Migrasjon hos dyr
De fleste artene har en sesongavhengig parring. Insekter, fisk, fugl og pattedyr har har periodiske og sesongavhengie vandringer (migrasjon) over lange avstander fra en lokalitet til en annen. Det er en fordel å kunne komme til et annet område som gir økt mulighet for overlevelse og reproduksjon. Fordelene kan dreie seg om klima, mattilgang, færre predatorer og sykdomsfremkallende organismer. Terrestriske dyr har ofte vintermigrasjon til varmere områder med mindre snø og flere matressurser. Migrasjonen har imidlertid kostander i tid, energi, redusert overlevelse under vandringen, men som blir oppveiet av fordelene. Parringstiden er lagt slik at ungene fødes når det er størst mulighet til å overleve og med god tilgang på mat. Dyr og planter bruker daglengden til å regulere årstidssyklus, men daglengden brukes ofte sammen med registrering av temperatur. Fuglene kan ikke vente på at det skal bli nok mat for å starte migrasjon, etablere territorium, parre seg, ruge og klekke. Ungene må være i reiret når mattilgangen er optimal. Hvis fuglene venter for lenge med å migrere om høsten kan klimaet ha blitt for kaldt til at de klarer tilbakereisen. Hos fugl er det pinealkjertelen som registrerer endringer i daglengde. Det kan være cirkaannuelle klokker for migrasjon og avslutning av indre dvale. I tillegg er det økologiske omgivelsesfaktorer som samvirker med daglengden f.eks. høy temperatur, mattilgang, og nedbør. Om våren med økt daglengde skjer det forandringer i hypothalamus i hjernen. Før migrasjonen har trekkfuglene fetet seg opp, har større energiinntak pga. økt apetitt, noe som gir fettdepot under huden, i buken og i flyvemusklene. Lyset stimulerer endringer i endogene kjertler med økt utskillelse av prolaktin fra hypofysen, kortikosteroider fra binyrene og kjønnshormoner fra gonadene. Fuglene bruker retningsorientering (kompassans) og bruker sol, stjerner, stjernekonstellasjoner og tid til navigeringen i riktig retning, samt har kartsans, kjenner terrengformasjoner og landkonturer. De magnetiske feltene brukes også under navigeringen. Rødnebbterne og låvesvale har lange vandringer, mens nøtteskrike er en stasjonær fugl. Sjøskilpadder benytter lys og magnetfelter under vandringen. Villaks kan muligens også bruke luktesans for å finne fram til elven den ble klekket. Taksis vil si å bevege seg fra eller mot et stimulus. Ørret og laks har positiv reotaksis (gr. rheein - strømme, flyte) og svømmer mot strømmen. Insekter har positiv fototaksis hvor de samler seg rundt lys. Husfluelarver har negativ fototaksis. Skrukketroll er mer aktive i tørre lite idelle leveområder enn i fuktige, og derav forblir de i fuktige og mørke områder. Monarksommerfugl (Danaus plexippus) foretar lange vandringer fra Kanada og det kontinentale USA til Mexico.
Det er døgnvariasjoner for søvn, kroppstemperatur, hormoner, og matinntak. Mange dyr er dagaktive, mens flaggermus og nattsvermere er nattaktive. Hos nattaktive dyr er syn lite effektivt, mens lukt og lyd er viktige kommunikasjonsmåter, som goså virker i lys. Månefasen styre flo og fjære og påvirker marine dyr. En biologisk klokke måler tiden for de cirkadiske rytmene som følger ca. 24-timerssyklus og klokken stilles av skumring og demring via synet. Sentralnervesystemet sender neuropeptider til pinealkjertelen som skiller ut melatonin som fremmer søvn. Klokkegener skrus av og på via proteiner.
Migrasjon av mennesker over til andre geografiske områder med større livs- og oppvekstmuligheter, men kan gi murring i den stedegne befolkningen.
TDeler av eksten er hentet fra Atferdsbiologi
Litteratur
Wikipedia