Lamarckisme

Lamarck mente at organismene hadde en innebygget drivkraft til å utvikle seg til mer komplekse former. Lamarckisme var en periode den alternative teorien til Darwinismen, men teorien ble først forkastet av den tyske biologen August Weismann (1834-1914). Weismann hevdet at avkommet arver ikke egenskaper fra kroppen (gr. soma - kropp) til foreldrene, men bare fra kjønnscellene eggcelle og spermcelle, og kjønnscellene kan ikke endres og påvirkes av kroppen. Det neste gjennombruddet kom med oppdagelsen av at kromosomene i en zygote, det befruktede egget, kommer i likt antall fra begge foreldrekjernene og gir grunnlag for overføring av genetiske egenskaper. Dette syn førte seinere fram til det sentrale dogme i biologien om at informasjon overføres fra DNA til DNA og fra DNA til protein via et RNA intermediat, men informasjonsflyt skjer ikke fra protein til DNA. RNA-virus har imidlertid mulighet for å overføre informasjon fra RNA til DNA katalysert av revers transkriptase. Det er mulig at en ytre miljøfaktor kan påvirke antall kopier av en gensekvens og at dette kan nedarves, men påvirkningen gir ingen nye gensekvenser. Som S. Gould uttrykker det kan vi si at det nærmeste vi kommer Lamarchisme er at menneskets ervervede egenskaper overføres til avkommet via bøker (kulturell arv).

Tilbake til hovedside