommen ved å vasse eller bade i ferskvann, hvor larven borrer seg gjennom skinnet i foten. Blodiktene er dioike. Hannene er bredere, størst og har en gyneforkanal. Livssyklus hos Schistosoma ved at egg skilles ut med avføring (feces) eller urin fra infiserte mennesker som er vert for den voksne parasitten. Eggene klekkes som frittsvømmende miracidielarver i vann og ligner ciliater. Larvene går over i ferskvannssnegl hvor de danner sporocyster. Sporocystene deler seg aseksuelt og gir dattersporocyster som omdannes til cercarielarver med gaffeldelt hale. Cercarielarvene borer seg inn i hud bl.a. på beina til mennesker som vasser eller bader i ferskvann. De følger deretter blodstrømmen til lunger og deretter til lever og portvene. Larvene modnes i sirkulasjonssystemet. På veien parrer de seg i blodårene, hvor hannen holder hunnen i en lang spalte. De går deretter til tynntarmen, tykktarmen og nyreblæren avhengig av art, og kan deretter spres. Eggene gir smertefulle sårdannelser på tarmer og blærevegg, med blodig avføring og urin. Eggene finnes også i leveren. Mennesker angripes av spesielt tre arter:
1) Schistosoma japonicum som lever vesentlig i venuler i tynntarmen. Vanlig i SØ-Asia og bruker snegler av slekten Oncomelania som mellomvert. Uten behandling er sykdommen dødelig.
2) Schistosoma mansoni som lever vesenlig i venuler i tykktarmen. Vanlig i Afrika, S-Amerika og Vest India, og bruker snegeler fra slekten Biomphalaria som mellomvert.
3) Schistosoma haematobium som lever vesenlig i venuler til urinblæren. Vanlig i Afrika og bruker snegler i slektene Bulinus og Physopsis som mellomverter.
Schistosoma dermatitis gir hudlidelser på personer som svømmer i vann hvor det holder til fugler som er infisert med Schistosoma. Cercariene blir drept i immunreaksjonen når de trenger inn i huden, noe som gir kløende allergireaksjoner. De kan ikke fullføre livssyklus i mennesker.
I saltvann kan det forekomme arter i slektene Anserobilharzia, Allobilharzia, Austrobilharzia, Gigantobilharzia, Ornithobilharzia, og Trichobilharzia.
Svømmekløe
Svømmekløe (cercariedermatitt, Shistosom dermatitt), jfr. teksten over, kan forekomme i Norge hvis man svømmer eller vasser i lunkent ferskvann med mye strandvegetasjon, andefugl og snegler, og skyldes schisostome cercarielarver. Parasittene, flatormer i familien Shistosomatidae har vannfugler (gjess, ender, måker) som mellomvert, men kan også infisere pattedyr som gnagere eller e.g. huden på mennesker hvor de lager en immunreaksjon som dreper cercariene. Den andre verten er snegler. Fugler og gnagere slipper ut egg med avføringen i vannet, og som utvikler seg til miracidielarver. Miracidielarvene infekterer snegler hvor de omdannes til cercarielarver som kan trenge igjennom huden (stratum corneum) til mennesker. Cercarielarvene svømmer opp til overflaten av vannet hvor de har størst mulighet til å komme i kontakt med neste vert, en fugl. Svømmekløe oppstår vanligst i varmt grunt ferskvann hvor det er mye vegetasjon, som gir gode leveforhold for snegler, samt vannfugl. Mating av ender ved vegetasjonsrikt vann der det også bades kan gi økt mulighet for svømmekløe.
Lungeikter
Lungeikter (Paragonimus) lever i lungene på infiserte rotter, kjøttetere, griser og mennesker f.eks. Paragonimus westermani. Eggene hostes opp og svelges sammen med spytt og skilles ut med avføringen. I ferskvannskrabber utvikler det seg metacercarielarver, og iktene kommer inn i mennesker som spiser rå krabber. Paragonimus kellicotti finnes i mink.
Leucochloridium i fugler har snegler (Succinea) som mellomvert. Sneglene spiser planter med avføring fra fugler. Sporocystene med cercerier i sneglen blir store og greinete og kommer ut i hodet og tentaklene på sneglen. Der får sporocystene sterke pulserende farger som lokker til seg fugl som spiser sneglene.
Distomum.
Dyphyllobothrium er parasitt i tynntarmen hos hunder, gnagere og mennesker, og spres med snegler og fisk.
Teksten er hentet fra Flatormer
Litteratur
Wikipedia