Mange arter av slekten Homo levde samtidig i Afrika, e.g. Homo habilis og Homo erectus. Stjernemennesket Homo naledi med likhetstrekk med slekten Australopithecus ble i 2013 funnet i en grotte i Sør-Afrika, nær Johannesburg, og alderen ble anslått til å være ca. 300000 år gamle. Stjernemennesket er ikke en direkte forfeder til det moderne mennesket, men en av de mange sidegreinene på menneskets evolusjonstreet. Over dette tidsrommet har det vært klimeendringer med istider, varmeperioder og endret havnivå. Man antar at arten Homo sapiens med sin store hjerne, språk og avansert atferd var bedre rustet til å tilpasse seg enn Neanderthalere (Homo neanderthalensis) i Europa, Denisovamenneske (Homo denisova) i Asia, og andre slekter av Homo som døde ut. Det blir stadig oppdaget nye "arter" av slekten Homo, men bruk av begrepet art kan være litt upresist i denne sammenheng. Bodomenneske (Homo bodoensis) funnet ved Bodo D’ar i Etiopia i 1976, ble beskrevet i 2021.
Primatene har som oss rettet øynene framover og har stereoskopsyn med overlappende synsfelt, motsatt tommel og gripehånd. Armer som roterer i skulderleddet kan brukes til å klatre og svømme og det blir mulig å heve armen over hodet. Våre apeslektninger mangler som oss en hale, og molarene har riller som ligner våre. Vårt DNA viser 98.4% likhet med det som finnes hos sjimpanser, og de to utviklingslinjene ble skilt for ca. 6-8 millioner år siden. Det er mindre forskjell i genomet mellom menneske og sjimpanse enn mellom to arter med gibboner.
For omtrent 8 millioner år siden i tidsperioden Miocen ble skogen i Øst-Afrika erstattet av grassletter. For aper i det åpne landskapet ga det fordeler å kunne stå oppreist. Det ble lettere å observere fiender og bytte, og forlemmene kunne frigis til andre oppgaver. Oppreist gange med hode på en hals fra en rett rygg krevde en tilpasning av skjelett og muskelfester. Bekkenet ble skålformet og ga støtte for innvoller. Det skjedde en endring i hvilken mat som ble utnyttet og hjernen ble større og bedre tilpasset individer som levde i store sosiale grupper. For 5 - 6 millioner år siden ble det dannet et utviklingsgrein som førte fram til organgutangene.
Etter Darwins The Descent of Man and Selection in Relation to Sex (1871), ble det lett etter det manglende mellomledd ("the missing link") mellom aper og mennesker. Darwin baserte seg på sammenligning i anatomi mellom mennesker og aper, og på den tiden hadde man ikke funnet fossiler som kunne indikere slektskap.
Eugene Dubois lette på Java og fant i 1891 rester etter Javamenneske (Javamannen) (Homo erectus). Hjernekassen var ca. 1.000 cm3 og den hadde lange bein. I 1920 ble det nær Peking (Beijing) i Kina funnet rester av Pekingmennekse (Pekingmannen). Begge disse mener man tilhører Homo ergaster (gr. ergaster - arbeidsmann). Australopithecus gikk oppreist på bakbeina.
I 1925 fant Raymond Dart i S-Afrika fossilrester fra en art som levde for ca. 2.8 millioner år siden, og denne fikk navnet Australopithecus africanus ((l. australo - sørlig; gr. pithecus - ape, dvs. sydape). Bekkenet hadde form som hos menneske, noe som tyder på at den hadde gått oppreist. Skallen hadde trekk fra både menneske og ape. I 1938 fant man i S-Afrika Australopithecus robustus som hadde kraftige tenner og kjever.
Mary Leakey oppdaget i Øst-Afrika i 1959 rester etter Australopithecus boisei (navn etter C. Boise som bidro økonomisk til ekspedisjonen). I 1978 fant Mary Leakey i vulkansk aske fra Laetoli i Tanzania avtrykk av fottrinn fra to individer som hadde gått sammen for 3.5 millioner år siden. Autralopithecus afarensis ble funnet i ørkenen Afar i Etiopia. Den var ca. 3 millioner år gammel. A. afarensis var kort, og et kneledd indikerte at det måtte ha gått på to bein, og hadde en hjerne ca. 400 cm3 med ansikt som en sjimpanse. Det ble funnet flere fossiler av denne arten, og i 1974 fant Donald Johanson et relativt komplett skjelett, og siden det var et kvinneskjelett ble arten også kalt "Lucy". Oppkalt etter Beatleslåten Lucy in the Sky with Diamonds. I Hadar i Etiopia ble det funnet rester etter en hel familie som var mer enn 3 millioner år gamle. A. afarensis fra Afar i Etiopia levde i perioden 3.7 til 3.0 millioner år siden. I Laetoli i Tanzania ble det funnet fottrinn i vulkansk aske etter Australopithecus afarensis. Australopithecus hadde korte bein, store kjever med molarer dekket av emalje og hjørnetenne var redusert i størrelse. Hjernen var av størrelse som hos apene. Hannen var betydelig større enn hunnen. Man antar at både Homo og Australipithecus levde i Afrika for 3 millioner år siden. Hjernen hos Homo var større enn 600 cm3.
Roten til utviklingstreet som førte fram til hominidene er usikker. De eldste fossilene fra hominider som man kjenner bestående av tenner og beinrester er 4.4 millioner år gamle, og ble funnet av Tim White i Etiopia i 1994, den sjimpanselignende Ardipithecus ramidus. Dette var en art som hadde brukt steinverktøy. Utviklingslinjen kan ha fulgt Autralopithecus anamensis (anam er et Turkansk ord for sjø) som ble funnet i Rift Valley i Kenya i 1995 av Meave Leakey. Rift Valley der de to kontinentalplatene glir fra hverandre går fra Rødehavet gjennom Kenya, Uganda, Rwanda, Burundi, Tanzania, Mozambique og ender i det Indiske hav ved Madagaskar. I 2001 fant Meave Leakey rester av Kenyanthropus platyops i Øst-Afrika anslått til 3.3 til 3.5 millioner gammel, og Michel Brunet fant rester av Australopithecus bahelrelghazali i Tsjad som ble anslått til å være 3.5 - 3 millioner år gamle. Australopithecus anamensis kan ha vært et bindeledd mellom A. ramidus og A. afarensis. For ca. 3 millioner år siden var det flere linjer med hominider som levde sammen i minst 2 million år. En av linjene var slekten Homo, en annen linje var australopitheciner med afrikansk sydape, Australopithecus africanus, ble funnet av Raymond Dart i 1925 i kalkgruver i Sør-Afrika , 2.8 - 2.3 millioner år gamle. En annen linje australopitheciner var gorillalignende Paranthropus robustus. I 1998 fant man enda et fossil i Etiopia, Australopithecus garhi, datert 2.5 millioner år gammelt, en mulig stamform for linjen Homo. Det fantes minst 3 linjer med Homo i Afrika sammen med australopitheciner.
Richard Leakey fant ved Lake Rudolf i N-Kenya et fossil som ble kalt Homo rudolfensis, det var 1.9 millioner år gammelt og hadde et hjernevolum på 750 cm3. Den lignet på Homo habilis, en art som brukte verktøy av stein og bein, og kunne knuse margbein og kjøtt. Homo habilis beveget seg aldri ut fra Afrika. I 1976 ble det funnet i Ø-Afrika et komplett 1.5 millioner år gammelt fossilskjelett av Homo erectus. H. erectus som levde i sosiale grupper fra 1.8 millioner år siden til de forsvant fra Afrika for ca. 200.000 år siden. Homo erectus kunne bruke håndøks og kunne koke mat. En av de viktigste grunnlagene for den videre utviklingen av slekten Homo var evnen til å beherske ild, som ga mulighet til å steke og koke mat. Maten ble ved denne prosessen lettere fordøyelig og andre mattyper kunne tas i bruk. Flere arter av Homo er funnet bl.a. Homo heidelbergensis som levde i Etiopia for ca. 600.000 år siden. Homo habilis og Homo rudolfensis regnes som de tidligste menneskene og som levde for 2.4 - 1.6 millioner år siden. Det kan ha gått en utviklingslinje fra Homo rudlfensis via Homo eragaster, Homo heidelbergensis, og derfra to utviklingslinjer til Homo neanderthalensis og Homo sapiens. Ved Neanderthal i Tyskland fant man i 1856 rester av Neanderthaler (Homo neanderthalensis ( som hadde beinbuer over øynene (øyebrynsbuer). Neanderthalene gikk fremoverlutende på krumme bein, hadde lav panne og kraftige tenner, men manglet hake. H. neanderthalensis brukte verktøy og levde i huler, men forsvart for ca. 34.000 år siden. Neanderthalene, huleboere som var jegere og brukte verktøy, var en paralell evolusjonær linje med Cro-Magnon mennesket (navn etter en dal i Frankrike). Cro-Magnon har blitt betraktet som det eldste fossil av den moderne Homo sapiens. Cro-Magnon viste også kunstneiske talenter med hulemalerier av fargete dyr kjent fra La Scaux i Frankrike og Altamira i Spania. Det moderne menneske har rester av genomet til Neanderthalere, slik at det har forgått krysning.
Pliocen er en epoke for 5.3 til 2.6 millioner år siden hvor hominidene og slektene Ardipithecus og Australopithecus begynte å gå på to bein og brukte steinverktøy. I overgangen til epoken Pleistocen fra 2.6 millioner år til 12000 år siden, i Kvartær finnes Homo habilis, og den første utvandringen fra Afrika starter. Det ble kontroll av ilden og koking av mat hvor Homo erectus eksisterte. Rhodesiamenneske (Homo rhodesiensis) levde i Afrika mellom 600000-270000 år siden. Rester av Homo naledi ble funnet Gautengprovinsen i Sør-Afrika i 2013, og levde i midten av Pleistocen for ca. 330000-230000 år siden. Det blir en periode med Neandertalere (Homo neanderthalensis) i Europa. Denisovamenneske (Homo denisova) i Asia.
Homo naledi fossiler som funnet 2013 i Sør-Afrika hadde lite hjernevolum (500 cm3) ca. lik en sjimpanse, høyde ca. 1.4 meter og vekt under 40 kg. Ble funnet i hulesystemet Cradle of Humankind. Homo naledi levde i midten av Pleistocen. Hadde trekk fra Australopithecus og Homo. Kroppen til Homo er tilpasset løping, men man tenker seg at Homo naledi med suspensorisk bevegelsesatferd (l. suspendare – henge opp) ved å henge fra grein til grein i trærne som øker bevegelseshastigheten i tett skog sammenlignet med å løpe på bakken.
Bodomenneske (Homo bodoensis) i Etiopia. Klær tas i bruk og det moderne menneske (Homo sapiens) blir den dominerende arten.
En hodeskalle av Dragemenneske (Homo longi) ble funnet i Harbin, Heilongjiang, i NØ-Kina i 1933, beskrevet nærmer i 2018. Homo longi var en slektning til Homo sapiens og levde i kalde steppeområder for ca. 150000 år siden i Pleistocen sammen med ullhåret mammut (Mammuthus primigenius), kjempehjort (Sinomegaceros sp.) og Przewalskis hest (Equus przewalskii). Homo longi, denovisere (Denisova hominis) og neanderthalere (Homo neanderthalensis) hører med til denne gruppen.
Alle mennesker er et avkom, men ikke alle får avkom til neste generasjon. Mennesker har to foreldre, 4 besteforeldre, 8 oldeforeldre og 16 tippoldeforeldre. 1/16 av dine gener kommer fra dine tippoldeforeldre (1/2)n, hvis n=4 generasjoner. Mitokondrielt DNA derimot nedarves maternale fra en av de 8 tippoldemødrene. Mitokondrielt DNA er lettere å påvise siden det finnes i mange kopier i hver celle, og det snakkes om den mitokondrielle Eva.
Vi har mange trekk som viser vår biologiske fortid. Tidlig i fosterutviklingen finnes hale, pels og gjellespalter. Tidlig i fosterstadiet er neseborene i kontakt med munnen ved spalter, og hvis disse ikke tettes igjen oppstår "haremunn/hareskår" (Jfr. Inger i Hamsuns Markens grøde). Nyfødte barn kan henge med armene, til og med med bare en hånd til de er ca. 1 måned gamle, en tilpasning til å kunne holde seg fast i morens pels. Et apefoster og menneskefoster ligner mer på hverandre enn de voksne.
Den menneskelige sivilisasjonen startet i Afrika, og mennesket spredde seg deretter via landkorridorer til den Arabiske halvøy, Europa og SØ-Asia og via Behringstredet til Nord-Amerika og Sør-Amerika. Den genetiske variasjonen blant mennesker i Afrika er større enn i andre deler av verden. Hos mennesker ble øyebrynsbuene og kjevene mindre, men nese og hake ble større. Kroppen hadde mindre og kortere hår. Hos dagens mennesker er hårbekledningen rudimentær, men vi har muskler som får hårene til å reise seg ("gåsehud"), noe som er viktig for dyr i kulde. På overarmen peker hårene nedover for å kunne lede vekk vann. Noen kan vifte med ørene, jfr. hjortedyr og hare. Visdomstennene er rudimentære og kan bli liggende i kjeven og kommer ut ved 20-årsalderen.
En fold i øyekroken mellom tårekanalene er halvmåneformet, rester av et tidligere 3. øyelokk. Mennesket hadde mindre hjørnetenner, stortåen ble mindre, men tommelen og haken ble stor. Vi fikk rettere bein og ryggen krummet annerledes. De første mennesker var jegere, samlere og nomader som streifet over store områder. Ullhåret mammut var en art de jaktet på, og som ble utryddet.
Atferd hos primitive dyr er basert mye på reflekser. En sjimpanse har reflekser, instinkter, men kan også lære ved erfaring. Imidlertid sier fossiler ingenting om atferd og sosial evolusjon, men vi antar at den har vært lik det vi finnes hos menneskeapene. Det finnes flere dyr som er lærenemme og tilsynelatende intelligente. Overlegen ble imidlertid Homo sapiens som hadde stor hjerne og et avansert språk og symbolbruk. Dette muliggjorde en ikke-genetisk kulturell evolusjon hvor tilegnet kunnskap kunne muntlig overføres til neste generasjon, en genkulturell koevolusjon. At den språklige utviklingen kan skje raskt viser fransk, italiensk og spansk som har utviklet seg fra latin. Man har således et evolusjonstre også for språk. Skriftlig overføring av kunnskap og erfaring til neste generasjon ga utviklingsspiralen en ny fart. Alle nålevende mennesker kan krysses med hverandre og gi fertilt avkom. Basert på hudfargen har enkelte forsøkt i inndele mennesket i raser, men forskjellene er vesentlig kulturelle og psykologisk betinget. Imidlertid er det mulig å dele menneskepopulasjonen kan i grupper . Eskimoer og mongoler er ikke hvite i huden siden de får nok D-vitamin via kosten. Mennesker i nordlige områder trenger sollys for å danne vitamin D og er hvite i huden, mens nærmere ekvator dannes det permanente mørkefarget melaniner i huden som beskyttelse mot sollyset.
Med høygjennomstrømningssekvensering er det mulig å sekvensere lange gensekvenser. Dette gir muligheter for å oppdage enkeltbasepolymorfier som danner grunnlag for variasjon. Miljøet kan gi epigenetisk variasjon via metylering/demetylering av cytosin i DNA. Epigenetisk variasjon er ikke arvelig, men påvirker enkeltindividet. DNA er et meget stabilt molekyl. Mitokondriene inneholder mange kopier av sirkulært DNA per mitokondrium. Dette gir store mengder DNA. Mitokondriene nedarves maternalt (via moren) slik at det er mulig å følge nedarving. Mitokondrie DNA som nedarves maternalt er renisolert fra fossile bein har blitt brukt til å sekvensere gener fra bl.a. neanderthalere og ullhåret mammut. Y-kromosomet nedarves paternalt (fra faren).
Mennesket og sjimpanse fikk forskjellige utviklingslinjer for 6 millioner år siden, men det er nå blitt mulig å se forskjeller og likheter mellom neanderthalere og mennesker. Nyere data viser at disse to artene sannsynligvis krysset seg med hverandre, og de fleste europeere har rester av neanderthalgenomet. De nye sekvenseringsteknikkene genererer enorme mengder data, som krever gode algoritmer og stor datakraft, innen et eget fagområde (bioinformatikk).
Ved siste istid for ca. 10.000 år siden regner man med at det var ca. 5 millioner mennesker på jorda, og inntil år 1800 var det sakte økning i befolkningstallet. Hund, kveg og hest ble domestisert. Reinsdyr er domestisert bare på den måten at det er noen som eier dem. Katten er mindre sosial enn hunden, men har en funksjon ved å holde bestanden av mus og rotter nede, dyr som ødelegger matlagre.
Hvorfor en hårløs ape ? Levde den i tilknytning til vann ? Var hårløshet seksuelt attraktivt ? Manglende hår gjorde at hardt arbeid kunne utføres uten å få et varmesjokk. Håret på hodet kan være til pryd og beskyttelse. Kjønnshår og hår i armhuler kan ha en funksjon i luktproduksjon tilknyttet partnervalg og reproduksjon.
Menneskene utvandret fra Afrika (Ut av Afrika-hypotesen for ca. 100.000 år siden. Ved isavsmeltingen etter siste istid var det varmt klima. Kontroll med ild ga mer lettfordøyelig kokt og stekt mat. Skog ble brukt til ved. Den første form for landbruk og domestisering av husdyr og matplanter ga starten på sivilisasjoner tilknyttet elver (Nil-, Indus-, sumer-, kinesisk-). Med landbruk, domestisering, og urbanisering økte befolkningen. Rester sivilisasjon er funnet ved Tell Brak i dagens Syria (Mesopotamia) er ca. 6000 år gammel. Utviklingen og befolkningsveksten skjøt fart med oppdagelsen av en ny energikilde, fossilt brensel, og den teknologiske utviklingen i den industrielle revolusjon. Oppdagelsen av radioaktivitet, spaltingen av uran og plutonium og de første atombombene var et skisma og startet på den geologiske tidsperioden Anthropocen. Det ble foretatt over 2000 prøvesprengninger med atombomber og hydrogenbomber, og disse har etterlatt seg rester med varighet i hundretusenårs skala.
Menneske som art vakler nå rundt på kanten av et stup eller økologisk vippepunkt. Homo sapiens lager massive habitatødeleggelser som reduserer leveområder for andre arter, og er med forbrenning av fossilt karbon istand til å endre Jordens klima og karbonkretsløpet. Metan og dinitrogenoksid er drivhusgasser, og mengdene i atmosfæren øker som resultat av menneskelig aktivitet. Mennesket produserer enorme mengder avfall, søppel og kloakk. Kunstgjødsel som er nødvendig i lanbruket som skal gi mat til Jordens økende befolkning griper dramatisk inn i den naturlige nitrogensyklus. Naturtapene i menneskets tidsalder (Antropocen) er så store at økosystemene mister resilitens til å motstå forstyrrelser og kan ende i økosystemkollaps.
Deler av teksten er hentet fra pattedyr
Litteratur
Wikipedia